Straya gjennom linsen.

Jeg kunne brukt mange timer der jeg fortalte dere om hver enkelt lille detalj om Australia-reisen min, fra hvordan jeg lærte meg å ikke fortelle om absolutt hele dagen min da noen spurte: “Hey, how are you”, til da jeg gikk av på feil stoppested og måtte gå en time inn til byen så hoftene verket og blodspruten stod ut av tærne som en fontene. Men, det får bli ved en senere anledning. Eller kanskje aldri. Her er ihvertfall et bildedryss fra Australia.

For flere bilder, sjekk ut min Instagram @anegyll

___________________________________________________________________

I could use hours and hours telling you about every little detail from my journey to Australia. From where I learned not to tell about my whole entire day when someone said “Hey, how are you”, to when I go off the bus at the wrong place and had to walk for an hour to reach the city, and my hips were sore and the blood splashed out of my toes like a fountain.  Well, I might write about it later, or maybe never. Here´s some pictures from Australia. 

For more pictures, visit my Instagram @anegyll

 

Alene i verden. På en måte.

Så lenge jeg kan huske har jeg drømt om Australia, og så lenge jeg kan huske har det bare vært med drømmen. “Jeg skal til Australia for å bli psykolog” sa jeg og pappa smilte langt der inne i skjegget. Han var litt stolt over at jenta hans hadde så store ambisjoner. Jaja pappa, jeg kom meg da til Australia, det skal jeg ha, men jeg kan ikke skryte på meg noe annet enn en hobby-psykolog som gir utrolig dårlige råd.

Plutselig hadde jeg blitt voksen og alt det jeg drømte om som barn la jeg igjen ett eller annet sted i oppveksten. Med en stadig voksende panikk for å bli gammel tenkte jeg at det er på tide at jeg realiserer drømmene mine, så jeg reiste til: Nordby Shoppingcenter i Sverige.

Der kjøpte jeg trøffel-potetgull og en ryggsekk som nesten var større enn meg selv. Ryggsekken pakket jeg med alt for mange antrekk og så reiste jeg til andre siden av verden. Helt alene. 

Australia var akkurat som jeg trodde det skulle være og enda litt til. Livet var som den drømmen jeg hadde den gang da. Ja, bortsett fra det breiale munnsåret som vokste seg vei over halve fjeset mitt såklart, det hadde jeg ikke regnet med. Det var så stort på et tidspunkt at den hadde sin egen puls.

Jeg la reisen til Bondi Beach, Byron Bay og Noosa Heads. Jeg skal ærlig innrømme at jeg var redd for å ikke bli kjent med noen. Dere vet den følelsen, sant? Du er alene, kanskje ny på skolen, ny på jobben og redd for å være den kleine? Det har alltid vært meg og jeg trodde kanskje at jeg ikke ville være det på andre siden av verden, i en annen tidssone. Men, det var jeg altså. Så der satt jeg, midt i felles arealet og spiste popcorn og ventet på å få venner, men utrolig nok kom ikke de av seg selv. 

Etter å ha tilbragt et par dager i Sydney sammen med Alex og Tsutsumi (fant venner, yay) dro jeg mett og fornøyd til Byron Bay. Og hæææællemååne da dere. Byron Bay. Hvor skal jeg starte? Det var kunstnere, live-musikk på hvert gatehjørne, fallskjermhopping, kokosnøtter, det var frokost på stranden, lunsj på stranden, middag på stranden, dansing, solnedganger, varme klemmer, nye venner, gamle venner, latter og tårer. Det var farger, det var liv og det var lykke. For et fantastisk sted, med fantastiske mennesker. Bortsett fra de rasstappene av noen engelskmenn jeg delte dorm med, de kunne jeg ha vært foruten.

Etter å ha klemt farvel til min kjære Kristina reiste jeg avgårde til Noosa Heads. Så frodig og vakkert. (akkurat som meg, heheheh, neida/joda). Jeg gikk lange turer helt alene i nasjonalparken. Bort fra stiene og menneskene. Det var bare meg, trærne og masse skumle lyder. Den ene dagen begynte det å tordne og jeg la merke til alle trærne som var preget av lynnedslag. Ikke det verste stedet å bli kvestet på tenkte jeg og fortsatte å gå. Solbrente turister jogget febrilsk i retning hotellene sine da de første regndråpene falt. Jeg gikk videre, til jeg var helt alene.

Da det begynte å regne som verst havnet jeg på en strand. Den var helt tom. Jeg kledde av meg, gjemte tingene mine under noen steiner og løp ut i vannet. Jeg følte meg litt som Tom Hanks i Castaway. Ja, bortsett fra at jeg ikke var på en øde øy alene med en volleyball, og jeg var ikke fullt så skjeggete heller.

Regnet ga seg og solen stakk meg på nesetippen igjen. Det var en underlig følelse å ha en strand midt i jungelen helt for seg selv. Jeg mediterte, tegnet, leste bok og nøt stillheten rundt meg. Jeg har aldri følt meg så alene, men så fri og avslappet noen gang tidligere. (Satte seff opp kameraet med selvutløser og løp frem og tilbake for å ta bilder av meg selv, så avslappa var jeg kanskje ikke lell).

Jeg har møtt så mange fantastiske mennesker. Jeg har spist meg stappa, drukket mega digg kaffe, opplevd så mye fint og lært mye om meg selv. Jeg har følt meg helt alene i verden, men det har ikke gjort noen ting. Australia. Tenk at det skulle ta så lang tid før jeg reiste dit, men jeg er så glad for at jeg ventet. Det å kunne se verden på den måten jeg har sett den på nå, reflektert, med et par år på ryggraden og litt bein i nesa, det er ganske så flott.

Kanskje det ikke er så verst å bli voksen likevel?


Håper dere forresten har lagt merke til at jeg prøver å lære meg Photoshop og har satt sammen disse vindunderlige kollasjene. Ser ganske heftig ut, spør du meg. Tusen takk.

 

Av og på

Du var en sånn type jeg visste jeg likte med en gang. Sjarmerende, morsom, smart.. Rar. Jeg hadde ikke likt noen så godt som jeg likte deg, på kanskje flere år. Jeg kunne også kjenne på kroppen at jeg var tiltrukket av deg. Du vet når svettekjertlene dine bare spruter ut massive mengder væske til upassende tider? Det føltes, så ut og luktet som om jeg hadde løpt et maraton hver gang vi møttes og alt jeg ville var å strekke på meg og åpne vinduet, men jeg var redd for at de massive svetteringene under armene skulle avsløre stressnivået mitt. Men, det var da jeg syntes tanken om å fise foran deg var flau og jeg gikk inn på do og prompet inn i et papir, at jeg forstod hvor mye jeg virkelig likte deg.

Kaos.

Du var varm og når du holdt rundt meg følte jeg meg fin og trygg. Når du var alle andre steder hadde jeg en dårlig magefølelse.  Alle de tingene som virket shady, rettferdiggjorde jeg på en eller annen måte. Laget unnskyldninger for deg, litt for å skåne meg selv og mest fordi jeg ønsket at det ikke skulle være sant. Jeg tenkte på deg oftere enn jeg burde, som resulterte i at jeg ble skuffet oftere enn jeg burde. Denne selvpiningen foregikk lenge, helt siden jeg møtte deg. Vi var av og på. Du var kanskje alltid av, jeg var kanskje alltid på.

Kaos.

Når man møter noen som sjarmerer seg inn i livet ditt, men som aldri tar det steget og gir deg den bekreftelsen du søker, så blir man veldig selvkritisk. Jeg brukte lang tid på å tenke på at menn som deg aldri ville ende opp med sånne damer som meg. Var det fordi jeg ikke er pen nok? Fordi jeg ikke er smart nok? Fordi jeg ikke er kul nok? Var du flau over meg? Hvis jeg trente mer, hadde håret på en spesiell måte eller brukte en spesiell farge på leppestiften – ville det endre noe for deg? Jeg så meg selv i speilet og så en eller annen kjip person som ønsket seg noe hun ikke kunne få, så jeg søkte bekreftelse i likes på Instagram i stedet. Den dårlige magefølelsen var komplett. Det var komplett:

Kaos.

Vi skulle møtes igjen for første gang på en god stund og jeg gledet meg. Skikkelig. Kanskje, så ville du endelig bli bedre kjent med meg og kanskje vi kunne gå på en ordentlig date. Kanskje du innerst inne likte meg så godt at du var villig til satse litt. Jeg burde forstått da at det var alt for mange kanskjer.

Jeg visste også at denne gangen måtte jeg snakke med deg, for min egen del. Jeg kunne ikke tillate meg å bruke så mye tid på å lengte etter deg igjen. Jeg husker jeg trakk pusten og pumpa jobbet så hardt at det eneste jeg hørte var dunkingen av min egen puls. Det var nå eller aldri. Jeg var dødsredd. Det var som om jeg stod foran et stup og den eneste veien hjem var ned. Jeg synes dette er skikkelig koselig, pep jeg. Det kom ikke ut halvparten så selvsikkert som jeg hadde sett for meg at det skulle. Du smilte litt, tror jeg og sa at ja, det var jo det.

Stillhet.

Jeg trakk pusten, ville egentlig grave meg et hull og bli der – men sa i stedet noe som: Jeg bare lurer på hva dette er. Vi. Er det sånn, snakkes på en søndag. Når vi er ensomme, eller. Hva er det? Du åpnet ikke øynene, men mumlet at ja – det var vel det det var.

Stillhet.

Det gjorde vondt på forskjellige steder i kroppen som jeg ikke engang visste det gikk an å ha vondt på. Da må dette være siste gangen, jeg kan ikke gjøre dette lenger og jeg kan ikke la det bli som sist, hvisket jeg. Neivel sa du. Jeg ventet på at du skulle si noe mer. Håpet. Ønsket.

Stillhet.

Du så fortsatt ikke på meg. Jeg trakk pusten i et siste forsøk på å få noe tilbake, hva som helst. Jeg kunne sikkert vært søndagskjæresten din, men jeg liker deg alt for godt til å bare være det, sa jeg. Okey sa du.

Stillhet.

Så sovnet du. Eller, du begynte å puste tungt som om du skulle ha sovnet. Jeg lå våken hele den natten, lurte på hva som gikk gjennom hodet ditt da jeg lå der sårbar på skulderen din. Var det full panikk eller total likegyldighet? Kanskje en god blanding.

Jeg lå der og visste ikke helt om jeg skulle be deg gå, men endte opp med å knuge meg inntil deg, bare fordi jeg visste det var siste gang. Det var som om jeg tok farvel med noen som ikke var til stede. Det gjorde jeg vel også, for så vidt.

Natten gikk over til morgen og jeg skjønte ikke helt når det hadde skjedd. Jeg prøvde å forstå hva jeg hadde gjort feil og hvordan jeg kunne ha misforstått alt. Jeg var trist over at du ikke ville ha meg. Jeg var frustrert over at jeg hadde åpnet meg og ikke fikk noe respons. Jeg var flau over meg selv og skuffet over deg.

Jeg tok på meg skoene og stod i et par sekunder og lurte på om jeg skulle holde rundt deg en siste gang, men jeg låste døren og gikk ut i stedet.

Stillhet.

 

Too Good To Go

Visste du at 1.3 milliarder tonn med mat sløses bort hvert år, samtidig som hver åttende person på planeten sulter? En fact som er langt fra fun..

Som mange av dere som følger meg på Instagram sikkert har fått med seg, så har jeg testet ut Appen som heter Too Good To Go en stund, der man henter mat som diverse utsalgssteder har til overs. I stedet for at det da havner i søpla, så havner det i magen din. Great taste, no waste! En win-win situasjon med andre ord.

Det er svært sjeldent jeg skriver om produkter eller reklamerer for noe på bloggen min, men dette vil jeg virkelig at alle skal høre om! Før jeg testet det ut var det litt sånn, jaja. Sikkert helt ok, jeg sjekker det ut. Men dette folkens, dette dere teste, for det er sjukt bra!

Det er så enkelt å benytte seg av, du bare gjør følgende:

  1. Last ned Too Good To Go i App Store.
  2. Sjekk ut spisesteder i nærheten av deg, eller åpne opp kartet
  3. Velg stedet du ønsker å hente ut mat fra. (bakerier, hoteller, daglivarebutikker, resturanter etc)
  4. Betal ensum
  5. Hent ut maten før stengetid (husk å vis kvittering)
  6. Og der harú jammen meg reddet mat fra å havne i søpla

Sjekk ut påsan jeg fikk fra Baker Brun i går. Jeg har også hentet ut fra MENY, Ritazza og Olivia og jeg har vært dødsfornøyd med alle. Masse mat og hyggelige mennesker, blir ikke bedre enn det.

For meg som bor alene har jeg for eksempel i èn pose fra Meny fått fem forskjellige middager. Drøyt!! Og enda drøyere er det at dette kunne ha havnet i søpla.

Så, last ned appen og bli med meg i kampen mot matsvinn!

 

Avvist

Jeg sjekker aldri opp noen, det er det verste jeg vet. Dere som kjenner meg, vet jo at jeg over gjennomsnittet engstelig når det kommer til å snakke med menn, eller dating generelt. Det har ikke så mye å si om de er poster-kjekke, men så lenge de er født med en kuk (som de fleste er), så er det faktisk litt ubehagelig.

La meg ta et par eksempler:

Tidligere i sommer var jeg på Skranglejazz. Jeg står og beveger meg på dansegulvet. Føler meg fin faktisk, i den nye gule blusen min. Det er det flere som synes. En fyr kommer bort til meg, han danser i takt med musikken, slik alle andre gjør (bortsett fra meg). «Så fin bluse du har» mjauer han mykt inn i øret mitt. Panikken sprer seg og jeg kjenner varmen fra kroppen min sige ut fra hode-hullet i blusen. «GULT ER KULT» skriker jeg tilbake. Jeg sa ikke mer enn det og jeg husker ikke når han gikk, men borte ble han og det forstår jeg godt.

En annen gang stod jeg i kø i kantinen på jobb. Jeg ante fred og ingen fare, der føler jeg meg jo trygg. Plutselig er det en manne-stemme bak meg som sier: «Åh, hva det er for noe godt til lunsj i dag da?» «TACOFREDAG» roper jeg og går min vei.

En annen dag på jobb tenker jeg å øve meg litt. Så jeg snakker til en mann mens jeg venter på kaffen min. Han har et glass, jeg har et pappkrus. «så fancy glass du har da», sier jeg og tror jeg smiler, men jeg vet egentlig ikke helt hva som foregår i ansiktet mitt på det tidspunktet. «Du kan hente det nede», sier han. «Jeg liker papp» sier jeg og flekker tenner og blir stående uten å si noe i et par pinlige sekunder før jeg forsvinner.

Hvorfor blir jeg så engstelig? Jo, det er antageligvis en god blanding av å overtenke og av å ha dårlig selvtillit, og ingen av delene er særlig attraktivt. Fordi jeg alltid har tenkt at flørting er skummelt, har gjort at det er skummelt. Litt sånn, du er det du sier at du er.

I går var jeg på byen med et knippe deilige damer og jeg tenkte at fy faen, nå må jeg skjerpe meg. Jeg så en fyr som jeg syntes var kjekk. Jeg så han med en gang jeg kom inn i lokalet. Han er høy og mørk, capsen er bak frem og jeg tenker at heldigvis kan jeg gå for 25, og ikke 30 (puuuh). Han der skal jeg snakke med i kveld bestemmer jeg meg for.

Jeg får venninnen min til å gå bort til ham først, bare for å safe litt. Hun sier at venninnen hennes (meg, knis), synes han var kjekk og ville gjerne ha telefonnummeret hans. Hun kommer tilbake til meg og sier at han gjerne vil jeg skal komme bort og snakke med han, og for første gang på ett år fikk jeg lyst til å begynne å drikke alkohol igjen. Herregud, bare gi meg en Tequila-shot så jeg kan få tilbake den derre påtatte selvtilliten, bare for et lite sekund.

Hun og jeg sitter ute og håndflatene mine er klamme, det føles nesten ut som jeg har tatt meg et lite bad. Men, det har jeg ikke, for det er bare SVETTE har jeg lyst til å skrike. Jeg vil bare hjem, legge meg og se på morsomme filmer på YouTube og sovne med noe take-away i hånden. Men, Arianne tvinger meg opp fra stolen som plutselig har klistret seg fast i ræva mi.

Jeg glir ned på dansegulvet i det sekundet det dundrer over høytallerene: I´m a motherfucking P-I-M-P. Jeg ser han med en gang. Jeg går en liten omvei, så jeg ikke skal gå rett mot ham. På veien griper en annen mann meg i armen, holder meg hardt og sleiker meg på kinnet. Jaja, da ble det i alle fall litt action om det her skulle faile tenker jeg og tørker meg i fjeset med jakken. Så står han der, foran meg.

Jeg stryker han en gang på ryggen, han har visst dansa heftig en liten stund for t-skjorten hans er kliss bløt. Like bløt som pannen min, bak gardinen av en lugg jeg har klippet. Jeg har aldri vært så glad for pannelugg, som det jeg er nå, selv om den stikker meg i øyet som tusen knivblader.

Han enser ikke at jeg tar på han. Så jeg tar og tar, stryker og stryker og prikker og klorer i noe som føles som en evighet. Til slutt snur han seg, og jeg piper noe som: dette er sjukt kleint, men venninnen min snakket nettopp med deg. Også sier han noe som jeg ikke husker, fordi jeg hadde panikk. Men, jeg klarer å si at jeg synes han er søt (noe jeg angrer på nå, skulle sagt han var barsk og tøff). Han sier jeg er søt også, også gir han meg en klem og jeg tror at jeg kanskje tisser litt på meg akkurat da, eller så er jeg bare sykt svett i trusa. Så sier jeg at jeg er på vei ut, og lurer på om han har lyst til å utveksle telefonnumre. Men, det har han ikke, for han har kjæreste og jeg bare JAVEL og løper så fort jeg kan ut derfra.

Da jeg kommer ut til venninnen min kommer det noen jenter bort og forteller at de leser bloggen min. HÆ, bloggen min? Hvorfor det, liksom. Jeg blir så takknemlig og glad, og de kunne ikke ha kommet på et mer perfekt tidspunkt. De er så sjukt søte og morsomme, og får meg til å tenke på noe helt annet et lite sekund.

Men, jeg er fortsatt flau over meg selv og flau over å bli avvist. Jeg er skuffet. Så begynner den jævla overanalyseringen. Er det fordi jeg ikke nådde opp til forventingene hans at han bestemte seg for å si at han har dame? Så tar jeg meg selv litt i det. Fy faen så tøff jeg var som gjorde noe jeg aldri før har gjort. Jeg tok et godt steg utenfor komfortsonen og gjorde meg selv fryktelig sårbar. Jeg er så stolt over meg selv.

Hvorfor er man så redd for å bli avvist av et menneske man ikke kjenner? Det er den jævla stoltheten som ødelegger. Det er ukult å bli avvist, det tærer på selvtilliten og man føler seg dum, Men, trenger man egentlig det og er det feil å føle litt på de følelsene man aldri snakker høyt om fordi det er flaut? Denne personen vil jeg antageligvis aldri se igjen, og resultatet ble ikke telefonnummer denne gang, men jeg er i alle fall en erfaring rikere. Selv om jeg fortsatt er litt skuffet, for det hadde vært løgn å si noe annet – så ble jeg motivert til å gjøre dette flere ganger. Nå skal jeg øve meg litt på å bli avvist, bare for å overbevise meg selv om at det ikke er så farlig som det i utgangspunktet høres ut som.

Det ble ikke noe nytt bekjentskap denne gangen, Jeg dro heller hjem. La meg og så på morsomme filmer på YouTube og sovnet med take-away i hånden. Helt perfekt, akkurat det jeg ønsket meg.

 

Hva om?

Skyer. Regnbuer. To av dem. Små dråper med regn som sakte treffer pannen og motvillig gir slipp og etterlater seg spor nedover kinnet. Varm bris som stryker deg i håret. Blomster. En eksplosjon av farger. Og Regnbuer. Tre av dem. Minst. Du strekker ut en finger, kanskje du kan nå dem. Du er så nære. Det dundrer på døren og du blir revet ut av søvnen. Klokken er 02:00. Du venter ikke besøk på denne tiden.

Hva om du hadde våknet en natt og fått livet snudd på hodet? Drømmen du hadde er et vagt minne. Hva om du hadde fått en kniv mot strupen og blitt fortalt at du skal dø. Ikke i natt, kanskje i morgen. Kanskje i overimorgen. I natt pakker du alt du har. I natt flykter du fra hjemmet ditt. I natt overlever du, men du lever ikke. I morgen vet du ikke hvor du er på vei.

Hva om du ikke turte å sove om nettene og måtte gå våken i flere timer mens alle andre sov. Fordi du var redd for å lukke øynene. Redd for å glemme hvordan det er å drømme gode drømmer. Redd for å ha mareritt. Redd for å bli ranet. Slått. Eller verre. Hadde du latt seg selv dagdrømme mer da, eller hadde du sagt at dagdrømming kun er for barn?

Hva om du hadde måtte stå i kø hver dag for å få mat. Du blir plassert i et inngjerdet køsystem med kuponger som har strekkode. Du, du er en strekkode. Kanskje du ikke er det en gang, da får du ikke mat. Bare hvis det er porsjoner til overs. Hadde du blitt sur for å vente i to ekstra minutter på en kaffe Latte da?

Hva om middags-valgene du hadde hver dag, enten var det du fikk servert eller ingenting. Hadde du klaget over at du fikk tomat i salaten når du sa du ikke likte tomat da?

Hva om kompetansen din en dag ikke lenger var av betydning? Kanskje du er advokat. Ingeniør. Lærer. Nå vasker du trapper. Du tømmer søppel. Hadde du slurvet unna og tatt jobben for gitt da?

Hva om du måtte flykte fra et hjem som ligger i ruiner. Nå må du og barna dine flytte inn i telt, i et annet land, sammen med noen du ikke kjenner. De har bodd der lenge. Dere er nye. Kanskje de ser annerledes ut. Kanskje de tror på noe annet enn deg. Hadde du foret barna dine med frykt og bygget opp hat mot alt som er annerledes og ukjent da?

Hva om du badet med langbukser fordi du ikke ville skremme de du badet med. Du har sår over hele kroppen etter måneder med tortur. Hadde du droppet måltider for å få sommerkroppen for å dra på stranden med gjengen da?

Hva om alt det som var trygt en dag kun var en drøm? Hva om alle du kjente var milevis unna. Hva om alt det du eide ikke lenger var ditt. Hva om livet du levde kun var et minne.

Hva om du hadde du visst at alt dette ville skje deg i morgen.

Hadde du klemt litt lenger, ledd litt høyere, drømt med store bokstaver, smilt til kinnene ble ømme, takket en gang for mye, vært mer tålmodig, luktet lenger på blomstene, løftet blikket oftere, lyttet med begge ørene, holdt hender, tatt deg mer tid og funnet kjærlighet over alt?

Hadde du elsket litt hardere da?

 

Over skyene

Jeg sitter alene oppslukt i egne tanker, sånn jeg ofte gjør. Jeg har nitten timer med flytur foran meg og gleder meg til alt jeg skal dagdrømme om. Jeg lener pannen mot den kalde plastikken og puster varmt mot ruten.

Et fly markerer reiseruten på skjermen foran meg. Norge – Bali. Jeg ser på en film, og enda en. Lav snorking fyller flyet. Det lukter sure skosåler og gamle tepper. Kanskje det er flyet, eller kanskje det er meg tenker jeg og bretter pleddet litt tettere rundt føttene.

I bagasjerommet ligger boardbagen min med et brett jeg egentlig ikke har råd til og en Helly Hansen koffert fylt med shortser, bikinier og sommerlige topper. Alt som skal til for en forseggjort Instagram feed. Kameraet er full-ladet og minnekortet tømt.

Jeg finner roen blant sovende fremmede og hviskende flyvertinner. Det føles som om det bare er jeg som er våken i hele verden og jeg lener meg tettere inn mot ruten, slik at nesetippen bøyes og det føles som om jeg skal falle ut og ned.

Alt utenfor er helt sort, men under meg lyser det fra noens hjem. Jeg lurer på hvem som bor der og hva de gjør. Om de sitter rundt middagsbordet sammen og snakker om dagen som har gått. Om de benker seg foran TV´n med pottis og brus. Om de elsker med hele hjertet og ikke bare deler av det.

Jeg lurer på om de har det bra. Om de har noen å være glad i, og om noen er like glad i dem tilbake. Jeg lurer på om de lever i fattigdom. I frykt. På flukt. I ensomhet. I elendighet. Om de har mistet noen. Om de mister noen. Om de savner, lengter og sørger. Om de er ensomme.

Jeg drar pleddet opp mot fjeset og gråter lydløst inn i hendene mine. Jeg føler en enorm skyldfølelse. Her er jeg.. Varm, mett og trygg på vei til andre siden av verden for å leve. Jeg svever bare over.  Over skyene. Tusenvis av meter over. Over alle som har det vondt, over alle som har det vanskelig. Over alle de som ikke har mulighet til å fly noe annet sted.

Jeg bestemmer meg der og da for at jeg ikke bare skal fly over lenger. Jeg har to hender, to føtter. De kan brukes på noe annet enn meg selv for en gangs skyld. De kan brukes til å hjelpe andre.

Så, i morgen tidlig sitter jeg på nok et fly. Denne gangen flyr jeg ikke over, men til. Jeg reiser uten boardbag, jeg reiser uten fancy outfits og uten kamera. Derimot reiser jeg med uendelige klemmer, åpne hender, åpent sinn og åpent hjerte. Jeg reiser til Chios for å ta i mot og hjelpe mennesker på flukt sammen med Dråpen i Havet.

 

Fy faen, jeg er faktisk en psycho bitch!

Dette innlegget har jeg ønsket å skrive i kanskje ett år. Grunnen til at jeg har latt være er fordi jeg ønsket å ta vare på det lille jeg hadde igjen av verdigheten min. Men nå har jeg runda tredve, hva skal jeg med verdighet anyways?

Dette innlegget handler om dating og hvordan det fucker opp hodet mitt. Da mener jeg ikke sånn jaja, der mista hun det litt, det var dumt. Jeg snakker full blown, mental batshit crazy meltdown.

Jeg vil med sikkerhet være singel en god stund fremover, muligens resten av livet etter jeg har publisert dette innlegget. Men, det er kanskje like greit for da slipper jeg all denne angsten fra dating som dere nå skal få høre om. Ja, det er angst. Jeg snakker tungpustet, våken-netter, biting av negler og obsessions.

Jeg misunner alle de damene som rolig forteller om datinglivet sitt. Tar det litt som det kommer, heiser på skuldrene. Det ekke så farlig liksom, gidder ikke stresse med det. Nei, sånn er jeg også. Gidder ikke stresse med det liksom ler jeg nervøst mens jeg prøver å ha en naturlig, avslappet kroppsholdning. Så da står jeg der, med armene stivt ned langs kroppen og litt leamus i øyelokket. Der ja, naturlig. Inni meg er det en kamp. En storm uten like.

Livet mitt er så behagelig, trygt og balansert uten menn. Da har jeg det bra. Zen og sånn, du veit. Med en gang noe i det hele tatt kan bikke mot romantikk så klikker det mentalt for meg. Klikker, det er ingen overdrivelse. Det klikkerrrrrr.

Det starter gjerne litt rolig. Vi chatter litt, sender litt Snaps. Det vanlige. Så fortsetter det med at jeg legger ut masse på MyStorien bare sånn at han skal se at jeg er super interessant, har mange venner, er aktiv og sporty. Akkurat slik jeg har sett på Instagrammen hans at han liker. Så slenger jeg gjerne på et par selfies med den rette vinkelen, det rette lyset og et filter eller to. Det bruker jeg kanskje fem minutter på å ta. Hånden blir helt svett av å holde i telefonen, men samma det vel – selfie skal det bli og fy faen så vakker jeg skal være! Nydelig, rett og slett.

Så møtes vi og det er da helvete bryter løs… Det er som et monster våkner. Har du en kanin? ta den gjerne med på andre date og jeg koker og lemlester dritten ut av den med èn jævla gang!

“Skal vi ikke møtes på tirsdag da” sier en av venninnene mine også ljuger jeg litt og sier jeg kanskje har planer. Men, egentlig har jeg ikke det – jeg bare venter og håper på at han skal spørre om vi skal finne på noe. Jaså, blir du tredve år? Skal du gifte deg? Føder du sier du? I don´t fucking care, for jeg skal ha den dagen fri for en eventuell date, i tilfelle han skulle spørre, noe han mest sannsynlig ikke gjør!

Så sitter jeg der i stedet, alene hjemme og oppdaterer Messenger appen og ser om han er online eller ikke. Online ja, men å chatte med meg skal han i alle fall ikke. Han chatter sikkert med noen andre damer som er hakket vakrere enn meg, hakket mer interessant, hakket mindre psycho. Hjertet blir ømt. Magen blir tung. Hodet fylt av dritt. Så sender jeg melding til en venninne og har plutselig noe å finne på likevel.

Vi sitter i sofaen. Jeg er ukonsentrert. Håper han vil sende melding. Hvorfor sender han ikke melding? Burde han ikke ha sendt en melding? Jeg vil jo at han skal skrive at han elsker meg og sånn allerede, selv om vi har møttes bare to-tre ganger. Jeg legger ut x-antall kjempe uinteressante Snaps og scroller iherdig hvert minutt. “Hvem ser du etter som har sjekket Snapchat Storien din” piper det fra venninnen min. HAHA, ingen vel roper jeg inn i fjeset hennes så spyttklysene hagler, det er bare slik jeg gjør. Vi vet begge at jeg lyver.

Jeg sjekker Instagram og hva de jeg følger (les: han) foretar seg i løpet av kvelden. Jeg gjør som regel ikke det når det ikke er menn i livet mitt, da bryr jeg meg bare om meg sjæl og mine egne posts. Jeg ser han liker og følger andre damer og tenker: hva i HELVETETE. Det skal jo bare være meg i hele verden for han. Så blir jeg trist, forbanna og ensom og går på Tinder og sveiper i tre minutter for å føle meg bedre. Jeg føler meg ikke bedre. Ikke får jeg noen matches heller. Møkka-App!

Kanskje jeg skal sende han en melding da, sier jeg. Venninnen min trekker litt på skuldrene. “Hadde ikke jeg gjort” sier hun. Så da gjør jeg jo selvfølgelig det.

ONLINE FOR TRE MINUTTER SIDEN skriker jeg i et par oktaver for høyt. Jeg blir sliten av meg selv. Jeg komponerer en nøye planlagt melding i Notater og kopierer den over i meldings-loggen vår. Han står fortsatt som offline. Det føles litt trygt.

Nå har jeg sendt den rauter jeg og kaster fra meg telefonen så langt jeg kan. Overraskende hvor god kast-arm jeg har når det virkelig gjelder tenker jeg og lurer på hvorfor jeg var så dårlig i friidrett på ungdomsskolen. Hovedpulsåren står som et pulserende lem ut av halsen på meg og jeg blir varm og svett. Sånn varm at det føles som om det står damp opp fra genseren. Hjertet banker, eller har det slutta? Jeg er litt usikker egentlig.

HAN ER ONLINE!

HAN ER OFFLINE!

Han har åpnet meldingen, men ikke svart. Det mørkner i øynene mine. Den forbanna kølla kan bare prøve seg nå, joda – for jeg vet hvilken type han er hveser jeg så fråden står ut av kjeften.

Jeg sender meldinger til et par venninner, gjerne i Caps Lock, bare for å gjøre det enda mer dramatisk hvor jeg skriver at den jævla kuken er online, men velger å ikke svare på meldingen min. Online.. Offline. Online. Men ingen respons. Hvorfor ikke? Jeg fnyser høylytt så snørrboblene eksploderer rundt i fjeset.

Så svarer han og alt blir fint igjen. Solen titter frem bak skyene, Coldplay spiller ikke lenger triste sanger og folk begynner å bruke blinklys i rundkjøringer. Det ender med en ny date. Tror kanskje jeg tvinger den litt frem, men en date er en date. YES ASS: Score!

Jeg skal på date. Kanskje det er fjerde, eller femte date. Jeg husker ikke helt.
Jeg smører meg med body lotion. Jeg shaver armhulene og napper barten. Ja, hvorfor skal jeg ikke la den gamle, slitne filla få en liten overhaling også tenker jeg og lar det stå til. Man vet jo aldri, tenker jeg.

Jeg river ut alt jeg har i klesskapet. Jeg kan ikke være for casual. Og det burde heller ikke se ut som jeg har prøvd for hardt. Casual, men cool sier jeg til meg selv og drar frem noe jeg føler meg vel i. Eller, noe som ikke gjør at ræva mi ser flat ut og som viser litt hud. Bare ikke for mye hud. Kanskje bare halsen egentlig.

Jeg ser for meg daten, steg for steg.

Gleder meg til vi skal gå der, le litt av hverandres morsomheter og kanskje stopper han opp og tar hendene sine rundt fjeset mitt og kysser meg. Slik de gjør på film. Jeg blir varm av tanken. Smiler litt for meg selv og dagdrømmer enda mer. Mens jeg gjør dette er jeg samtidig inne på bestemoren til kompisen hans sin Facebookprofil. Så ut som han hadde det fett på Rhodos i 2003 da. Så fett skal vi få det også.

Så møtes vi. Jeg ler litt av hans morsomheter. Litt for høyt og med litt for mye tannkjøtt. Jeg stopper opp og håper han tar hendene rundt fjeset mitt og kysser meg. I stedet lager jeg en dinosaur-liknende lyd, blåser noe tørre flak ut av nesa og magien er borte. Ikkeno kyss denne gangen heller. All den shavinga og lotioninga for ingenting.

Så sender han meg melding og hjertet stopper opp. Det skytes fyrverkeri, strykekvartetten spiller opp til dans og sola skinner litt ekstra mye. Så svarer jeg.

Ivrig.

Så svarer han.

Likegyldig. Uinteressert.

Nå er han lei. Jeg var ikke bra nok. Jaja tenker jeg, da kan jeg sende ham en melding og si: gøy så lenge det varte, ha en god helg og BRENN I HELVETE. Men, så sender jeg i stedet et smilefjes.

Etter det blir det stille. For alltid. Akk ja, livet går videre tenker jeg, legger meg i fosterstilling og gråter meg selv i søvn.

 

Vi skulle jo være sammen, resten av livet.

For ikke lenge siden snakket jeg med en fyr jeg aldri har møtt før. Vi snakket om mitt absolutte favoritt tema, kjærlighet. Vond, vanskelig og tapt kjærlighet. Han satt ved siden av meg, i tusen knas.

Han hadde blitt dumpa av noen han trodde var sitt livs kjærlighet for et par måneder tilbake. «Hun var den rette for meg» sa han. «Vi skulle jo være sammen resten av livet». Jeg lener meg tilbake i sofaen med ansiktet i hånden og studerer han. Det er en sårhet i stemmen hans og jeg kjenner igjen følelsen.

Jeg trekker pusten. Dypt. Det tror jeg ikke på sier jeg høyt og tydelig. Overbevisende. Jeg tror ikke det bare finnes èn person for deg resten av livet. Det finnes èn rett til de forskjellige fasene i livet, men, det finnes ikke bare èn der ute. Det høres jo helt forferdelig trist ut. Hva om du aldri møter denne personen, skal du sitte der og gå glipp av alt det du kunne opplevd? Jeg ser han inn i øynene til han synes det blir ubehagelig og ser en annen vei. Han vet jeg har rett, jeg ser det på han.

Han er 33 år gammel og har gitt opp kjærligheten. Selv er jeg ingen stor romantiker. Jeg kaster ikke rundt meg med roseblader eller skriver kjærlighets erklæringer i telys, men jeg elsker kjærlighet. Tryggheten den gir, usikkerheten den bærer med seg og lidenskapen og lengselen den kommer med. Han hater det. Han hater alt ved det.

Han skal ikke ha dame lenger, han gidder ikke. Det er ikke noe vits i, det er bare henne. Det vil det være for alltid. Jeg får lyst til å ta tak i armene hans og riste fornuft inn i han, i stedet sitter jeg stille og lar han snakke. Han forteller om alt det han kunne gjort, alt det de kunne ha opplevd og alt det han kunne ha vært for henne. Som han ikke var. Jeg forteller han om alt det han kan gjøre, alt det han kan oppleve og at det han kan være. Som han allerede er.

Han har drukket et par øl og innrømmer at «nei, nå forteller jeg alt for mye». Han blir brydd og ukomfortabel av spørsmålene mine, jeg liker det. Jeg får han til å tenke, ikke bare sørge. Jeg tenker litt på meg selv også. Tror jeg på alt det jeg akkurat har sagt, eller har jeg gitt litt opp selv? Selvfølgelig ikke sier jeg til meg selv. Jeg er tross alt en realist.

Rommet blir fylt av andre og musikken skrus opp. Kroppsholdningen hans er tung, men jeg tror sinnet hans er litt lettere og jeg håper på en eller annen måte jeg har overbevist ham litt om at det fortsatt er kjærlighet der ute for han. Jeg vil dra han inntil meg og si at den ofte starter med en selv, og så vil jeg gi han en skikkelig klem. Men, så gjorde jeg ikke det likevel og nå angrer jeg.

Jeg skal gjøre det neste gang.

 

Magi og sånn

Hei, jeg heter Ane. I år blir jeg 31 år gammel og jeg tror på en verden full av magi. Du vet, sånn magi du ser i Disney filmer. Den følelsen, den finnes over alt. Du må bare lete litt ekstra jo eldre du blir. Jeg finner magi i for eksempel:

Når hendene våre streifes for første gang. Du vet, når det ikke er meningen, men kanskje litt likevel. Det kiler litt i magen. Ubehagelig. Fint. Som når man kjører berg og dalbane og du ikke helt vet hva du føler.

Når mykt gress kiler meg mellom tærne og stikker meg under føttene og luften rundt meg er frisk, og hjertet slår utenpå t-skjorten og du kan legge hånden på brystet og føle du lever. Dunk. Dunk.

Når jeg svømmer ute en sommernatt mens det regner. Saltvann på tungen og lette regndråper på nesetippen. Seige, tunge tak. Stillhet.

Når jeg sitter på trikken helt alene og bruker tiden min på å tenke på alt fra tilfeldigheter. Kjærlighet. Sorg. Ensomhet. Glede. Han. Hun. Meg. Deg. Lyden av trikkeskinnene og føttene som ikke når helt ned til gulvet.

Når jeg er usikker og lar meg selv kjenne litt ekstra på den følelsen.
Når jeg er trygg.

Når jeg fanger en bølge og alt annet står litt stille. Livet er litt på vent, mens jeg beveger meg fremover.

Når jeg føler alt på en gang. Ikke bare min egne følelser, men alle andres også. Overveldende. Melankolsk.

Når vinden tar fatt i håret mitt og jeg bare må lukke øynene og vente til det er forbi. Null kontroll, følelsen av å være fri. Danse med åpne armer. Midt på gaten. Uten mål og uten mening. Bare fordi jeg kan. Bare fordi jeg vil.

Når leppene dine treffer mine og ikke helt vil slippe taket og fingrene mine stryker over tre dager gamle skjeggstubber som risper meg på fingrene og jeg blir rød på haken.

Når jeg hører andre snakke om livet de har levd, menneskene de har møtt og følelsene de har følt. Den sårbarheten de viser. Den tilliten jeg får. De klemmene vi deler og den varmen som strømmer gjennom kroppen.

Når jeg kan få noen til å føle seg bra. Sett. Hørt.

Når jeg åpner en bok og den sluker meg fullstendig og jeg befinner meg bak tørket blekk på tykt papir. Når jeg lever i en verden litt utenfor min. I en hemmelig hage, hos en liten prins på en ensom planet eller på andre siden, i Nangijala.

Det finnes så mye magisk her i verden.

Som deg for eksempel.