Avvist

Jeg sjekker aldri opp noen, det er det verste jeg vet. Dere som kjenner meg, vet jo at jeg over gjennomsnittet engstelig når det kommer til å snakke med menn, eller dating generelt. Det har ikke så mye å si om de er poster-kjekke, men så lenge de er født med en kuk (som de fleste er), så er det faktisk litt ubehagelig.

La meg ta et par eksempler:

Tidligere i sommer var jeg på Skranglejazz. Jeg står og beveger meg på dansegulvet. Føler meg fin faktisk, i den nye gule blusen min. Det er det flere som synes. En fyr kommer bort til meg, han danser i takt med musikken, slik alle andre gjør (bortsett fra meg). «Så fin bluse du har» mjauer han mykt inn i øret mitt. Panikken sprer seg og jeg kjenner varmen fra kroppen min sige ut fra hode-hullet i blusen. «GULT ER KULT» skriker jeg tilbake. Jeg sa ikke mer enn det og jeg husker ikke når han gikk, men borte ble han og det forstår jeg godt.

En annen gang stod jeg i kø i kantinen på jobb. Jeg ante fred og ingen fare, der føler jeg meg jo trygg. Plutselig er det en manne-stemme bak meg som sier: «Åh, hva det er for noe godt til lunsj i dag da?» «TACOFREDAG» roper jeg og går min vei.

En annen dag på jobb tenker jeg å øve meg litt. Så jeg snakker til en mann mens jeg venter på kaffen min. Han har et glass, jeg har et pappkrus. «så fancy glass du har da», sier jeg og tror jeg smiler, men jeg vet egentlig ikke helt hva som foregår i ansiktet mitt på det tidspunktet. «Du kan hente det nede», sier han. «Jeg liker papp» sier jeg og flekker tenner og blir stående uten å si noe i et par pinlige sekunder før jeg forsvinner.

Hvorfor blir jeg så engstelig? Jo, det er antageligvis en god blanding av å overtenke og av å ha dårlig selvtillit, og ingen av delene er særlig attraktivt. Fordi jeg alltid har tenkt at flørting er skummelt, har gjort at det er skummelt. Litt sånn, du er det du sier at du er.

I går var jeg på byen med et knippe deilige damer og jeg tenkte at fy faen, nå må jeg skjerpe meg. Jeg så en fyr som jeg syntes var kjekk. Jeg så han med en gang jeg kom inn i lokalet. Han er høy og mørk, capsen er bak frem og jeg tenker at heldigvis kan jeg gå for 25, og ikke 30 (puuuh). Han der skal jeg snakke med i kveld bestemmer jeg meg for.

Jeg får venninnen min til å gå bort til ham først, bare for å safe litt. Hun sier at venninnen hennes (meg, knis), synes han var kjekk og ville gjerne ha telefonnummeret hans. Hun kommer tilbake til meg og sier at han gjerne vil jeg skal komme bort og snakke med han, og for første gang på ett år fikk jeg lyst til å begynne å drikke alkohol igjen. Herregud, bare gi meg en Tequila-shot så jeg kan få tilbake den derre påtatte selvtilliten, bare for et lite sekund.

Hun og jeg sitter ute og håndflatene mine er klamme, det føles nesten ut som jeg har tatt meg et lite bad. Men, det har jeg ikke, for det er bare SVETTE har jeg lyst til å skrike. Jeg vil bare hjem, legge meg og se på morsomme filmer på YouTube og sovne med noe take-away i hånden. Men, Arianne tvinger meg opp fra stolen som plutselig har klistret seg fast i ræva mi.

Jeg glir ned på dansegulvet i det sekundet det dundrer over høytallerene: I´m a motherfucking P-I-M-P. Jeg ser han med en gang. Jeg går en liten omvei, så jeg ikke skal gå rett mot ham. På veien griper en annen mann meg i armen, holder meg hardt og sleiker meg på kinnet. Jaja, da ble det i alle fall litt action om det her skulle faile tenker jeg og tørker meg i fjeset med jakken. Så står han der, foran meg.

Jeg stryker han en gang på ryggen, han har visst dansa heftig en liten stund for t-skjorten hans er kliss bløt. Like bløt som pannen min, bak gardinen av en lugg jeg har klippet. Jeg har aldri vært så glad for pannelugg, som det jeg er nå, selv om den stikker meg i øyet som tusen knivblader.

Han enser ikke at jeg tar på han. Så jeg tar og tar, stryker og stryker og prikker og klorer i noe som føles som en evighet. Til slutt snur han seg, og jeg piper noe som: dette er sjukt kleint, men venninnen min snakket nettopp med deg. Også sier han noe som jeg ikke husker, fordi jeg hadde panikk. Men, jeg klarer å si at jeg synes han er søt (noe jeg angrer på nå, skulle sagt han var barsk og tøff). Han sier jeg er søt også, også gir han meg en klem og jeg tror at jeg kanskje tisser litt på meg akkurat da, eller så er jeg bare sykt svett i trusa. Så sier jeg at jeg er på vei ut, og lurer på om han har lyst til å utveksle telefonnumre. Men, det har han ikke, for han har kjæreste og jeg bare JAVEL og løper så fort jeg kan ut derfra.

Da jeg kommer ut til venninnen min kommer det noen jenter bort og forteller at de leser bloggen min. HÆ, bloggen min? Hvorfor det, liksom. Jeg blir så takknemlig og glad, og de kunne ikke ha kommet på et mer perfekt tidspunkt. De er så sjukt søte og morsomme, og får meg til å tenke på noe helt annet et lite sekund.

Men, jeg er fortsatt flau over meg selv og flau over å bli avvist. Jeg er skuffet. Så begynner den jævla overanalyseringen. Er det fordi jeg ikke nådde opp til forventingene hans at han bestemte seg for å si at han har dame? Så tar jeg meg selv litt i det. Fy faen så tøff jeg var som gjorde noe jeg aldri før har gjort. Jeg tok et godt steg utenfor komfortsonen og gjorde meg selv fryktelig sårbar. Jeg er så stolt over meg selv.

Hvorfor er man så redd for å bli avvist av et menneske man ikke kjenner? Det er den jævla stoltheten som ødelegger. Det er ukult å bli avvist, det tærer på selvtilliten og man føler seg dum, Men, trenger man egentlig det og er det feil å føle litt på de følelsene man aldri snakker høyt om fordi det er flaut? Denne personen vil jeg antageligvis aldri se igjen, og resultatet ble ikke telefonnummer denne gang, men jeg er i alle fall en erfaring rikere. Selv om jeg fortsatt er litt skuffet, for det hadde vært løgn å si noe annet – så ble jeg motivert til å gjøre dette flere ganger. Nå skal jeg øve meg litt på å bli avvist, bare for å overbevise meg selv om at det ikke er så farlig som det i utgangspunktet høres ut som.

Det ble ikke noe nytt bekjentskap denne gangen, Jeg dro heller hjem. La meg og så på morsomme filmer på YouTube og sovnet med take-away i hånden. Helt perfekt, akkurat det jeg ønsket meg.

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

4 Comments

  1. Du er faktisk sjukt tøff. Føler det er så uvanlig å gå den veien for å bli kjent med noen – selv synes jeg det er den beste måten (ikke tinder og sånne dømme-bilder-om-du-er-verdt-å-like). Så denne skal du være stolt av, og fortsett med det, for plutselig er det en som ser alt det herlige og flotte (følger deg på insta) du har å tilby, og ikke minst verdsetter at du tør og er villig til å gi av tiden din for å vise at du vil bli kjent med han. Heia Ane!

    1. Hei kjære Emilie.

      Tusen takk for en hyggelig kommentar. Jeg er heeelt enig, det er den rette veien å gå, for å vise frem hvem jeg er på ekte, ikke bak tastene, eller på et bilde. Jeg skal tørre å gjøre mer av dette, det er jo et lite adrenalinrush, nesten som en ekstremsport. Haha.

      Ha en super søndag, stor klem til deg :)

  2. Åh, det var så hyggelig å få treffe deg i går, Ane! Godt erfaringer med gutter kan bringe flere jenter sammen ihvertfall, aldri så gærnt at det ikke er godt for noe!

    1. TUSEN takk Stine, og i lige måde.

      Setter så sjukt pris på når noen kommer opp og snakker med meg sånn. Tror vi kan løse verdensproblemer om man forsetter slik. <3

      Stor klem