Over skyene

Jeg sitter alene oppslukt i egne tanker, sånn jeg ofte gjør. Jeg har nitten timer med flytur foran meg og gleder meg til alt jeg skal dagdrømme om. Jeg lener pannen mot den kalde plastikken og puster varmt mot ruten.

Et fly markerer reiseruten på skjermen foran meg. Norge – Bali. Jeg ser på en film, og enda en. Lav snorking fyller flyet. Det lukter sure skosåler og gamle tepper. Kanskje det er flyet, eller kanskje det er meg tenker jeg og bretter pleddet litt tettere rundt føttene.

I bagasjerommet ligger boardbagen min med et brett jeg egentlig ikke har råd til og en Helly Hansen koffert fylt med shortser, bikinier og sommerlige topper. Alt som skal til for en forseggjort Instagram feed. Kameraet er full-ladet og minnekortet tømt.

Jeg finner roen blant sovende fremmede og hviskende flyvertinner. Det føles som om det bare er jeg som er våken i hele verden og jeg lener meg tettere inn mot ruten, slik at nesetippen bøyes og det føles som om jeg skal falle ut og ned.

Alt utenfor er helt sort, men under meg lyser det fra noens hjem. Jeg lurer på hvem som bor der og hva de gjør. Om de sitter rundt middagsbordet sammen og snakker om dagen som har gått. Om de benker seg foran TV´n med pottis og brus. Om de elsker med hele hjertet og ikke bare deler av det.

Jeg lurer på om de har det bra. Om de har noen å være glad i, og om noen er like glad i dem tilbake. Jeg lurer på om de lever i fattigdom. I frykt. På flukt. I ensomhet. I elendighet. Om de har mistet noen. Om de mister noen. Om de savner, lengter og sørger. Om de er ensomme.

Jeg drar pleddet opp mot fjeset og gråter lydløst inn i hendene mine. Jeg føler en enorm skyldfølelse. Her er jeg.. Varm, mett og trygg på vei til andre siden av verden for å leve. Jeg svever bare over.  Over skyene. Tusenvis av meter over. Over alle som har det vondt, over alle som har det vanskelig. Over alle de som ikke har mulighet til å fly noe annet sted.

Jeg bestemmer meg der og da for at jeg ikke bare skal fly over lenger. Jeg har to hender, to føtter. De kan brukes på noe annet enn meg selv for en gangs skyld. De kan brukes til å hjelpe andre.

Så, i morgen tidlig sitter jeg på nok et fly. Denne gangen flyr jeg ikke over, men til. Jeg reiser uten boardbag, jeg reiser uten fancy outfits og uten kamera. Derimot reiser jeg med uendelige klemmer, åpne hender, åpent sinn og åpent hjerte. Jeg reiser til Chios for å ta i mot og hjelpe mennesker på flukt sammen med Dråpen i Havet.

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

2 Comments

  1. Helt fantastisk! Takk for at du hjelper, det vet jeg at har så stor betydning. Du skriver så fint, men jeg synes også at det du velger å skrive om er så fantastisk. Ha en god tur og lykke til!

    1. Tusen takk, gode Angela. Det varmer skikkelig. Stor klem fra meg <3