Da jeg var barn.

Da jeg var barn trodde jeg at voksne hadde svar på alt. Jeg trodde de visste hvorfor vi går på beina og ikke på hendene og hvorfor ordet ost er ost og ikke blippetiblopp. Jeg trodde også de visste hvorfor mennesker ikke var gode mot hverandre hele tiden og jeg trodde voksne mennesker ikke mobbet, da de gjorde det så tydelig at mobbing ikke var bra.

Jeg har vokst opp i den tro at det å være voksen innebærer å være et godt eksempel og et forbilde. Jeg vet ikke om jeg har scora full pott der selv, for jeg har jo plutselig blitt voksen og jeg vet ikke helt når det skjedde, men det gjør meg litt trist og kanskje litt redd. Men, jeg håper og tror at jeg er god mot andre.

Det kan jo være at jeg tar fullstendig feil, kanskje vi voksne ikke har det ansvaret likevel, men jeg mener fortsatt vi burde vite forskjell på hva som er rett og galt og at vi burde vite bedre enn å behandle andre dårlig. Vi lærer barn at mobbing ikke er pent. Vi lærer at det ikke er bra å slå eller være urettferdig. Vi lærer barn at de skal være snille mot hverandre.

Kall meg gjerne naiv, men jeg blir fortsatt like satt ut når voksne mennesker praktiserer utestenging og mobbing. Har de glemt at de de snakker om er noens døtre eller sønner? Har de glemt at dette kanskje er noens søsken, partnere eller venner? Akkurat som vi er og akkurat som det barna våre vil vokse opp å bli?

Uten å gå så mye inn på det, så vet jeg hvordan det er å bli mobbet og utestengt, noe som gjør meg enda mer oppmerksom på dette enn andre. Jeg skal ikke skryte på meg å si at jeg er en helgen selv, men jeg mobber ikke andre.

Jeg har lært at voksne vet mye, og at når man er voksen så er det ikke så viktig å gjøre det man sier til barna sine. Jeg har lært at det er greit å snakke stygt om andre, spesielt når de man snakker om ikke er tilstede. Jeg har lært at noen voksne synes det er greit å stjele, snike og si sånne ord man sensurerer på TV`n høyt.

Jeg blir utrolig ukomfortabel i visste situasjoner der jeg ser noen blir mobbet, eller overhører samtaler der noen snakker ned om andre. Selv om jeg noen ganger er tøff nok, så tørr jeg ikke alltid bryte inn fordi jeg er redd for å bli mobbet eller gjort narr av selv. Ganske dumt og ganske irriterende. Jeg skal bli flinkere til å stå opp for andre òg meg selv.

Ekstra spesielt er det når mobbing forsvares, som blant annet: «Nei, nå er vi stygge i munnen, men når man ser sånn ut så ber de jo om det». Unnskyld meg altså, bare en tanke, men jeg tror ikke de ber om å bli snakket stygt om. Kanskje, bare kanskje så oppfører de seg, kler seg eller sminker seg på en viss måte fordi de akkurat er usikre på seg selv. Kanskje de tar på seg falske øyevipper fordi samfunnet har fortalt dem at om de bare gjør litt til og litt til så er de vakre. Heller aksepter at alle er forskjellige og at ingen kan se ut eller være akkurat som deg. Herregud, om alle hadde vært som meg hadde jeg for det første blitt gæærn, fordi jeg er ganske slitsom og dessuten hadde verden vært ekstremt kjedelig. JA til mangfold.

Så, vi burde heller bli flinkere til å si: du er er vakker akkurat slik du er. Du er vakker så lenge du er god mot deg selv og andre. Vi voksne må ta det ansvaret, og vi må gjøre som vi sier. 

Da jeg var barn trodde jeg at voksne hadde svar på alt. Jeg trodde de visste hvor stort universet er, eller hvorfor man spiser godteri på lørdager og ikke søndager. Jeg trodde også de behandlet hverandre godt hele tiden, og jeg trodde voksne mennesker ikke mobbet, da de gjorde det så tydelig at mobbing ikke var bra.

Jeg visste ingenting.

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *