Hamsterhjul og selvpining.

Det er litt selvpining det jeg holder på med tenker jeg og studerer meg selv i speilet. Ser huden eldre ut? Har øynene begynt å henge litt? Jeg drar meg selv i ansiktet og tenker at kanskje – hvis det bare var litt mer sånn, eller litt mer slik, så hadde du likt meg bedre. Eller kanskje det ikke er utseendet, men personligheten min tenker jeg, eller en kombinasjon. Så føler jeg meg enda mere ensom, skrur av lyset på badet og setter meg ned i sofaen og synes synd på meg selv. I morgen skal jeg slå ut med armene og svare “jeg har det alltid bra” hvis noen spør. Jeg gleder meg allerede og håper at klokken snart er leggetid.

Jeg har så lyst til å si at jeg liker deg. Jeg har lyst til å si at jeg tenker på deg. Ikke bare her, men overalt. På trikken, når jeg grer håret, når jeg knyter skolisser og noen ganger når jeg sier nei takk til kvittering på matbutikken til og med. Jeg har lyst til å juble når jeg ser deg og ønsker skikkelig at du skal stemme i. Men jeg tror ikke du er den typen som jubler så ofte. Eller kanskje du er det – du bare jubler ikke over meg.

Jeg vil fortelle deg om livet mitt og om tankene mine. Hva jeg føler, hva jeg ønsker og hva jeg drømmer om. Jeg drømmer mye, mest på dagtid. Litt om deg. Og så vil jeg stå på hendene og spørre om du vil stå på hendene sammen med meg. Jeg vil vise at jeg er en regnbue av farger, kanskje du vil låne noen? Jeg tror du er blå, kanskje litt grønn og noen ganger rosa på skikkelig fine dager. Jeg vil fortelle deg om det som gjør meg glad, som deg for eksempel. Og så ønsker jeg at du åpner deg opp og forteller meg om drømmene dine, men kanskje du ikke drømmer så mye. Eller, kanskje du gjør det – du bare drømmer ikke om meg.

Noe av det jeg misliker er at jeg mister ordene mine når du er i nærheten. Ordene mine er noe av det sterkeste jeg har. Jeg som er så verbal og har så mye på hjertet blir litt funksjonshemmet rundt deg og da ramler bare bokstavene ut og legger seg i tilfeldig rekkefølge. Da blir det bare støy og det tror jeg ikke du synes er særlig behagelig å høre på. Hvem synes vel det. Kanskje du – bare ikke med meg.

Det er så mange ting jeg si til deg, men som jeg ikke kan. For da skremmer jeg deg bort. Som for eksempel at jeg vil omfavne og klatre på deg når jeg ser deg, som om du var et tre og jeg en koalabjørn. Sånn at jeg holder deg varm og du holder meg trygg. Jeg vil ikke spørre deg om du tenker det samme, fordi jeg vet du ikke kan gi meg det jeg ønsker. Bekreftelse. Kanskje du er god på bekreftelser – bare ikke med meg.

Jeg lukker øynene og kryper inntil deg og puster deg i halsgropen. Du blir varm og vrir deg litt til siden og jeg vet du synes det er ubehagelig, men jeg blir skikkelig glad. Kroppskontakt. Varme. Trygghet og sånn. Jeg føler vi smelter litt inn i hverandre og håper at det er det som skal til for at du skal bli. Men, så blir det nok litt slitsomt for oss begge to tenker jeg og snur meg og vil du skal snu deg etter. Jeg vil at du skal klamre deg til meg slik jeg klamrer meg til deg. Men, det gjør du ikke, kanskje du bare ikke klamrer deg til andre. Eller kanskje du gjør det – men, du bare klamrer deg ikke til meg.

Du tapper meg for energi, og jeg blir usikker og svak. Du aner ikke hvor mye mot det står bak hver melding jeg har sendt deg. Du vet ikke hvor langt jeg faller når du er likegyldig. Det er langt. Jeg kan ikke fortelle deg at jeg blir skuffet og har grått på grunn av deg i til sammen fem minutter. Toppen fem. Kanskje fire. Men det er fire minutter med tårer jeg ikke får tilbake og kan bruke på andre ting. For meg er du bare èn, for deg er jeg en av mange. Jeg har så lyst til at du skal si at du liker meg, sånn skikkelig med hele hjertet ditt. Jeg vil du skal si jeg er alt annet enn tidsfordriv. Men, jeg tror ikke du er en sånn som sier slik. Eller.. Kanskje du sier det – bare ikke til meg.

Jeg ønsker å ta et steg unna deg, et steg i riktig retning. Men, så er jeg litt stuck her i dette hamsterhjulet sammen med deg og av en eller annen grunn tillater jeg meg selv å løpe rundt i ring. Jeg blir irritert på meg selv og irritert på deg. Mest på meg selv. Jeg liker deg. Tror jeg. Kanskje. Men det gjør bare vondt og jeg vet innerst inne at det er ikke sånn det skal føles, for kjærlighet skal føles godt. Så, da vet jeg ikke helt hva dette er. Ikke kjærlighet i alle fall.

Hjertet mitt er så varmt og fylt av mennesker som jeg er glad i. Og deg, du er der du også. Kanskje du ikke er den typen som fyller hjertet ditt så lett.

Eller kanskje du er det – du bare fyller det ikke med meg.

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

3 Comments

  1. Veldig fint skrevet. Det gjør vondt å lese, jeg vet akkurat hvordan du har det. Det er vondt å knekke i to gang på gang, men det ordner seg alltid, bare ikke akkurat nå.

    1. Det er ikke så lett, dette hjertet.