Balansert ubalanse

Jeg står på kanten av 2019 og balanserer på tåspissene som en ustø ballerina. Så mange ganger jeg har stått her, skjelvende og ustø på kanten tenker jeg. Jeg setter foten forsiktig ned og håper det er et skritt i riktig retning.

Den kalde luften stikker meg i ansiktet og knirkingen av kald snø under gummisåler er den eneste lyden som høres. Det føles som om hele verden er stille, kun i dag, kun for meg og gummisålene mine.

Jeg tenker tilbake på året og valgene jeg har tatt og alle vendinger, veikryss og svinger livet har bydd på. Jeg stopper opp og tar et dypt innpust med nesen og kjenner nese-veggene klistre seg sammen av den kalde luften. Om jeg puster inn lenge nok, kan nese-veggene fryse sammen da undrer jeg og blir svimmel i hodet og må slippe pusten.

Jeg tenker på nakne føtter mot ørsmå sandkorn, hvordan de kiler mellom tærne og gjør litt vondt, men på en god måte. Hvordan kroppen slapper av når solen treffer ansiktet og livet blir litt lettere, litt lystigere og litt bedre. Jeg tenker på mennesker jeg har møtt, mennesker jeg har til gode å møte og mennesker som alltid har vært der. Mennesker som har fylt meg med ekstase, energi, dans og sang. Jeg tenker på vanskelige og vonde valg der jeg har såret andre og sett de forsvinne ut av livet, for at jeg kan få det bra, sånn at jeg kan fortsette å leve.

Jeg stopper opp og legger merke til at det rosa lyset som fylte himmelen for kun et par minutter siden, har forsvunnet bak skyene et sted. Små snøfnugg smelter på nesetippen og jeg prøver å fange et par av de med tungen. Det smaker ingenting og jeg lurer på om det er smaken av 2019..

Ingenting.

Jeg kjenner at tærne er kalde inne i skoene og angrer på at jeg ikke tok på tykkere sokker. Jeg lukker øynene og tenker på varme hender rundt ansiktet, som føltes trygge og et kyss plantet midt på pannen. Et kyss jeg ønsket skulle være ett av mange, men visste ville bli det siste. Jeg tenker på hvordan jeg lukket øynene, svelget hardt og hvordan jeg åpnet de igjen og smilte med med hele fjeset – smilerynker og alt, mens hjertet sank flere meter ned i kroppen. Så underlig at det kan synke så langt, for noen som bare er en meter og femtisyv centimeter.

Jeg tenker på telefonnummeret jeg kjente igjen, men som er slettet for flere år siden. Hvordan nummeret tok plass over hele skjermen og lyste opp fjeset mitt som en jævla kjernekraft-eksplosjon. Hvordan budskapet i meldingen fikk meg liggende på baderomsgulvet som en bløt flekk, med en sorg jeg aldri har følt maken til. Hvordan knyttnever slo hardt, om og om igjen på den tunge boksesekken de kaller hjertet. Er det sånn det er å miste noen man elsker?

Det er helt mørkt ute og lyden av en ulende hund blander seg med mine gummisåler. Jeg lurer på hva den uler etter og om den bare er alene, eller om den er ensom – akkurat som meg. Tærne er nå iskalde og jeg lurer på om de har blitt sorte av frostskader og om jeg må skjære de av med kniv, slik jeg har sett de gjøre på film. Jeg rører litt på de der inne i skoen og tenker at de holder nok ut en vinter til.

Jeg tenker på Ane og hvordan jeg har behandlet meg selv gjennom hele 2019, og kanskje gjennom hele livet. Hvordan livet har formet meg og hvordan jeg har latt det forme meg uten særlig store innvendinger. Jeg tenker på hvordan jeg ønsker å forme meg selv fremover og det som venter meg. Jeg tenker på fremtiden og hvordan jeg skal ta ansvar for den, helt selv. Jeg tenker på at jeg skal ta meg selv på alvor for aller første gang. Jeg skal stole på valg jeg tar, følelsene jeg har og vite at jeg er verdt noe som helst her i verden. Jeg er faktisk verdt ganske mye, jeg er det mest verdifulle i mitt liv, derfor må jeg vel ta vare på meg selv? Jeg skal i alle fall starte med å ta vare på de kalde tærne mine når jeg kommer hjem tenker jeg og lager skyer av varm pust i iskald luft.

Jeg står på kanten til 2020 og balanserer på tåspissene som en ustø ballerina. Så mange ganger jeg har stått her, skjelvende og ustø på kanten tenker jeg. Jeg tenker tilbake på året og valgene jeg har tatt. Jeg tenker på at det beste valget jeg skal ta for 2020 – nemlig er meg selv, og at det er et solid skritt i riktig retning.

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *