Aldri alene, men alltid litt ensom

Jeg sitter på bussen med et litt for kort skjørt som gjør meg akkurat nok utilpass. Jeg drar litt i det for å se om det hjelper, men merkelig nok blir det ikke lenger enn det det allerede er. For hvert stopp kommer det fler mennesker og bussen fylles av et orkester med lyder, men jeg hører bare min egen smatting. Jeg har tygget så lenge på tyggisen at den er helt hard, sånn at kjeven låser seg på annethvert tygg. Det gjør skikkelig vondt og for å være ærlig, så blir jeg litt kvalm. Jeg tygger litt til, bare fordi det får meg til å føle noe.

Hun ved siden av meg lukter gammel sigg og nydrukket rødvin. Hun sier noe jeg ikke får med meg og så ler hun høyt med skikkelig hvite tenner. Jeg lurer på om hun har brukt Crest Whitestrips, eller om hun har fikset de hos tannlegen. Ingen har så hvite tenner uten å ha fikset de, spesielt ikke når de sigger og drikker rødvin tenker jeg og lukker munnen så ingen skal se mine gule fortenner.

Det skriker i bremsene og jeg løper av bussen. Akkurat i en sånn fart at hele bussen har sett hva som gjemmer seg under det altfor korte skjørtet mitt. To bleike rumpeballer og en Star Wars-truse. Et regndrypp treffer meg på panna. Jeg drar fingrene over nesen, kjenner ujevnheten på nesebeinet og tenker at dette er jo meg. En ujevnhet.

Ned en sti, gjennom en skog, opp en trapp og inn enn dør ser jeg velkjente fjes. Jeg får varme smil og harde klemmer. En eller annen toppliste-låt dundrer over høyttaleranlegget og noen knuser et glass. Jeg tenker over hvordan de rundt meg har plassert seg og lurer på om det er en grunn til at noen står med ryggen mot meg og noen glemmer å introdusere meg for vennene sine. De ved siden av meg snakker om noe jeg ikke kan noe om, de andre snakker om en felles bekjent, noen hvisker hemmeligheter og andre blir sjekket opp i baren. Jeg føler ikke for å hoppe inn en samtale jeg ikke har noe med å gjøre, så jeg fikler febrilsk etter mobilen sånn at jeg ikke skal stå der og se tåpelig ut. Jeg føler meg dum, sensitiv, overanalyserende, dramatisk og oversett. Hvorfor kan jeg ikke bare ta meg sammen.

Her står jeg slik jeg ofte gjør, sammen med andre mennesker. Mennesker jeg liker og mennesker jeg er glad i. Mennesker som er glad i meg. Allikevel, så føler jeg meg alltid litt ensom.

Jeg pirker på fingrene mine, slik jeg gjør når jeg er ukomfortabel. Jeg ser ned på hendene mine og lurer på om de er skikkelig tørre å holde i, om noen skulle ønske å holde i dem en gang. Kanskje jeg skal begynne med håndkrem. Jeg later som jeg må gå på do for å fjerne meg fra situasjonen og kjenner at jeg faktisk har holdt pusten litt, hele tiden. I stedet for å gå inn døren merket WC, så svinger jeg til venstre og går ut i den varme sommernatten. Det duskregner og jeg lukker øynene og legger hodet bakover.

Jeg går ned en trapp og gjennom en skog og litt til høyre. Støyen fra festen legges bak meg for hvert skritt jeg tar fremover og snart er det kun stillheten og meg. Foran meg ligger en innsjø. Innsjø og månelys. Og jeg får en akutt trang til å bade.

Jeg drar den ny-strøkede skjorta over hodet og ruller den sammen til en ball. Krøller på klærne er som arr på beina, bevis på et liv i bevegelse tenker jeg og drar av meg buksa og kaster den på bakken. Kanskje litt hardere enn nødvendig, bare for å lage litt ekstra krøll.

Det stikker under føttene når jeg barbeint tar de første stegene ut i iskaldt vann og lar kulden omfavne meg. Med seige tak svømmer jeg målrettet ut mot ingenting og tanken streifer meg om jeg noengang skal snu, eller bare fortsette rett frem. Jeg lurer på hvor lang tid det vil ta, før noen lurer på hvor jeg er. På vei opp mot land ser jeg en and duppe alene i vannkanten. Føler ender seg noen gang ensomme undrer jeg og ser ned på føttene mine og tenker at det beste hadde kanskje vært å gro svømmehud og bli en and.

Jeg går gjennom en skog, opp en trapp og inn en dør. Tilbake til livet. Jeg får spørsmål om hvorfor jeg er våt i håret. Jeg lirer av meg en tøysete kommentar, en av de som er forventet av meg, en jeg angrer på etterpå. Så heiser jeg på skuldrene, ler høyt og danser i utakt med musikken.

Her står jeg slik jeg ofte gjør, sammen med andre mennesker. Mennesker jeg liker og mennesker jeg er glad i. Mennesker som er glad i meg. Allikevel, så føler jeg meg alltid litt ensom. Kanskje denne ensomheten er noe jeg må leve med, fordi den er en del av den jeg er. Som et organ, akkurat som milten.

På bussen hjem lener jeg hodet mot setet. Det er dråper på ruten og gatelys passerer fort forbi og gir en nesten psykedelisk effekt i regnet. Jeg ser refleksjonen av meg selv i vinduet.

Bussen er stappa full, men likevel er det bare meg.

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *