Fy faen, jeg er faktisk en psycho bitch!

Dette innlegget har jeg ønsket å skrive i kanskje ett år. Grunnen til at jeg har latt være er fordi jeg ønsket å ta vare på det lille jeg hadde igjen av verdigheten min. Men nå har jeg runda tredve, hva skal jeg med verdighet anyways?

Dette innlegget handler om dating og hvordan det fucker opp hodet mitt. Da mener jeg ikke sånn jaja, der mista hun det litt, det var dumt. Jeg snakker full blown, mental batshit crazy meltdown.

Jeg vil med sikkerhet være singel en god stund fremover, muligens resten av livet etter jeg har publisert dette innlegget. Men, det er kanskje like greit for da slipper jeg all denne angsten fra dating som dere nå skal få høre om. Ja, det er angst. Jeg snakker tungpustet, våken-netter, biting av negler og obsessions.

Jeg misunner alle de damene som rolig forteller om datinglivet sitt. Tar det litt som det kommer, heiser på skuldrene. Det ekke så farlig liksom, gidder ikke stresse med det. Nei, sånn er jeg også. Gidder ikke stresse med det liksom ler jeg nervøst mens jeg prøver å ha en naturlig, avslappet kroppsholdning. Så da står jeg der, med armene stivt ned langs kroppen og litt leamus i øyelokket. Der ja, naturlig. Inni meg er det en kamp. En storm uten like.

Livet mitt er så behagelig, trygt og balansert uten menn. Da har jeg det bra. Zen og sånn, du veit. Med en gang noe i det hele tatt kan bikke mot romantikk så klikker det mentalt for meg. Klikker, det er ingen overdrivelse. Det klikkerrrrrr.

Det starter gjerne litt rolig. Vi chatter litt, sender litt Snaps. Det vanlige. Så fortsetter det med at jeg legger ut masse på MyStorien bare sånn at han skal se at jeg er super interessant, har mange venner, er aktiv og sporty. Akkurat slik jeg har sett på Instagrammen hans at han liker. Så slenger jeg gjerne på et par selfies med den rette vinkelen, det rette lyset og et filter eller to. Det bruker jeg kanskje fem minutter på å ta. Hånden blir helt svett av å holde i telefonen, men samma det vel – selfie skal det bli og fy faen så vakker jeg skal være! Nydelig, rett og slett.

Så møtes vi og det er da helvete bryter løs… Det er som et monster våkner. Har du en kanin? ta den gjerne med på andre date og jeg koker og lemlester dritten ut av den med èn jævla gang!

“Skal vi ikke møtes på tirsdag da” sier en av venninnene mine også ljuger jeg litt og sier jeg kanskje har planer. Men, egentlig har jeg ikke det – jeg bare venter og håper på at han skal spørre om vi skal finne på noe. Jaså, blir du tredve år? Skal du gifte deg? Føder du sier du? I don´t fucking care, for jeg skal ha den dagen fri for en eventuell date, i tilfelle han skulle spørre, noe han mest sannsynlig ikke gjør!

Så sitter jeg der i stedet, alene hjemme og oppdaterer Messenger appen og ser om han er online eller ikke. Online ja, men å chatte med meg skal han i alle fall ikke. Han chatter sikkert med noen andre damer som er hakket vakrere enn meg, hakket mer interessant, hakket mindre psycho. Hjertet blir ømt. Magen blir tung. Hodet fylt av dritt. Så sender jeg melding til en venninne og har plutselig noe å finne på likevel.

Vi sitter i sofaen. Jeg er ukonsentrert. Håper han vil sende melding. Hvorfor sender han ikke melding? Burde han ikke ha sendt en melding? Jeg vil jo at han skal skrive at han elsker meg og sånn allerede, selv om vi har møttes bare to-tre ganger. Jeg legger ut x-antall kjempe uinteressante Snaps og scroller iherdig hvert minutt. “Hvem ser du etter som har sjekket Snapchat Storien din” piper det fra venninnen min. HAHA, ingen vel roper jeg inn i fjeset hennes så spyttklysene hagler, det er bare slik jeg gjør. Vi vet begge at jeg lyver.

Jeg sjekker Instagram og hva de jeg følger (les: han) foretar seg i løpet av kvelden. Jeg gjør som regel ikke det når det ikke er menn i livet mitt, da bryr jeg meg bare om meg sjæl og mine egne posts. Jeg ser han liker og følger andre damer og tenker: hva i HELVETETE. Det skal jo bare være meg i hele verden for han. Så blir jeg trist, forbanna og ensom og går på Tinder og sveiper i tre minutter for å føle meg bedre. Jeg føler meg ikke bedre. Ikke får jeg noen matches heller. Møkka-App!

Kanskje jeg skal sende han en melding da, sier jeg. Venninnen min trekker litt på skuldrene. “Hadde ikke jeg gjort” sier hun. Så da gjør jeg jo selvfølgelig det.

ONLINE FOR TRE MINUTTER SIDEN skriker jeg i et par oktaver for høyt. Jeg blir sliten av meg selv. Jeg komponerer en nøye planlagt melding i Notater og kopierer den over i meldings-loggen vår. Han står fortsatt som offline. Det føles litt trygt.

Nå har jeg sendt den rauter jeg og kaster fra meg telefonen så langt jeg kan. Overraskende hvor god kast-arm jeg har når det virkelig gjelder tenker jeg og lurer på hvorfor jeg var så dårlig i friidrett på ungdomsskolen. Hovedpulsåren står som et pulserende lem ut av halsen på meg og jeg blir varm og svett. Sånn varm at det føles som om det står damp opp fra genseren. Hjertet banker, eller har det slutta? Jeg er litt usikker egentlig.

HAN ER ONLINE!

HAN ER OFFLINE!

Han har åpnet meldingen, men ikke svart. Det mørkner i øynene mine. Den forbanna kølla kan bare prøve seg nå, joda – for jeg vet hvilken type han er hveser jeg så fråden står ut av kjeften.

Jeg sender meldinger til et par venninner, gjerne i Caps Lock, bare for å gjøre det enda mer dramatisk hvor jeg skriver at den jævla kuken er online, men velger å ikke svare på meldingen min. Online.. Offline. Online. Men ingen respons. Hvorfor ikke? Jeg fnyser høylytt så snørrboblene eksploderer rundt i fjeset.

Så svarer han og alt blir fint igjen. Solen titter frem bak skyene, Coldplay spiller ikke lenger triste sanger og folk begynner å bruke blinklys i rundkjøringer. Det ender med en ny date. Tror kanskje jeg tvinger den litt frem, men en date er en date. YES ASS: Score!

Jeg skal på date. Kanskje det er fjerde, eller femte date. Jeg husker ikke helt.
Jeg smører meg med body lotion. Jeg shaver armhulene og napper barten. Ja, hvorfor skal jeg ikke la den gamle, slitne filla få en liten overhaling også tenker jeg og lar det stå til. Man vet jo aldri, tenker jeg.

Jeg river ut alt jeg har i klesskapet. Jeg kan ikke være for casual. Og det burde heller ikke se ut som jeg har prøvd for hardt. Casual, men cool sier jeg til meg selv og drar frem noe jeg føler meg vel i. Eller, noe som ikke gjør at ræva mi ser flat ut og som viser litt hud. Bare ikke for mye hud. Kanskje bare halsen egentlig.

Jeg ser for meg daten, steg for steg.

Gleder meg til vi skal gå der, le litt av hverandres morsomheter og kanskje stopper han opp og tar hendene sine rundt fjeset mitt og kysser meg. Slik de gjør på film. Jeg blir varm av tanken. Smiler litt for meg selv og dagdrømmer enda mer. Mens jeg gjør dette er jeg samtidig inne på bestemoren til kompisen hans sin Facebookprofil. Så ut som han hadde det fett på Rhodos i 2003 da. Så fett skal vi få det også.

Så møtes vi. Jeg ler litt av hans morsomheter. Litt for høyt og med litt for mye tannkjøtt. Jeg stopper opp og håper han tar hendene rundt fjeset mitt og kysser meg. I stedet lager jeg en dinosaur-liknende lyd, blåser noe tørre flak ut av nesa og magien er borte. Ikkeno kyss denne gangen heller. All den shavinga og lotioninga for ingenting.

Så sender han meg melding og hjertet stopper opp. Det skytes fyrverkeri, strykekvartetten spiller opp til dans og sola skinner litt ekstra mye. Så svarer jeg.

Ivrig.

Så svarer han.

Likegyldig. Uinteressert.

Nå er han lei. Jeg var ikke bra nok. Jaja tenker jeg, da kan jeg sende ham en melding og si: gøy så lenge det varte, ha en god helg og BRENN I HELVETE. Men, så sender jeg i stedet et smilefjes.

Etter det blir det stille. For alltid. Akk ja, livet går videre tenker jeg, legger meg i fosterstilling og gråter meg selv i søvn.

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

8 Comments

  1. Du er langt i fra alene gurl <3 Anbefaler boka Hekta på ett håp om kjærlighet. Ett par aha opplevelser man får når man leser den ;)

    1. Den skal jeg most def lese, Mona! Takk for tips :)

  2. skulle ønske du var bestevenninna mi haha <3

    1. Haha, det var et veldig hyggelig kompliment :)

  3. Åååå AKKURAT PRIKKLIKT megselv ! Haha så på kornet! Trodde jeg var helt psyko , men nå føler jeg meg kjempe normal og bare bittelitt psyko ☺️

    1. Så bra! Det får meg også til å føle meg bare bittelitt psycho!

  4. Slik går det når man ikke tør å være/ikke synes man kan være den man faktisk er, det blir bare høye skuldre og helvete. Sikkert vanlig det. En annen konsekvens er at man jo ikke finner noen som liker ens egentlige jeg, for ingen ser den personen, og hvor mange dager/uker orker man egentlig spille en annen enn den man er? Etter hvert blir man dødsliten av det hele, og åpenbarer da ofte som resultat (iallfall!) sine sanne verste sider. :D Er fyren litt intelligent, og tenker med mer enn laksen, forstod han jo hele tiden at man var mer enn en smule tilgjort, noe som i seg selv er særdeles lite tiltrekkende for en normal person. jajaja..
    En del personer lider av typen avhengig personlighetsforstyrrelse… eller verre borderline (som M. Monroe), de fantaserer og de er klengete, de verste blir suicidale når de føler seg “forlatt”. Så det kunne sannsynlig vøri verre. :D

  5. Om du har såppass med lidenskap hvorfor er du passiv og venter på at han skal ta første steg/sette tempo? Ikke bare risikerer du å bli ansett som likegyldig, men du blir sittende hjemme og bruke den energien på å gå i deg selv. Bedre om du hadde fått utløp for noe av det ved å ta initiativ (og resten på en hobby). Om du er så keen at understellet må få en overhaling før du skal ut så blir det trist når du venter i spenning på at han skal kysse deg (uten varsel? I 2017?). Spørr om et kyss istedet.