Jeg ønsker bare at noen skal ville ha meg.

Jeg sitter ytterst på stolen, nesten sånn at den tipper, hele overkroppen er fremoverbøyd. Jeg drar fingertuppene over treverket, leter etter feil i overflaten, ujevnheter. Jeg tenker at den glatte overflaten er livet mitt og at ujevnhetene, de små ruglete dumpene i plata, de er meg. Jeg lener meg frem og plukker opp telefonen som ligger på bordet. Den er fortsatt varm i hånden min, lunken fra sist gang jeg sjekket.

Skjermen er fortsatt sort.

Noen går forbi og vinden fra forbipasseringen får håret mitt til å bevege seg og sette seg fast på den nysmurte leppepomade-leppene mine. Jeg drar fingrene gjennom håret og plasserer det bak øret, kjenner hårstråene gli vekk fra leppene. Bare ett hår henger igjen. Alene.. Akkurat som meg, tenker jeg.

Jeg siger dypere ned i Landkrona lenestol fra Ikea og plukker vekk et par nupper fra trekket som lander på skoen min. Kroppen slapper av og skuldrene synker ned, nesten som et sukk. I dag er det bare meg, en sliten lenestol, et gammelt trebord og en iPhone som er sort.

Jeg er ensom og i det siste har jeg følt litt ekstra på det. Så ekstra at det knyter seg i brystet, (på den siden der blodpumpa er, så det føles mer ekte at man har vondt i hjertet) og så ekstra at jeg tok meg selv i å gråte tre tårer på sengekanten her en kveld. Jeg savner noen å skrelle poteter med, noen å velge ut hvilket pålegg vi skal ha til frokosten på butikken med, noen å henge opp ytterjakken min i gangen med og noen å krype inn i armkroken til. Jeg har ikke følt på denne følelsen på lenge og det er vanskeligere å innrømme enn jeg skulle tro, men jeg savner en kjæreste.

Jeg tar en lang slurk fra kaffen. Den er lunken, like lunken som telefonen min. Jeg ser ut vinduet og lurer på om noen ser inn og tenker at det er synd på meg som sitter her alene.

Disse årene som har kommet og gått, men som jeg ikke vet helt hvor ble av har satt fotavtrykk på selvtillitten min. Etter flere dates der jeg har blitt benchet, ghostet og alle andre fancy ord som brukes i stedet for: “han vil ikke ha deg”, så har jeg blitt helt utslitt. Det føles som jeg har løpt et maraton med følelsene mine, et maraton der jeg ikke løper seirende i mål med begge hendene over hodet, men et maraton der jeg gang på gang kommer anpusten i mål, uten vill jubel, uten pokal, uten diplom. Ikke en gang en sjokolademedalje. Det er bare meg. Svett og jævlig.

Jeg er sliten. Sliten av å spille russisk rullett med følelsene mine. Sliten av å være hun som tenker at dating ikke skal være et spill og som sender den første meldingen. Jeg er sliten av å formulere og omformulere meldinger. Sliten av å overtenke og overanalysere før jeg trykker send. Så sitter jeg der, håpefull, klam på hendene og urolig i kroppen. Så starter denne ventingen, håpet om at telefonen skal lyse opp med en melding fra han. Håpet om at han vil møte meg igjen. Lyset endrer seg på telefonen og jeg kjenner den velkjente kriblingen i kroppen, men det var visst bare refleksjon av billys fra veien. Jeg skifter stilling i stolen, retter opp ryggen og dytter brystet frem slik mamma har lært meg. Sånn at jeg blir lengere, mer feminin, mer attraktiv, mer elegant. Kaffen har blitt kald, men telefonen er fortsatt lunken. Og du gjettet riktig.

Skjermen er fortsatt sort.

Nå er jeg lei og nå er det nok. Nå er det min tur til å få den første meldingen. Jeg gir ikke opp datinglivet, men jeg vil ikke ha forventinger eller forhåpninger lenger. Jeg skal ikke sitte og komponere en melding med høy puls og svette håndflater heller. For nå er det min tur. Det er min tur til å kjenne på følelsen et lite sekund – at noen vil ha meg.

I lyset fra gatelyktene kan jeg se det har begynt å regne litt. Urutinerte mennesker som meg selv som har glemt paraply løper mot trikken med jakken trukket over hodet, som om de er livredd for å bli truffet av de få dråpene som faller i kveld. Det er jo bare vann tenker jeg og tar meg selv litt i det. Det er vel også bare en melding. 

Jeg lener meg tilbake på stolen, nesten sånn at den tipper, hele overkroppen er bakoverlent. Jeg drar fingertuppene over stoffet på stolermet, leter etter feil i overflaten, ujevnheter. Jeg tenker at den glatte overflaten er livet mitt og at ujevnhetene, nuppene i trekket, de er meg.

Jeg lener meg frem og plukker opp telefonen som ligger på bordet foran meg. Den er fortsatt varm i hånden min, lunken fra sist gang jeg sjekket.

Skjermen er fortsatt sort.

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *