Vi skulle jo være sammen, resten av livet.

For ikke lenge siden snakket jeg med en fyr jeg aldri har møtt før. Vi snakket om mitt absolutte favoritt tema, kjærlighet. Vond, vanskelig og tapt kjærlighet. Han satt ved siden av meg, i tusen knas.

Han hadde blitt dumpa av noen han trodde var sitt livs kjærlighet for et par måneder tilbake. «Hun var den rette for meg» sa han. «Vi skulle jo være sammen resten av livet». Jeg lener meg tilbake i sofaen med ansiktet i hånden og studerer han. Det er en sårhet i stemmen hans og jeg kjenner igjen følelsen.

Jeg trekker pusten. Dypt. Det tror jeg ikke på sier jeg høyt og tydelig. Overbevisende. Jeg tror ikke det bare finnes èn person for deg resten av livet. Det finnes èn rett til de forskjellige fasene i livet, men, det finnes ikke bare èn der ute. Det høres jo helt forferdelig trist ut. Hva om du aldri møter denne personen, skal du sitte der og gå glipp av alt det du kunne opplevd? Jeg ser han inn i øynene til han synes det blir ubehagelig og ser en annen vei. Han vet jeg har rett, jeg ser det på han.

Han er 33 år gammel og har gitt opp kjærligheten. Selv er jeg ingen stor romantiker. Jeg kaster ikke rundt meg med roseblader eller skriver kjærlighets erklæringer i telys, men jeg elsker kjærlighet. Tryggheten den gir, usikkerheten den bærer med seg og lidenskapen og lengselen den kommer med. Han hater det. Han hater alt ved det.

Han skal ikke ha dame lenger, han gidder ikke. Det er ikke noe vits i, det er bare henne. Det vil det være for alltid. Jeg får lyst til å ta tak i armene hans og riste fornuft inn i han, i stedet sitter jeg stille og lar han snakke. Han forteller om alt det han kunne gjort, alt det de kunne ha opplevd og alt det han kunne ha vært for henne. Som han ikke var. Jeg forteller han om alt det han kan gjøre, alt det han kan oppleve og at det han kan være. Som han allerede er.

Han har drukket et par øl og innrømmer at «nei, nå forteller jeg alt for mye». Han blir brydd og ukomfortabel av spørsmålene mine, jeg liker det. Jeg får han til å tenke, ikke bare sørge. Jeg tenker litt på meg selv også. Tror jeg på alt det jeg akkurat har sagt, eller har jeg gitt litt opp selv? Selvfølgelig ikke sier jeg til meg selv. Jeg er tross alt en realist.

Rommet blir fylt av andre og musikken skrus opp. Kroppsholdningen hans er tung, men jeg tror sinnet hans er litt lettere og jeg håper på en eller annen måte jeg har overbevist ham litt om at det fortsatt er kjærlighet der ute for han. Jeg vil dra han inntil meg og si at den ofte starter med en selv, og så vil jeg gi han en skikkelig klem. Men, så gjorde jeg ikke det likevel og nå angrer jeg.

Jeg skal gjøre det neste gang.

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *