Akkurat som deg.

Det var varmt. Du vet, sånn varmt der genseren har klistret seg fast til kroppen og du får klaustrofobi og må kaste klærne før panikken bryter ut. Sånn varmt var det, den dagen jeg så deg for første gang. Det var ikke sånn at blikkene våre møttes med det første, mitt søkte ikke etter deg akkurat, men der var du likevel. Midt i synsfeltet, innen rekkevidde. Du så på meg, selv om jeg innser nå at du aldri så meg helt.

Jeg var klam under armene og kanskje det var varmen, men jeg tror det mest var deg. Jeg ville sykle ned til vannet, dra av meg shortsen og ta bomba ut i vannet. Kjenne vått hår klistre seg til bar rygg og lage mørke fotspor på den lyse tre-brygga. Oslofjorden var så nære, men likevel så langt borte.

Akkurat som deg.

Det var en fin sommer. Jeg husker jeg lo mye, med hele fjeset, stjerner i øya og alt det der. Noen ganger lo jeg høyere enn vanlig, selv om det ikke var morsomt det du sa, jeg bare likte deg så godt. Det irriterte meg. Jeg strøyk deg etter hårene og noen ganger malte du som en katt. Jeg ble varm innvendig, men genseren klistret seg ikke lenger inntil ryggen og da jeg stakk foten ned i fjorden gikk en frysning gjennom hele kroppen. Det hadde blitt kaldt.

Akkurat som deg.

Sommersolen hadde gitt meg et par ekstra fregner, plutselig var de bare der. Prikker på nesen og prikker på kinnene, som et stjernekart. Jeg prøvde å telle de en gang, men kom bare til tre før jeg ga opp. Det er rart det med sommerfregner. De spør ikke om tillatelse eller lov til å sette spor på kroppen din, de bare dukker opp. Så, en dag har de forsvunnet. Ikke har de takket for seg eller lagt igjen noen beskjed. De er bare borte.

Akkurat som deg.

Kanskje du var en skilpadde i ditt forrige liv, slik alt prellet av på det harde skallet ditt. Jeg lurer på om du noen gang vil slippe noen inn, eller om du skal gå rundt sånn i flere hundre år. Jeg leste et sted at verdens eldste skilpadde ble 250 år. Jeg håper du slipper det, for det er skikkelig gammelt.

Bladene begynte å skifte farge og plutselig var de der alle sammen, på bakken. Jeg vet ikke helt når det skjedde, men der lå de i alle fall. De hadde gått fra rødt og gult, til brunt og fargeløst på null komma niks.

Akkurat som deg.

Det er kaldt. Det knirker i snøen under føttene mine når jeg beveger meg. Du vet, sånn det bare kan knirke når det er skikkelig kaldt ute. Det er en trygg lyd selv om den skjærer litt i ørene. Jeg kan skjære litt i ørene jeg også, tenker jeg. Jeg blåser varm pust ut i kaldt ingenting og lager skyer fra munnen, og med et sukk ser jeg de forsvinne ut i luften. Ja, du gjettet riktig.

Akkurat som deg.

Digre kladder faller fra himmelen og treffer meg på øyevippene. Jeg bøyer hodet bakover, lukker øynene og stikker tungen ut. Kjølige fnugg smelter på tungen og jeg lurer på hvor lenge jeg kunne overlevd her ute i skogen av bare å stå ute med åpen munn når det snør. Ikke så lenge tenker jeg, for jeg er allerede kald på tærne.

Trærne er dekket av snø, slik man ser på julekort. Tunge greiner som henger mot bakken. De fleste av konglene har falt av for lengst, men jeg legger merke til èn som fortsatt henger igjen. Til tross for sur vind og tungt snøfall, så holder den ut. Den klamrer seg fast og jeg ser for meg at den stille hvisker: “drit i – meg klarer du ikke vippe av pinnen. Jeg gir aldri opp.”

Akkurat som meg.

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

2 Comments

  1. Altså, for en glede hver gang du poster noe her! SÅ fin lesning, og skikkelig gjenkjennelig og sårt

    1. TUUUSEN takk Stine <3