Wanderlust.

Det kiler i kroppen. Nesten sånn som når man er forelsket vet du. Jeg er urolig, jeg klarer ikke sitte stille. Jeg lengter. Lengter etter havet og hvis jeg lukker øynene hører jeg lyden av bølger som slår mot land. Jeg kjenner lukten av jungel og jeg føler sand mellom tærne. Jeg lurer på, hvor skal jeg reise nå?

 

3 ting som gjør meg glad.

Det beste jeg vet er å være glad. De fleste er vel kanskje enige med meg i det. Men, jeg føler det er så lett å glemme alle de små tingene her i livet som faktisk gjør verden litt bedre. Som for eksempel når den hvite sausen du koker for en gangs skyld ikke brenner seg fast (hehe,upsi), eller når du trodde du var tom for dopapir – så var det et par tørk igjen likevel. Eller når bussjåføren smiler tilbake. Det er så viktig å huske alle de små tingene, og la de påvirke deg positivt og ikke bare ta det som en selvfølge.

Her er 3 ting som gjør meg glad. 

Gress mellom tærne.

Jeg gleder meg helt vilt til sommeren. Til å sparke av meg skoene og løpe barbeint rundt. Det er kanskje ikke det mest behagelige til tider, men det er noe helt eget ved å traske rundt barføtt. Man føler seg liksom så i ett med naturen.

Mennesker. 

Jeg blir glad av mennesker. Noe av det beste jeg vet er å observere mennesker og å bli kjent med mennesker. Det beste jeg vet er å høre historiene deres, hvordan de opplever livet, hva de har sett, hva de har følt og hvilke tanker de har om fremtiden. Mennesker, vi er så interessante. Vi har muligheten til å gjøre akkurat det vi vil, med det vi har blitt gitt. Vi kan velge å være gode mot hverandre, vi kan velge å spre glede. Mennesker har så utrolig mye godt i seg. Og ingen mennesker er like. Det er så rart.

Klemmer.

Jeg er ikke bare glad i klemmer, jeg elsker klemmer. Noen ganger må jeg gå bort til venninner og bare klemme på de, fordi det gjør meg så glad. Følelsen av kinn mot kinn, det kiler litt i magen. Jeg synes det kan ligge så mye i en klem, det høres kanskje litt teit ut. Men, det er varme, omtenksomhet og trygghet i klemmer. Så, klem så mye som mulig! Åh, nå trenger jeg noen å klemme på!!

Hva gjør deg glad da?

 

Så bra norsk du snakker!

Jeg har bodd i Norge i 31 år. Norsk er morsmålet mitt, selv om jeg har sort hår og skeive øyne. Er ikke det litt rart? I løpet av mine 31 år har jeg møtt x-antall mennesker som synes akkurat det, at det er litt rart.

Broren min er også adoptert forresten og var også et barn da han kom til Norge. Naboene til mamma og pappa trodde ikke det var fysisk mulig at han noen gang kunne lære seg Norsk. Han var jo tross alt født i et annet land. Jammen motbeviste han dem og det gjorde jeg også. Litt av en verden vi lever i, gitt. Alt er mulig liksom.

Det er ikke så ofte noen nevner at jeg ser annerledes ut nå lenger, men det skjer jo av og til og på søndag var en av de dagene.

Jeg tråkket feil og holdt på å skli ned hele trappa i undergangen på Majorstuen t-bane. Jeg hadde kun ett minutt til å komme meg over på den andre siden for å nå Østerås-banen opp til mamma. Klokken gikk litt fortere enn jeg var forberedt på og det hjalp ikke akkurat at jeg løp rundt i digre snowboardsko og med brettet under armen. Jeg rakk det og sklei inn akkurat da dørene lukket seg. 

Jeg satte meg ned og skulle til å koble av med litt Bon Iver i ørene. Men, i det jeg skulle trykke på play knirket det i setet ved siden av meg. Knirk, knirk sa det og jeg skjønte etterhvert at det var noen som prøvde å snakke til meg. Der satt hun, en krok av en dame som kanskje var så gammel at hun kunne hengt i et horn på veggen . 

Hun pekte på snowboardet mitt med rynkete fingre og jeg tenkte at de fingrene der har sikkert bakt mye boller i løpet av livet. Så knirket hun frem: “Har du stått på snøbrett du nå”? Jeg svarte som sant var at ja, det hadde jeg og at det var gøy. “Har du stått på snøbrett du nå”? gjentok hun og jeg ropte et høyt og rungende “ja” og skjønte at Bon Iver pent måtte vente. 

“Hvor gjør du det da”? Spurte hun og jeg ropte Tryvann så høyt at stemmen sprakk. Hun smilte til meg. Jeg smilte tilbake. Etter det spurte hun meg hvor lenge jeg hadde stått på brett og om det var vanskelig å tilpasse seg vinter i Norge. Jeg sa at jeg har hatt over 30 år på å tilpasse meg så jeg følte egentlig at jeg var greit tilpasset nå. Etter det fikk jeg høre at jeg snakket veldig godt norsk. Tusen takk svarte jeg. 

Mannen i setet rett ovenfor meg gjemte seg bak skjerfet sitt, men jeg kunne se han le. Blikkene våre møttes og jeg ristet litt på hodet og smilte til ham. Han skulle bare visst hvor mange ganger jeg har hatt denne type samtale opp gjennom årene. 

Er du fra Kina spurte hun, som mange andre gjør siden de fleste tror at alle asiatere er kinesere. Jeg hører at de ikke får lov til å få flere enn ett barn i Kina lenger? Jeg forklarte at jeg var født i Sør-Korea. Hun nikket bekreftende og spurte om jeg var stolt over at OL ble arrangert i Pyeongchang, hvorpå jeg svarte at det hadde jeg ikke tenkt noe særlig over, men at det sikkert var bra for dem. Etter det diskuterte vi både Kim Jong Un, atomvåpen og om Røa t-banestopp var før eller etter Makrellbekken.

Hun påpekte nok engang hvor imponerende det var at jeg snakket så godt norsk og jeg forklarte for tredje gang at foreldrene mine som adopterte meg da jeg var 11 måneder gammel, var begge to født og oppvokst i Oslo og snakket veldig pent bokmål. Ja, pappa sier sne og ikke snø til og med sa jeg, så pent snakker han. Ja, det er fint med adopsjon sa hun og smilte varmt til meg, sånn at barn fra Kina, sånn som deg kunne få et fint liv. Jeg nikket og var i grunn veldig enig, for jeg har jo vært veldig heldig – uansett om jeg er fra Kina eller ei. 

Neste stopp var mitt og selv om denne t-baneturen har vært en av de lengste jeg har hatt, så var det litt vemodig å etterlate henne på banen. Så jeg takket for en hyggelig samtale og forklarte at Røa t-banestopp kom etter Hovseter. Jeg snudde meg da vognen passerte meg og så at hun satt og smilte for seg selv. 

Hun gledet seg vel til å dra hjem til mannen sin og snakke om den lille kineserjenta hun møtte på T-banen som snakket så godt norsk. 

 

Red hot.

Jeg vet ikke med dere, men jeg blir i alle fall glad av farger. Jeg kan se på en skjermsparer som beveger på seg i flere timer i strekk fordi jeg synes det er fascinerende å se på. Det har mye med fargene å gjøre, og mye med at noe ikke helt er riktig skrudd sammen oppi topplokket her.

Poenget er at jeg liker å være glad. Hvem gjør vel ikke det? Derfor prøver jeg også å kle meg i litt sterke farger når alt annet ute er kaldt, grått og trist. Til og med huden min er sånn blå og gjennomsiktig nå. Og tørr. Skikkelig tørr faktisk. Jeg skal være flink til å kle meg i farger og print hele vinteren, sånn at jeg kan bli glad og at kanskje andre kan bli glad når de ser meg også. Det er jo lov å håpe.

Kjole fra Bik Bok (annonselink ) // Red dress.

 

Tinderstories.

Etter å ha vært singel i nesten fem år så har jeg snakket, møtt og halvveis datet et lite knippe mannfolk. Tinder for eksempel er et sosialt eksperiment i seg selv, og jeg har snakket med en god del snodige mennesker opp gjennom tiden. Men, jeg er vel kanskje den snodigste de noengang har matchet med, og det er vel også derfor jeg fortsatt er singel. (og det er helt i orden). Jeg er ikke så veldig aktiv på disse dating-appene akkurat, det er mest tidsfordriv når jeg sitter på doss. Uansett, jeg tenkte å dele et par av samtalene jeg har hatt frem til nå:


 

Spring feels.

Jeg sklir rundt hver dag med livet som innsats og lengter etter våren. Bare et par dager før jeg reiste til Bali falt jeg skikkelig på isen og flerret opp både klær og knær. Vet liksom ikke helt hva som skjedde før jeg bare lå der og kava. (sa brura, hehe). Men, jeg trosser litt vinteren og later litt som det er vår og tar på meg ting som gjør meg glad når jeg våkner om morgenen. Herregud som jeg gleder meg! Solskinn i fjeset som varmer på ekte. Tørr asfalt og tynne jakker. 

Jeans-jakke fra Bik Bok  // Sier ifra når den kommer i butikk.

Hodepryd fra Cindy Roee (adlink) // crown

 

Artsy

Hodet mitt er 100% eventyr, hele tiden. Mens vanlige mennesker kan se en gråstein på veien, kan jeg se Herr Spfrudlebrass på vei hjem fra jobb for å lage middag til resten av Spfrudlebass-familien. Jeg kan se for meg elefanter i tutu-skjørt som danser isdans, eller en panda som sitter på en flyvende pølse.

Og du vet når du våkner fra en drøm og det var en utrolig fin og hyggelig drøm, men du bare klarer ikke huske helt hva det var. Eller, det at du ikke vil gi slipp på den gode følelsen når du våkner. Litt sånn er det meg og det eventyrlandet jeg til tider har i hodet. Jeg vil ikke glemme det, eller gi slipp på det. Derfor har jeg foreviget noen av de rare, fargerike og til tider forstyrrende figurene fra fantasien min, opp på veggen.

Blir spennende å få takstmannen på besøk igjen neste uke..

 

Da jeg dreit i stykker doen til daten min.

Ånei, er dette en av disse clickbait-overskriftene tenker du sikkert nå. Der overskriften ikke har noen med innholdet å gjøre. Sånn à la: «Jeg måtte nesten amputere armen», og så handler innlegget om brødskive med brunost. Jeg kan love deg at, nei. Det er ikke sånn. Her får du akkurat det du tror du får.

Noen (de fleste) sier: «Ane, jeg tror kanskje ikke du skal være ærlig og kanskje du ikke skal fortelle den historien der». Du vet når du snakker til barn og forteller at de ikke skal gjøre noe, og så får de enda mer lyst til å gjøre det? Sånn er jeg også.

For et par år siden datet jeg fyr, ganske revolusjonerende bare det. Han skulle feire bursdagen sin og jeg skulle overraske han med kake. Som mange av dere vet så er jeg laktoseintollerant. Det betyr at jeg burde være flink til å få i meg laktosefrie produkter, men det er jeg ikke alltid. Jeg fant dessverre ikke laktosefri kremfløte på butikken og tenkte at det sikkert gikk fint med vanlig.

Det gjorde ikke det.

Han bodde et ganske langt stykke fra der jeg bodde, derfor måtte jeg bo der heeele helgen. Veldig hyggelig tenker du, før du tenker tilbake til overskriften. Hyggelig var det jo også og kake ble det. Jeg liker å gjøre et stort nummer ut av meg selv (til og med når det er noen andres store dag), så joda, det ble bursdagssang og dans også

Dessuten elsker jeg kake og når det blir servert klarer jeg ikke beherske meg. Du burde vel ikke spise så mye av den kaken, når den ikke er laktosefri tenker du sikkert. Korrekt. Kanskje du klarte å beherske deg likevel, er vel din neste tanke?

Feil.

Så, med enorme mengder laktose innabords skjedde jo det som vanligvis skjer: jeg ble dårlig i magen. Det er utrolig hvor fort det går fra du har spist til du må drite, litt imponerende at kroppen jobber såpass raskt faktisk. Dere som vet, dere vet.

Så, jeg forsvant inn på doss en halvtimes tid hvor jeg svetta og holdt på til både knoker og fjes ble hvite. I frykt for at han skulle høre at porselenet omtrent slo sprekker etter utallige skuddsalver ned i skåla, prøvde jeg å isolere toalettet med dopapir.

Dårlig idè.

Da jeg etter en veldig utmattende økt skulle suse så sa det blurrrrrrrrp og jeg forstod at dette, dette er ikke en god lyd. Etter et par blurper til forstod jeg at slaget var tapt og her måtte sterkere styrker tilkalles. Da var det bare å krype til korset og varsle daten min.

Vi prøvde først med avløpspumpe, no success. Så, det endte med at huseieren måtte komme og demontere hele toalettet. Det fløt vann og bæsj over hele baderomsgulvet til daten min. Så, der stod han på bursdagen sin og klødde seg i hodet og så lettere fortvila ut. Gratulerer med dagen, liksom.

Vi dater ikke lenger nå.

Jeg beklager forresten at det ikke var noe inspirerende bilde med i dette innlegget, men jeg fant ikke noe som passet til teksten.

 

Island Vibes

Herregud som jeg styret og ordnet for å få til disse bildene her. Jeg var jo alene og løp frem og tilbake for å ta et par selvutløser-bilder. Haha, jeg må ha sett ut som tidenes idiot. Det var turister overalt og der stod jeg å poserte, balanserte kameraet og svettet som en gris.

På akkurat denne gåturen her gikk jeg også forbi to gutter og han ene stoppet opp og ropte etter meg. “nice tatti”. Jeg har dessverre ikke blitt velsignet med et formfullt frontparti, så jeg følte meg smigret og samtidig litt usikker om jeg burde synes han var frekk og ufin. Jeg snudde meg og der stod han og smilte og pekte på armen min. Så tatti betyr tatovering i Australia og ikke tatti, som patter, mugger eller jur som vi kaller det i Norge. Vel, da vet jeg jo det.

Bikini fra Bik Bok (adlinks) // Bikini top og bikini truse

Badedrakt fra Bik Bok (kommer snart) 

Bikini fra Bik Bok (adlinks) // Bikini top og bikini truse.

 

Da jeg var barn.

Da jeg var barn trodde jeg at voksne hadde svar på alt. Jeg trodde de visste hvorfor vi går på beina og ikke på hendene og hvorfor ordet ost er ost og ikke blippetiblopp. Jeg trodde også de visste hvorfor mennesker ikke var gode mot hverandre hele tiden og jeg trodde voksne mennesker ikke mobbet, da de gjorde det så tydelig at mobbing ikke var bra.

Jeg har vokst opp i den tro at det å være voksen innebærer å være et godt eksempel og et forbilde. Jeg vet ikke om jeg har scora full pott der selv, for jeg har jo plutselig blitt voksen og jeg vet ikke helt når det skjedde, men det gjør meg litt trist og kanskje litt redd. Men, jeg håper og tror at jeg er god mot andre.

Det kan jo være at jeg tar fullstendig feil, kanskje vi voksne ikke har det ansvaret likevel, men jeg mener fortsatt vi burde vite forskjell på hva som er rett og galt og at vi burde vite bedre enn å behandle andre dårlig. Vi lærer barn at mobbing ikke er pent. Vi lærer at det ikke er bra å slå eller være urettferdig. Vi lærer barn at de skal være snille mot hverandre.

Kall meg gjerne naiv, men jeg blir fortsatt like satt ut når voksne mennesker praktiserer utestenging og mobbing. Har de glemt at de de snakker om er noens døtre eller sønner? Har de glemt at dette kanskje er noens søsken, partnere eller venner? Akkurat som vi er og akkurat som det barna våre vil vokse opp å bli?

Uten å gå så mye inn på det, så vet jeg hvordan det er å bli mobbet og utestengt, noe som gjør meg enda mer oppmerksom på dette enn andre. Jeg skal ikke skryte på meg å si at jeg er en helgen selv, men jeg mobber ikke andre.

Jeg har lært at voksne vet mye, og at når man er voksen så er det ikke så viktig å gjøre det man sier til barna sine. Jeg har lært at det er greit å snakke stygt om andre, spesielt når de man snakker om ikke er tilstede. Jeg har lært at noen voksne synes det er greit å stjele, snike og si sånne ord man sensurerer på TV`n høyt.

Jeg blir utrolig ukomfortabel i visste situasjoner der jeg ser noen blir mobbet, eller overhører samtaler der noen snakker ned om andre. Selv om jeg noen ganger er tøff nok, så tørr jeg ikke alltid bryte inn fordi jeg er redd for å bli mobbet eller gjort narr av selv. Ganske dumt og ganske irriterende. Jeg skal bli flinkere til å stå opp for andre òg meg selv.

Ekstra spesielt er det når mobbing forsvares, som blant annet: «Nei, nå er vi stygge i munnen, men når man ser sånn ut så ber de jo om det». Unnskyld meg altså, bare en tanke, men jeg tror ikke de ber om å bli snakket stygt om. Kanskje, bare kanskje så oppfører de seg, kler seg eller sminker seg på en viss måte fordi de akkurat er usikre på seg selv. Kanskje de tar på seg falske øyevipper fordi samfunnet har fortalt dem at om de bare gjør litt til og litt til så er de vakre. Heller aksepter at alle er forskjellige og at ingen kan se ut eller være akkurat som deg. Herregud, om alle hadde vært som meg hadde jeg for det første blitt gæærn, fordi jeg er ganske slitsom og dessuten hadde verden vært ekstremt kjedelig. JA til mangfold.

Så, vi burde heller bli flinkere til å si: du er er vakker akkurat slik du er. Du er vakker så lenge du er god mot deg selv og andre. Vi voksne må ta det ansvaret, og vi må gjøre som vi sier. 

Da jeg var barn trodde jeg at voksne hadde svar på alt. Jeg trodde de visste hvor stort universet er, eller hvorfor man spiser godteri på lørdager og ikke søndager. Jeg trodde også de behandlet hverandre godt hele tiden, og jeg trodde voksne mennesker ikke mobbet, da de gjorde det så tydelig at mobbing ikke var bra.

Jeg visste ingenting.