Egoisten Ane

Jeg snakker mye om det å tørre å tro på seg selv. Jeg fokuserer på viktigheten av å tørre å snakke seg selv opp, være stolt av den man er og å være sin egen heiagjeng. Jeg tror man kan få til alt man vil så lenge man har lidenskap og sympati. Når det er sagt så tror jeg også like mye på viktigheten av selvinnsikt. Å være oppmerksom på alle sidene ved seg selv, til og med de man ikke er så stolt av. Er man klar over disse så kan man hele tiden utvikle seg i den retningen man ønsker og være et menneske andre orker å ta stilling til.

I dette innlegget vil jeg fokusere på noen av de sidene jeg ikke er stolt av, de sidene av meg som er dårlige og irriterende. Nå mener jeg såpass irriterende at det til og med irriterer meg selv.

Først og fremst elsker jeg å snakke om meg selv. De fleste setninger begynner med «jeg». Jeg vet, jeg føler, jeg tenker, jeg opplevde, jeg skal etc. Noen ganger prøver jeg virkelig å starte setningen annerledes, men innholdet ender som regel med ordet jeg eller meg uansett. Ofte tenker jeg: «Herregud. Nå snakker jeg bare om meg selv, eller, nå ble det sånn igjen – fokus på meg. Meg meg meg.» Heldigvis har jeg opprettet denne bloggen der jeg kan skrive om meg sjæl så mye jeg bare orker. Herregud, en hel nettside – bare om MEG. Så fantastisk. Alle må jo synes det er kjempeinteressant å høre om meg. MEG MEG MEG.

En annen ting er at jeg ler. De aller fleste ler og det er som regel bare positivt, men jeg er ekstrem. Jeg ler høyt og av alt. Ikke har jeg en søt feminin latter som jeg kan komme unna med heller, den er høy, grøtete og skingrende. Føler noen ganger at lyden av latteren min kan sammenliknes med noe veiarbeid eller anleggs-lyder. Eller som start-lyd under maraton eller noe. For noen ganger det bare èn høy lyd, ikke en full latter som triller og går av seg selv. Jeg ler ofte bare fordi det er en naturlig reaksjon, som å puste, ikke fordi det er noe jeg synes er nevneverdig morsomt. Sjukt unødvendig, kan jeg ikke bare hold kjeft liksom. Det verste er at jeg som regel ler mest av meg selv, fordi jeg synes jeg selv er så hysterisk morsom. Jeg er faktisk den morsomste jeg kjenner.

Noe av det aller mest irriterende ved meg er at jeg avbryter andre. Ofte. Hvis jeg føler de bruker for lang tid på en setning, så fullfører jeg det siste ordet. En forferdelig uvane. Frekt og jævlig, men jeg har bare ikke tid til å høre på at folk skal lete etter det riktige ordet de skal bruke. Jeg skal faktisk til frisøren min om to timer, jeg kan ikke sitte her i ti minutter og høre på at du skal lete deg frem til ordet «løkring». Ofte har jeg ikke helt forstått hva det blir snakket om heller, fordi jeg ikke har hørt ordentlig etter, fordi jeg gleder meg så fælt til å fortelle ting jeg vil si. Som sikkert er mye mer interessant enn det de andre snakker om. Dessuten har jeg brukt tiden de har snakket på til å formulere en veldig velartikulert setning, der ingen trenger å hjelpe meg med ordene.

Jeg er sta, det har jeg alltid vært. Jeg er påståelig, selv om jeg ikke alltid har rett. Det er utrolig usjarmerende og et personlighetstrekk jeg vil kvitte meg med fortere enn du klarer å tenke deg frem til ordet løkring. Dessuten blir jeg ofte sur hvis jeg tar feil, noe jeg ofte gjør. Da skylder jeg som regel på mye annet enn min egen stahet. Det irriterer meg at jeg skal være så flau over å si at jeg tar feil, eller at jeg har gjort noe dumt, for jeg sier mye feil og jeg gjør i alle fall mye dumt (som for eksempel å steke mat i den lyserosa dressen min og få fett over hele meg.)

Jeg skal alltid være i sentrum og et midtpunkt. Jeg skal alltid showe og jåsse og tar alltid mye plass. Noen ganger sier jeg til meg selv at det er faktisk greit å bare sitte i et hjørne og la andre ta styringen også. Jeg tror dessverre dette er medfødt, for jeg husker folk har himlet med øynene over “Ane in the spotlight” gjennom hele oppveksten. Jeg føler ofte litt på at at det forventes at jeg er den som skal dra i gang stemningen, eller en samtale også, men det går jo bra – for jeg elsker det jo!

Overanalysering og overtenking er noe jeg kunne tatt fagbrev i, ikke bare er det unødvendig, men fryktelig slitsomt også. Jeg har ofte en tendens til å føle meg tilsidesatt og utelatt, noe som selvfølgelig ikke alltid er tilfelle. Det kan være alt fra tonefall, kroppsspråk til setningsoppbygging. Jeg er ofte veldig skjør på dette området og blir fort lei meg og tror at folk ikke liker meg. Her har jeg mye å jobbe med, men det går gradvis fremover, jeg har lært meg å gi litt mer faen i akkurat dette, for det er ikke noe vits i å bruke energi på noe som er verdt å bruke energi på.

Jeg snakker mye. Herreguuuud så mye jeg snakker. Jeg snakker så mye at jeg ofte glemmer hva jeg startet å snakke om. Jeg er veldig flink til å distrahere meg selv i tillegg, så dette er en kombo som ikke alltid er så bra. Midt i en setning hvor jeg snakker om sjokolademelk (hvor temaet egentlig først var asfalt), så kan jeg se en fin hund og så rope «SE PÅ HUNDEN» og så kan jeg plutselig begynne å snakke om pels og poter i stedet. Heldigvis har jeg venner som både aksepterer dette, men som også setter meg på plass og sier ifra at Ane, nå må vi snakke om det vi faktisk startet å snakke om. Nemlig, asfalt.

Jeg har ingen grenser og selv om det kanskje kan virke litt befriende for andre der ute, er det ikke alltid like populært om jeg flekker ned trusa og viser frem rompehullet mitt og forteller om den gangen jeg hadde en hemoroide der, eller hvis jeg tenner på fisen min, eller roper runketitten, runketatten, runketittenteia på trikken bare for at de jeg har lyst. Jeg trenger ikke være såpass vulgær, eller detaljert alltid. Jeg bare klarer ikke holde meg, det blir nesten som en tic.

Jeg er egoistisk på veldig mange måter. La meg komme med et eksempel. Hvis jeg har funnet en bursdagsgave til en venninne som jeg synes er skikkelig kul, så vil jeg den skal være fra meg. Baaaaare meg. Hvis noen spør om de kan være med på gaven kan jeg bli stresset, for da får ikke jeg all æren av å ha funnet på en så kul gave (for selvfølgelig er det en sjukt bra gave – det er jo jeg som har plukket den ut tross alt).

Med hånden på hjertet så prøver jeg å bli flinkere. Jeg prøver å ikke avbryte så ofte, jeg prøver å lytte bedre, ikke le hysterisk av alt jeg hører, ikke tenke at det jeg skal si er så mye viktigere enn det andre skal fortelle og jeg prøver å ikke komme med tusen digresjoner eller fortellinger som hverken er interessante eller relevante. Jeg prøver å bli et bedre eksemplar av meg selv, ikke bare fordi andre skal orke å ha noe med meg å gjøre, men fordi jeg ønsker å være en bedre versjon av meg selv – for min egen del.

Hva burde du jobbe med?

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *