ØL, ØL, ØL PÅ AFTERSKI

Jeg har vært uten alkohol i godt over et år og før noen av dere legger igjen kommentarer og spør «nei guri meg, har det forandra livet ditt eller, kjenner du noen forskjell på kroppen din»? Så er svaret NEI, jeg er faktisk bare mer sliten, så bare la meg være i fred, åkei!

Men, jeg er ingen festbrems av den grunn, jeg holder koken og blir med på det som skjer. Det var jo tross alt påske og i og med at vi befant oss i Trysil, så ville det jo bety en ting: afterski. Dette blir jo et interessant sosialt eksperiment tenkte jeg og når jeg ser tilbake på det så vil jeg egentlig oppsummere det sånn her: Det er to timer av livet mitt jeg aldri vil få tilbake igjen.. Aldri.

Allerede i køen forstod jeg hvor energinivået mitt måtte ligge og jeg fistpumpa meg gjennom En pinne for Landet, og raia i da han gamlingen med mikrofon rauta «påske på låven» mens han vaklet rundt på gelenderet over en gjeng drita fulle attenåringer som luktet en blanding mellom jägermeister og klamydia.

Det så litt ut som et slag fra en av historiebøkene jeg bladde i på skolen. Det lå strødd mennesker på bakken som ropte etter hjelp, folk ramlet av bord og stoler, rev hverandre i håret og alle ropte uforståelige ord til hverandre. Jeg ble både dyttet overende, sølt øl på og albuet midt i fjeset på et tidspunkt. Jeg tror aldri jeg har følt meg så gammel som jeg gjorde da. Vel, bortsett fra da jeg var på konsert en gang og fikk vondt i korsryggen og måtte sette meg ned.

Midt under heftig headbanging session (jeg beklager altså, men jeg vet ikke hva man gjør på afterski), kommer det en tynn liten mopedbart bort til meg og piper ett eller annet i øret mitt. Jeg fikk med meg at han syntes jeg var søt og så spurte han om han kunne ta av meg brillene mine for å se nøyere på meg. Nei takk, prøvde jeg å si, men før jeg visste ordet av det var brillene borte og UV-strålene bare etset seg vei inn i øyeeplet mitt og fikk meg halvveis blind et par sekunder.

“Vakker” sa han mens jeg febrilsk prøvde å tørke tårene og få tilbake synet. Aldri følt meg mer nydelig tenkte jeg og tok på meg brillene igjen. “Kan jeg få et kyss”, spurte han. For det første er jeg som mange av dere allerede veldig ukomfortabel i settinger med det andre kjønn og det hjelper ikke når de stiller denne type spørsmål i tillegg. “Nei” hvisket jeg tilbake, hvor han da sier “Kom igjen da, det er jo 2018”. Vel, det hjelper på en måte ikke hvilket år det er gutten min, jeg kommer ikke til å kysse deg uansett.

Jeg misunner de fleste av venninnene mine som bare hveser og knipser bort denne type oppførsel. Jeg, jeg blir så fryktelig unnskyld-for-at-jeg-er-til. Jeg skal jo være så jævla hyggelig og jovial hele tiden, det er så sjukt irriterende. Så jeg lot han stå der da og danse med meg og til tider holdt han litt rundt meg også. Jeg signaliserte HJÆLP MEG til venninnene mine, som på et tidspunkt sikkert trodde jeg sa ENDELIG eller noe, for det var faen meg ingen hjelp å få derfra.

Etter et par andre gestikuleringer tok de hintet og dro meg med over til et annet sted. Nagijala kaller jeg det. For det var jammen meg ikke så mye bedre på den siden heller. Det var drager med øyevipper på tykkelse med den brødskiva jeg skar meg til frokost og det var tropper med attenåringer i fargerike rustninger som angrep hverandre. På ett eller annet tidspunkt hadde jeg på meg en rosa hjelm med sugerør og noe fluffy greier med glitter og lys som minnet meg om noe jeg kjøpte på TG i 2008.

Det var da jeg tenkte at det var på tide å komme seg hjem.

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *