Knuter på hjertet

Jeg ser ned på de nyinnkjøpte skoene mine. Den ene lissen har gått opp og nå drar jeg den etter meg så den blir full av sølevann og jord. De andre lissene har floket seg inn i hverandre og lagd noen heftige knuter. Jeg har ikke tålmodighet til knuter, det tar for lang tid, derfor blir jeg stående og se på føttene mine i stedet.

Hvem kunne tro at sko kunne bli så skitne på bare noen timer. Mammas stemme går på repeat i hodet mitt: «man kan aldri gi deg noen ting, du bare ødelegger det». I forrige uke tråkket jeg på solbrillene mine, herpa en tallerken, jeg har knust tre MacBooks i år, jeg søler på klærne mine hver gang jeg spiser og kameraet mitt har fått sand i seg og vil ikke skru seg på. Kanskje hun har rett hun moren min, tenker jeg og prøver å løsne floken med foten, som resulterer i at jeg skitner til skoen enda mer.

Kanskje det bare er sånn jeg er, jeg ødelegger ting. Ane the Destroyer. Det høres litt ut som en Marvel-karakter, bare ikke av den helteaktige sorten. Ting som er fint, ting jeg vil ha, ting jeg har bruk for: ødelegges. Kanskje jeg behandler hjertet mitt på samme måte. Tråkker på det, mister det i asfalten, vasker det på 90 grader når det skal på 40. Låner det bort til uforsiktige personer som lager riper i lakken. Det stikker litt i brystet og jeg må klype meg i skinnet for å få det til å slutte.

Jeg har blåknuter på skoa og blåknuter på hjertet.

Jeg lukker øynene og prøver å huske tilbake til da det først startet å floke seg. Kan det være de gangene jeg lengtet så mye etter kjærlighet og bekreftelse at jeg lot hjertet bli en levende boksesekk? Kan det være de gangene noen fikk det til å føles, som om jeg er en vanskelig person å elske? Kan det være de gangene jeg gikk inn med selvsikkerhet og kom ut igjen med usikkerhet og vondt i magen?

Kan det ha floket seg da?

Eller, kan det ha vært de fine dagene med god selvtillit? Kan det være de gangene jeg tok feil av følelsen av å ønske meg han og ønsket om en han? Kan det være de gangene jeg var varsom med meg selv, sendte feil signaler og mistet noe som kunne vært bra? Kan det være alle gangene jeg levde i en dagdrøm og ikke kom meg tilbake til virkeligheten? Kan det være alle de gangene jeg tenkte jeg ikke fortjente bedre?

Kan det ha floket seg da?

Hvor lenge har jeg subbet rundt med knuter på hjertet og hvor lang tid skal det ta å løsne på de, tenker jeg og ser på kaffeskjelvende, stubbete fingre. Kanskje det er tiden for å prøve litt nå, kanskje jeg har brukt nok tid av livet mitt på å tråkke rundt som dette. Jeg setter meg ned og drar i den ene lissen. Den sitter helt fast, men jeg fortsetter likevel. Prøver å løsne floker, prøver å ta vare på meg selv og lissene mine.

Til jul skal jeg ønske meg sko med borrelås.

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

2 Comments

  1. De er vakre og inderlig gode de hjertene med merker etter flere knuter, som likevel fortsetter å åpne seg ❤️

    1. Åååh, ja! Fint skrevet <3