Det handler ikke om kroppen min.

Er du en av dem? En av oss? Ja, jeg regner med det, vi har vel alle vært der på ett eller annet tidspunkt. Vi står foran speilet og dømmer oss selv. Kanskje vi skulle ønske vi hadde krøllete hår, sprettrumpe, grønne øyne eller flat mage. Så vi krøller håret til flisene brenner opp, squatter opp trappen med middagsposene, kjøper linser og tar sit-ups. Likevel blir vi aldri fornøyd.

Jeg har scrollet meg gjennom treningsprofiler på Instagram mens jeg strammer rompa foran speilet selv. Jeg har rullet rundt på gulvet og prøvd forskjellige øvelser og blitt like skuffet hver gang jeg ikke ser resultater dagen etter. Ikke fordi jeg vil bli tynn, men fordi jeg vil få muskler på kroppen. For, kroppspress har jeg kjent på fra jeg var liten og før sosiale medier. Jeg er spebygd. Jeg har hverken hofte, rompe eller pupper. Det er ikke så kult å høre “herregud så lite former du har, er du en gutt eller”, spesielt ikke når man er så ung. Kroppspress er så mye mer enn at noen havner utenfor normalen tykk eller tynn.

Men vet dere? Dette har jeg funnet ut av nå i voksen alder: Det handler ikke om kroppen min. Det handler om hodet og hjertet. Det lengste forholdet jeg noensinne vil ha, det er til dem, så nå er det på tide å gi dem den kjærligheten de fortjener. Stå foran speilet og si “hei du, shit så fin du er i dag, jeg liker deg.”

IMG_3482

Jeg er så heldig å få være en del av en kampanje i samarbeid med Change Lingerie Norge  sammen med Hedda, Marna, Hedda og Linn. Vi spilte inn hver vår film hvor vi la vekt på våre egne tanker om kropp.

Vi er alle forskjellige, nå er det på tide å legge selvkritikken på hylla – en gang for alle! Ta et standpunkt du også <3 #SisterhoodByChange

Posted by Change Lingerie Norge on Mittwoch, 22. Juni 2016

Da jeg så filmene tenkte jeg først «herregud, jeg kan ikke la de legge ut det her. Jeg har hestetenner, fire meter langt tannkjøtt, dobbelthake og fett hår». Det var da jeg tok meg i det. Herregud, skjerp deg Ane, det er jo akkurat derfor du gjør dette her, for å godta at du ser ut slik du gjør. Det er dette som er ekte, det er det som er deg.

Jeg har også sett kritikken på Change sin Facebookside. Ja, jeg er liten og smal og fronter en kampanje som har fokus på kropp. Får jeg ikke være usikker på min egen kropp, fordi jeg er liten? Er det en mal som sier hvordan en kropp skal se ut, for at man får lov til å være usikker på den? Det har ingenting å si hvot liten, eller hvor stor man er, det som betyr noe er om man føler seg vel i sin egen kropp. Det jeg ser hver dag i speilet, kan være en helt annen versjon enn den du ser.

P5030786

Jeg er så stolt over å være en del av denne kampanjen som setter et sunt fokus på kropp. Nå kan du bli en av oss, hvor vi alle står samlet og hyller kroppen vi har fått utdelt, uansett størrelse eller form. Nå får du 20% avslag på ditt neste undertøyssett hvis du registrerer deg her:

https://www.facebook.com/changenorge/?ref=ts&fref=ts

Meld deg opp og bli en del av fellesskapet!

 

Med hele hjertet utenfor.

God morgen sier jeg til deg i speilet, jeg begynner å bli vant til å se deg der nå. Du er jo en del av meg, så det er ikke så merkelig. Jeg er også vant til at du ikke svarer. Men jeg føler du er der, jeg nikker og smiler før jeg putter en stor skje med Corn Flakes i munnen.

Noen ganger er vi uvenner. Ikke sånn «du er en dust»-uvenner, men du er min aller verste fiende-uvenner. Da er du kun en tung bør å bære. Da bare henger du der som en sekk. Jeg får treige føtter som subber i bakken og du, du veier minst femti kilo mer. Du føles som en tordensky med tunge regndråper og du gir meg støt gjennom hele kroppen. Da vil jeg rive deg av og be deg om å reise så langt bort som mulig. Kanskje enda lenger enn det også.

Jeg åpner døren med skjelvende hender og knytter nevene. Jeg er sort i øynene, hvit rundt knokene, tørr i munnen og klam i hendene. Og du, du bare er. Sier ingenting, men hvis jeg kjenner litt etter veier du kanskje enda en kilo mer. Jeg sier ting jeg ikke mener. Ting jeg aldri kan ta tilbake, uansett hvor sterke armer jeg har.

Så angrer jeg og ber om tilgivelse. Jeg omfavner deg, slik jeg alltid gjør. Vi sier ingenting, men jeg føler deg og jeg vet du føler meg.

Noen ganger forstår jeg deg ikke og det føles som vi bor på to forskjellige planeter. Du hvisker små ord i øret mitt, ord jeg vil forstå men ikke klarer tyde. Så overkjører du meg helt og jeg ligger igjen et sted på asfalten knust i flere biter. Men, jeg er ikke alene, du ligger der du også. Enda mer skada enn meg.

Og noen ganger er du det beste jeg vet. Som oftest er du det. Du fyller meg med noe jeg ikke kan forklare, selv ikke om jeg bruker alle bokstavene i alfabetet. Jeg blir overveldet og takknemlig av alt du lar meg føle og jeg blir overrasket over at det er mulig. Du lar meg falle så dypt og inderlig ned i noe som nærmest er umulig å svømme opp fra, men når det føles så bra, så kan jeg like så godt bare drukne i det.

For en underlig liten pike, hvisker de rundt hushjørnene når vinden står på som verst. Der går hun rundt, med hjertet festet utenfor. Så uforsvarlig, så sårbart. Selv har de pakket sine egne inn bak tunge kåper og slitte glidelåser. De sier de ikke vil høre på hva det har å si, og de vil ikke utsette det for unødvendig slitasje. Det må skjermes, ikke eksponeres slik jeg holder på. Jeg føler vi synker, begge to. Det treffer oss der de vil det skal treffe, midt i hjertet. Likevel går jeg med deg utenfor. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil.

Jeg vil føle ti ganger så sterkt som andre. Alt jeg føler er magisk, akkurat på grunn av det. Fallhøyden er høyere, men jeg angrer ikke et sekund. Jeg har fått utdelt et helt og fullt hjerte, hvorfor skal jeg bare bruke deler av det?

Ikke vær redd Hjertet, du skal få leve slik du har gjort hele livet. Jeg lar deg få være akkurat her,

utenfor.

 

VINN SURFEFERIE I PORTUGAL.

Dette her, det gjør meg så glad! Jeg skulle ønske jeg kunne ta med alle dere der ute på disse fantastiske reisene jeg har sammen med Lapoint, dessverre er ikke det mulig annet enn gjennom bilder og tekst her på bloggen. MEN, nå kan du vinne en reise til Portugal og selv føle det jeg har følt når jeg har reist.

IMG_0196P4270467thumb_P4250704_1024

Hva kan du vinne?

• 7 overnattinger
• 7 frokoster
• 7 dagers utstyrsleie (våtdrakt + surfebrett)
• Instruksjon (5 x 2 timer)
• Transport til surfespots de dagene vi ikke surfer på den nærmeste stranden
• Surfe så mye du orker, gangavstand til bra surfing
• Organisering av utflukter
• Fri disponering av campens fasiliteter
• 2 Yogapass
• Transfer t/r Lisboa – Lapoint campen

Konkurransen er enkel, alt du trenger å gjøre for å delta er: like Lapoint på Facebook her og Instagram @lapointcamps. Svar på spørsmålet under, og sende svaret til: konkurranse@lapoint.no

Hva heter byen i Portugal Lapoint Surf Camp holder til?
Svaret finner dere ved å trykke her.

Hei, forresten. Er du under 18 år kan du heller vinne en uke på Surf Sommerleir i Hoddevik for 13-17 åringer, inkludert transport t/r Oslo eller Bergen – Stadt.

LYKKE til alle sammen, surf´s up!

 

Du ventet aldri på meg.

Jeg ser du står alene på andre siden. Du vinker, smiler og jeg blir varm om hjertet. Den type varme som holder gjennom en hel vinter. Jeg løfter armen og vinker tilbake.

Du roper, men jeg hører deg ikke over måkeskrik og bølgeskvulp. Hjertet slår tungt og fort og hvis jeg ser nøye etter beveger det seg under t-skjorten. Jeg gnir hånden mot brystet for å dempe følelsen. Det hjelper ikke.

Foran meg ligger en ørliten båt med to halvråtne årer. Du og jeg får blikkontakt og jeg vet hva du sier, og jeg vet hva jeg ønsker. Jeg blir stående et sekund og nøle. Veien til deg er kun åretak unna, men likevel føles det som en halv reise rundt jorden. Jeg trekker pusten og lar hjertet overbevise meg nok en gang, selv om magen gir meg en underlig, men så lett gjenkjennelig følelse.

Med svake armer og kalde tær vasser jeg ned i vannkanten med båten foran meg. Jeg ror med seige tak, men kommer ingen vei. Er det strømninger i vannet eller viljen i armene som vil meg i mot? Frustrasjonen gir meg ekstra styrke og jeg beveger meg sakte fremover.

Jeg får vannblemmer i hendene og må stoppe et sekund. Jeg gnir tommelen over huden og blåser over håndflaten med myke lepper. Jeg ser mot land. Er det for sent å snu og dra tilbake? Er det verdt det? Øynene dine glitrer og du nikker entusiastisk mot meg. Hele kroppen min lengter etter deg og jeg fortsetter å ro.

Det knirker i treverket og vann pipler frem blant morkne planker. Jeg lurer på om dette er tidpunktet jeg drukner. Jeg snur meg og ser etter deg, til min lettelse står du der fortsatt. Du har hendene i bukselommene og trekker på skuldrene. Hvis jeg lukker øynene føler jeg ansiktet ditt mot håndflaten allerede og skjegget som kiler meg på fingertuppene.

Jeg merker knapt at båten har gått i oppløsning under meg og skvetter til når jeg plutselig flyter på åpent hav. Jeg lar meg selv synke og kjenner kaldt vann dekke ansiktet. Jeg holder pusten og blåser små bobler gjennom neseborene. Jeg venter. Venter på at du skal hoppe etter og dra meg opp av vannet. Du kommer aldri og jeg lurer på om jeg skal fortsette å synke slik følelsen i hjertet gjør.

Jeg går tom for luft og tom for følelser. Jeg bare er, jeg flyter. Instinktene tar over og jeg svømmer opp med tunge tak og gisper etter luft når jeg når overflaten. Jeg er straks over på andre siden, straks over til varme hender og sterke armer. Jeg krabber opp på stranden, utmattet og ødelagt.

Jeg har kjempet meg gjennom et helt hav for å nå deg. Nå står du ikke der lenger, og det er ingen spor av at noen har ventet.

 

Tenker på deg.

Jeg legger merke til deg med èn gang. Du sitter alene ytterst ved et langbord. Hendene dine er grove og sprukne med tobakksgule negler. Matfett fra julemiddagen er festet i barten din som snøkrystaller på en iskald vinterdag.

Jeg betrakter deg først litt på avstand. Lener hodet mot veggen og ser hvordan du lutrygget kaster i deg medisterkaker og pinnekjøtt. Du har tatt på den fineste skjorten for anledningen, det er julaften tross alt. Den har striper i alle retninger og jeg blir svimmel om jeg ser for lenge på den.

Jeg retter litt på kjolen og henter meg en tallerken fylt med ribbe og poteter. Så setter jeg kursen mot deg. Du løfter ikke blikket når jeg stopper, du er kanskje vant til at de fleste bare går rett forbi. «Hei» roper jeg slik at du ikke kan misforstå at det er deg jeg snakker til. «Kan jeg sette meg her»? Du retter deg opp og drar to fingre over barten. Du sier ikke mye, men nikker såvidt.

Jeg prøver så grasiøst jeg kan å skli ned på stolen ovenfor deg, men velter og søler ribbefett på kjolen min i stedet. Du trekker litt på smilebåndet og jeg vet allerede da at vi vil få det fint sammen.

Du er seksti år gammel og har levd store deler av livet på sjøen. Jeg spør om du hadde en kvinne i hver havn, dulter borti deg og vi ler. Du med åtte tenner og jeg med ribbefett i hele ansiktet. Vi må være litt av et syn. Du har smilerynker i hele fjeset, spesielt rundt øynene og jeg prøver å telle dem hver gang de dukker opp. Jeg gir opp.

Du har to barn, to sønner. Du er bestefar sier du stolt og ser ned med blanke øyne. Men, du ser dem aldri fordi du er en alkoholiker. Du ble mishandlet da du var barn og vokste opp i et voldelig hjem med en far som slo. Du drakk fra deg både kone og barn. Nå bor du bor i en campingvogn året rundt, men om sommeren reiser du til Gaula for å fiske. Det gjør deg glad, i alle fall en liten stund. Han fascinerer meg, hele mannen.

En tynn kvisete gutt går opp på scenen med en ustemt gitar. Jeg lurer på om han knekker i vinden hvis det blåser for mye, eller om han må gå med ekstra tunge sko for ikke å forsvinne opp i verdensrommet. Han kremter og det piper i mikrofonen.

Lange fingre river løs på gitarstrengene og rommet fylles av Josh Grobans, You Raise Me Up. Øynene dine fylles med salte tårer som drypper sakte ned på tallerken. Jeg henter minst tjue servietter og du blåser trompetlyder inn i dem med nesen. «Det er så vanskelig og vondt» sier du unnskyldende. «Men, det er så godt å snakke». Så lar du følelsene ta overhånd og tårene faller fritt. Jeg spør deg om jeg kan gi deg en klem, men har kastet meg rundt halsen din før du har svart. Vi holder rundt hverandre i stillhet. Jeg håper at alt det som er knust i hjertet ditt kan klemmes på plass og gjøre deg hel, så lenge jeg bare klemmer hardt nok. Det knaser i ryggen din og jeg vet jeg ikke kan rette på alt det som er vondt i livet ditt, selv om det er det eneste jeg ønsker. Du smiler til meg og fyller hjertet mitt med varme, mens resten av kroppen er kald.

«FYYYY FAEN hvis ingen får han av scenen så KASTER jeg opp» skriker en tydelig ruset dame ved siden av meg og putter en pølse i munnen og svelger den hel. Den tynne gutten med den kraftige stemmen snubler av scenen og forsvinner ut en dør. Jeg henter kaffe og kaker og vi deler tanker om livet. Jeg vil være der for alltid, men så må jeg dra.

Du klemmer hendene mine i dine og ser på meg med bedende blikk. «Ikke dra», sier du med sorg i stemmen. Det er tungt i hodet, tungt i kroppen og tungt i hjertet. Jeg kysser deg på kinnet og forsvinner ut i den iskalde julenatten.

Jeg lurer på hvor du er nå.

Jeg tenker på deg.

 

Jeg lever nå.

Jeg setter med ned på en utslitt stol på Espresso House i Parkveien. Stolsetet bærer preg av å ha vært i tjeneste lenge og hvis jeg ser nøye etter kan jeg se merker etter rumpeballer som har etset seg ned i treverket. Det summer i ørene av høylytt prating, en mann setter kaffe i halsen og hoster opp noe gammelt slugg og tørker barten med en serviett full av kakesmuler. Jeg lurer på hva annet som gjemmer seg i den barten og pirker bort et støvkorn fra mobilen.

Jeg observerer menn i dress med perfekt gredd hår og damer i høye heler med duvende bryst. De stirrer tomt fremfor seg og jeg lurer på hva de tenker, eller om de tenker i det hele tatt. De har dyre vesker og kjøper klærne sine på steder jeg ikke klarer å uttale navnet på. Det stikker i hjertet og den typiske nordmannen i meg skulle ønske det var meg. Det er heldigvis da Ane tar over.

Jeg har ingen utdannelse og jeg var aldri flink på skolen. Jeg var hun på bakerste rad som tegnet eller skrev små eventyr i bøkene. Jeg var hun som dagdrømte på vei til skolen, på bussen, på butikken og ved middagsbordet og kunne finne på å få latterkrampe helt for meg selv. Jeg ble hverken flink med matematiske formler eller kunne noe særlig om geografi. Shit, jeg vet ikke helt hvor jeg befinner meg engang. Jeg har alltid fått høre at man ikke kommer noen vei om man ikke har en utdannelse. Det er feil. Man kommer dit man vil så lenge man er ambisiøs. Alt kan læres, bortsett fra passion.

Så nå sitter jeg her og lurer på hva som er viktig for meg. Hva ønsker jeg å huske når jeg skal trekke mine siste pust? Er det den designervesken som kostet en halv årslønn og luktet gamle reker, eller er det å minnes alle solnedganger, latterkramper og sjanser jeg tok? Skal jeg leve det livet alle andre mener man bør leve, eller skal jeg leve det livet jeg ønsker å leve selv? Du hører det du også, hva som er mest logisk?

Jeg vet hva jeg vil. Jeg vil leve nå. Akkurat nå. Jeg vil gjøre det jeg føler er riktig for meg fordi det gjør meg lykkelig. Jeg vil være spontan. jeg vil ta gode valg og dårlige valg som jeg kanskje vil angre på (jeg vil antageligvis gjøre de igjen). Jeg vil forelske meg i feil mennesker, slik jeg ofte gjør. Men, jeg vil likevel tillate meg å falle så hardt at jeg aldri tror jeg vil komme meg på beina igjen.

Jeg vil at hjertet mitt skal eksplodere av kjærlighet over minner, steder, kulturer, opplevelser og andre mennesker. Jeg vil dele meg selv med verden og forhåpentligvis skape bånd og sette spor i andres hjerter slik de setter spor i mitt. Jeg vil fortsette å være full av alle følelser, hele tiden. Uavhengig om det er en god idè eller ikke. Det er det som er meg, i denne lille kroppen på 1.57. Det er sånn jeg er, det er slik jeg er skapt. Det er det som er Ane.

Hvem er du?

 

Singel og barnløs.

Jeg er 29 år gammel. Jeg er singel, jeg er barnløs. I venninnegjengen er jeg den eneste. Jeg er som en ensom zebra på savannen omringet av løver. Ja, det høres kanskje litt vel dramatisk ut, men å være den eneste single er ikke alltid like lett. Som fellesmiddager med vennegjengen for eksempel.

Der sitter jeg rundt middagsbordet, pirker litt i sausen med gaffelen og overhører diskusjoner om ulike farger som havner i bleia til enten prinsen eller prinsessen. Det blir født forferdelig mye kongelige i dette landet forresten. Selv har jeg dårlig kunnskap i dette området, annet enn fargen på min egen bæsj, men det blir ikke like godt mottatt. Tro meg, jeg har prøvd.

De sitter ovenfor meg. Han drar henne tett inntil seg og stryker henne på overarmen. Blikkene deres møtes og de smiler kjærlig til hverandre. Jeg lager bobler i glasset med leppene og later som jeg er en hval. Jeg lar hodet hvile på knyttneven mens jeg lurer på om desserten er laktosefri. Samme det egentlig, jeg spiser den uansett. Bleiepraten avtar og jeg vurderer å dra en røverhistorie fra sist bytur. Det klør litt i skrittet, så jeg lar være.

Jeg vet ikke om jeg vil ha barn, jeg er alt for egoistisk. «Det kommer det, Ane» sier de og skakker litt på hodet mens de smiler for å virke overbevisende og samtidig vise at de egentlig litt innerst inne synes litt synd på meg. Jeg himler med øynene og fnyser litt så snørrbobler sprekker rundt i fjeset mitt. Jeg har jo tross alt nok med meg selv surkler jeg og snyter meg.

Vi rydder vekk tallerkener og glass. Snart er det foringstid og jeg hører en stigende, intens lyd fra barnevognen på terassen. Vrælet bygger seg opp fra langt inne i magesekken et sted, før tårer spruter og knallrøde lepper skyter sikkel som fyrverkeri på nyttårsaften. Den kongelige må ha mat, og det asap zulu! Jeg vet det, snart kommer pattene veltende ut. En helt naturlig ting. Vel, i alle fall for de som har barn. Pulsen min øker og svettedråper pipler frem i pannen. Skal jeg reise meg og gå? Skal jeg bli sittende? Jeg fikler febrilsk med mobiltelefonen i håp om at noen har sendt meg en lang melding jeg burde svare veldig utfyllende på. Dessverre ikke.

Jeg forstår ikke helt hvor jeg skal feste blikket og ser heller opp i taket, noe som føles mest naturlig. Det gjør vondt i nakken. Kanskje hvis jeg stirrer lenge nok så faller taket ned i fjeset mitt så jeg slipper å forholde meg til situasjonen. Dessverre ikke. Ikke denne gangen heller.

Jeg tvinger meg selv til å se, jeg føler det er uhøflig å ikke se når hun sitter der med hele melkeruta til utstilling. Jeg stirrer rett på titsa hennes. Herregud for noen brystvorter, de er jo enorme! I full fortvilelse roper jeg: «se, der henger’n gitt» før den pinlige stillheten sakte men sikkert dreper meg innvendig. Nei, det er ikke alltid lett å være den ene i vennegjengen som synes alt det som er normalt er unormalt og ubehagelig.

Joda, selvfølgelig føler jeg meg også ensom. Selvfølgelig vil jeg også en vakker dag ha en kjæreste. Spesielt på søndager savner jeg en armkrok og et fang å klatre opp i. Men, så møter jeg alle dere der ute i forhold. Dere har alltid noe dere ikke er fornøyd med og finner trøst i å høre historier fra singel-livet mitt, bare for å mimre tilbake til hvordan det en gang var.

Jeg er 29 år gammel. Jeg er singel, jeg er barnløs og jeg elsker det!

 

Kjærlighetssorg.

Det river alltid litt i hjertet når jeg kommer hjem fra en reise. Spesielt når jeg har delt den med så mange fantastiske mennesker. Lapoint har gitt meg så mange nye inntrykk og bekjentskaper. Jeg blir like forelsket hver eneste gang jeg kommer til en av campene, det er som å reise hjem – som å komme til familie. Jeg dro sammen med et knippe utrolig bra damer til Portugal denne gangen og vi hadde det gøy. Jeg har vondt i tærne etter dansing og kinnene er støle etter latterkramper. Jeg er så lykkelig og glad. Jeg lever! JIPPI. 

P4250606thumb_IMG_0512_1024thumb_P4250666_1024thumb_P4250704_1024thumb_P4260195_1024thumb_P4270469_1024thumb_P4270564_1024thumb_P4280307_1024thumb_P4290350_1024
 

Lisboa, you beauty!

En stor del av Lapoint-campen tok en dagstur inn til Lisboa, en fantastisk fin by med super arkitektur og mega-interessant historie. Det første som skjedde var at vi ble tilbudt hasj på åpen gate. Jeg synes dette er et kjempestort gjennombrudd i livet mitt, det har jo aldri skjedd tidligere. Kan det ha noe med den synkende kroppsholdningen min å gjøre mon tro?

P4280251P4280262P4280313P4280320P4280329