Land Of Souls

For ikke lenge siden møtte jeg Lisa Uhlen. Lisa er skuespiller, hun er musiker og i dag dropper hun sin aller første låt. Ikke bare er hun skuespiller og musiker, hun er ambisiøs og hun gir litt fingeren til Janteloven, noe jeg synes er ganske magisk. Hun er spennende og fargerik.

Låta heter Land of Souls og man kan nok tolke den litt som man vil. Nå har jeg kanskje sett den fire ganger på rad fordi den vekker noe i meg. Et savn. Et savn jeg har glemt litt at jeg har.

Hør låta og sjekk ut musikkvideoen hennes her:

Den gamle damen sitter i stolen sin og tenker på da hun var ung og danset ballett. Hun husker hver bevegelse, hver følelse og hva det ga henne. Han som er til stede vet ikke dette, han er bare der og hun er bare gammel. Han vet ikke at hun har danset foran hundrevis av mennesker, på en scene med spisse tær og vill applaus ved siste piruett. Han spør ikke, fordi det ikke bryr ham. Hun er bare gammel og han skal bare gjøre en jobb. Det fikk meg til å tenke på bestefar..

Bestefar hadde blitt 98 år gammel i år.

Bestefar Kristian var distrè, hadde lange øyebryn og klappet meg så hardt på ryggen da han klemte meg at jeg var sikker på at noe brakk hver gang. Han hadde ru hender og jeg husker han hadde unødvendig lange hår på fingrene. Ja, ut av ørene også når jeg tenker meg om. Han var egentlig ganske hårete over alt, men han var slik en bestefar skulle se ut.

For meg har bestefar alltid vært bestefar. Da jeg holdt tale i begravelsen hans sa jeg «jeg trodde ikke besteforeldre hadde et liv før de fikk barnebarn, de var liksom bare satt her på jorden for å være besteforeldre». Lite visste jeg at bestefar Kristian hadde vært så betydningsfull for Norge under Andre Verdenskrig, og lite visste jeg om hvordan det hadde påvirket ham etterpå. Jeg brydde meg ikke. Brydde meg bare om meg selv. Heldigvis tok jeg meg sammen og interesserte meg før det var for sent. Jeg stilte spørsmål, kanskje litt for mange. Han var en ydmyk mann, bestefar Kristian, men han satte så pris på at jeg lyttet, selv om han ikke kunne forstå at hans historier kunne være av særlig interesse for en ung pike som meg. Så klemte han meg så det knaket i hele ryggen og lo høyt i øret mitt og stakk meg i fjeset med alle hårene som vokste ut fra ansiktet hans. Han var takknemlig med hele kroppen.

Det jeg vil frem til er at det er så mye mer til et menneske enn bare hud og skjelett. Alle har sin historie, en unik fortelling. Akkurat som deg, akkurat som meg. Kanskje hun du sitter ved siden av på bussen har hoppet fallskjerm over Grand Canyon? Kanskje han du går forbi på gaten har besteget Mount Everest? Kanskje hun i kaffe-køen på jobben din har danset ballett foran hundrevis av mennesker, på en scene med spisse tær og vill applaus ved siste piruett?

Det er så viktig å gi seg selv en pustepause, stoppe verden et øyeblikk og sette seg ned og si:

Hei.. Hvem er du egentlig, hva er din historie?

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *