Av og på

Du var en sånn type jeg visste jeg likte med en gang. Sjarmerende, morsom, smart.. Rar. Jeg hadde ikke likt noen så godt som jeg likte deg, på kanskje flere år. Jeg kunne også kjenne på kroppen at jeg var tiltrukket av deg. Du vet når svettekjertlene dine bare spruter ut massive mengder væske til upassende tider? Det føltes, så ut og luktet som om jeg hadde løpt et maraton hver gang vi møttes og alt jeg ville var å strekke på meg og åpne vinduet, men jeg var redd for at de massive svetteringene under armene skulle avsløre stressnivået mitt. Men, det var da jeg syntes tanken om å fise foran deg var flau og jeg gikk inn på do og prompet inn i et papir, at jeg forstod hvor mye jeg virkelig likte deg.

Kaos.

Du var varm og når du holdt rundt meg følte jeg meg fin og trygg. Når du var alle andre steder hadde jeg en dårlig magefølelse.  Alle de tingene som virket shady, rettferdiggjorde jeg på en eller annen måte. Laget unnskyldninger for deg, litt for å skåne meg selv og mest fordi jeg ønsket at det ikke skulle være sant. Jeg tenkte på deg oftere enn jeg burde, som resulterte i at jeg ble skuffet oftere enn jeg burde. Denne selvpiningen foregikk lenge, helt siden jeg møtte deg. Vi var av og på. Du var kanskje alltid av, jeg var kanskje alltid på.

Kaos.

Når man møter noen som sjarmerer seg inn i livet ditt, men som aldri tar det steget og gir deg den bekreftelsen du søker, så blir man veldig selvkritisk. Jeg brukte lang tid på å tenke på at menn som deg aldri ville ende opp med sånne damer som meg. Var det fordi jeg ikke er pen nok? Fordi jeg ikke er smart nok? Fordi jeg ikke er kul nok? Var du flau over meg? Hvis jeg trente mer, hadde håret på en spesiell måte eller brukte en spesiell farge på leppestiften – ville det endre noe for deg? Jeg så meg selv i speilet og så en eller annen kjip person som ønsket seg noe hun ikke kunne få, så jeg søkte bekreftelse i likes på Instagram i stedet. Den dårlige magefølelsen var komplett. Det var komplett:

Kaos.

Vi skulle møtes igjen for første gang på en god stund og jeg gledet meg. Skikkelig. Kanskje, så ville du endelig bli bedre kjent med meg og kanskje vi kunne gå på en ordentlig date. Kanskje du innerst inne likte meg så godt at du var villig til satse litt. Jeg burde forstått da at det var alt for mange kanskjer.

Jeg visste også at denne gangen måtte jeg snakke med deg, for min egen del. Jeg kunne ikke tillate meg å bruke så mye tid på å lengte etter deg igjen. Jeg husker jeg trakk pusten og pumpa jobbet så hardt at det eneste jeg hørte var dunkingen av min egen puls. Det var nå eller aldri. Jeg var dødsredd. Det var som om jeg stod foran et stup og den eneste veien hjem var ned. Jeg synes dette er skikkelig koselig, pep jeg. Det kom ikke ut halvparten så selvsikkert som jeg hadde sett for meg at det skulle. Du smilte litt, tror jeg og sa at ja, det var jo det.

Stillhet.

Jeg trakk pusten, ville egentlig grave meg et hull og bli der – men sa i stedet noe som: Jeg bare lurer på hva dette er. Vi. Er det sånn, snakkes på en søndag. Når vi er ensomme, eller. Hva er det? Du åpnet ikke øynene, men mumlet at ja – det var vel det det var.

Stillhet.

Det gjorde vondt på forskjellige steder i kroppen som jeg ikke engang visste det gikk an å ha vondt på. Da må dette være siste gangen, jeg kan ikke gjøre dette lenger og jeg kan ikke la det bli som sist, hvisket jeg. Neivel sa du. Jeg ventet på at du skulle si noe mer. Håpet. Ønsket.

Stillhet.

Du så fortsatt ikke på meg. Jeg trakk pusten i et siste forsøk på å få noe tilbake, hva som helst. Jeg kunne sikkert vært søndagskjæresten din, men jeg liker deg alt for godt til å bare være det, sa jeg. Okey sa du.

Stillhet.

Så sovnet du. Eller, du begynte å puste tungt som om du skulle ha sovnet. Jeg lå våken hele den natten, lurte på hva som gikk gjennom hodet ditt da jeg lå der sårbar på skulderen din. Var det full panikk eller total likegyldighet? Kanskje en god blanding.

Jeg lå der og visste ikke helt om jeg skulle be deg gå, men endte opp med å knuge meg inntil deg, bare fordi jeg visste det var siste gang. Det var som om jeg tok farvel med noen som ikke var til stede. Det gjorde jeg vel også, for så vidt.

Natten gikk over til morgen og jeg skjønte ikke helt når det hadde skjedd. Jeg prøvde å forstå hva jeg hadde gjort feil og hvordan jeg kunne ha misforstått alt. Jeg var trist over at du ikke ville ha meg. Jeg var frustrert over at jeg hadde åpnet meg og ikke fikk noe respons. Jeg var flau over meg selv og skuffet over deg.

Jeg tok på meg skoene og stod i et par sekunder og lurte på om jeg skulle holde rundt deg en siste gang, men jeg låste døren og gikk ut i stedet.

Stillhet.

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

2 Comments

  1. Jag relaterar så sjukt mycket av det jag precis läste. Och jag fick ont i hela kroppen. Du förtjänar bara det bästa! Och det gör jag med! ❤️

    1. Tusen takk Anna! Ja, det svir litt, men heldigvis går alt over. Heia oss! Stor klem! :)