Tanker på bussen.

Fem dager i uken tar jeg bussen til og fra jobb. 26 minutter en vei. Det er 52 minutter hver dag det og 260 minutter på fem dager. Dette har jeg regnet ut på kalkulatoren min, for en med dyskalkuli klarer ikke det selv. Det er 260 minutter hvor jeg ser ut av vinduet og lar tankene fly. “Jeg skulle ønske jeg kunne være i hodet ditt en dag” har det gryntet fra en og annen opp gjennom tidene. Da hadde du blitt sliten, sier jeg og presiserer at hodet mitt er 70% hva-i-helvete, 20% 90-talls låter og 10% jaså-sier-du-det.

Jeg har ørepropper i ørene, men ingen musikk. Det er som oftest sånn.

Jeg setter meg ned ved siden av en med alt for stor jakke. En sånn jakke som brer seg over min side på setet og som gjør at jeg må klemme meg langt ut mot midtgangen. Jeg lener meg litt ekstra mye, bare for å gjøre en greie ut av at jakken hans er så jævla stor. HAH, der fikk han den tenker jeg og får en ryggsekk i fjeset.

Bestevenninnen min sender meg en melding og spør om vi skal FaceTime snart, etterfulgt av fire selfies der håret står til alle kanter. «Passer på mandag» svarer jeg og lurer på om noen vil savne meg om jeg blir påkjørt og drept i morgen. Så tar jeg et bilde av meg selv nedenifra, akkurat sånn at den tørre busa i nesa mi synes.

Sendt.

Refleksen løsner fra jakkelommen min og jeg prøver å feste sikkerhetsnålen på igjen, men det vil den ikke. Det er det sjeldent noe fester seg om dagen tenker jeg. Jo, bortsett fra den stramme salami-lukta på bussen etter at han med den store jakka åpnet matpakken sin da. Den festet seg. Sånne ting fester seg. Typisk tenker jeg og lurer på om jeg satte på Thomas Dybdahl eller Sivert Høyem for hunden min før jeg dro på jobb.

Det kommer en dame på bussen. Hun er grå nok i håret til å reise seg for, og hun er ung nok i kroppen til å bli fornærmet om jeg spør. Det er ikke igjen sitteplasser på bussen, så jeg lukker øynene og later som jeg sover for å unngå en situasjon der jeg føler jeg må reise meg. Sånn, ferdig med det. Det er jo bare å lukke øynene, så trenger man ikke ta stilling til ting. Jeg tenker litt på han jeg tror jeg liker og kniper øynene sammen. Men, han er der fortsatt. Salamilukt og han liksom. Sånn er det.

Plutselig sitter jeg på bussen på vei hjem igjen..

Jeg tar en titt på klokken på telefonen og gleder meg til jeg er hjemme, for da skal jeg øve på å le på forskjellige måter. Det bestemte jeg meg for i går. Jeg har alltid ønsket meg en litt mer feminin latter, akkurat nå er den i overkant voldsom – litt på sånn Dan Børge Akerø nivå.

Jeg får en melding av han jeg liker. Han jeg tror jeg liker. Eller liker jeg bare tanken av at han skal like meg? Jeg bryr meg ikke så veldig rauter jeg til venninnene mine, litt for høyt og fort til at det er troverdig. Skal jeg svare på den med en gang, slik jeg vil – eller skal jeg vente en time – slik alle andre alltid sier jeg skal? Jeg blir sliten av sånne spill og svarer med en gang. Jeg håper han skal like meg litt mer enn jeg liker han til slutt og ser for meg at vi danser sammen ute i regnet, og så tenker jeg at han er spesiell. Så tenker jeg på når busskortet mitt går ut, hva jeg skal ha til middag, om jeg har nok dopapir og om jeg må vaske klær i dag eller i morgen og om jeg skal vanne plantene mine eller bare la de tørke inn og dø som vanlig og så tenker jeg på hvorfor man begynte å pynte hjemmene sine med planter i det hele tatt. Ja, så kanskje han er bare en av de vanlige tankene mine likevel, og ikke så viktig.

Jeg er ikke så sikker. Ganske usikker faktisk.

Tyra Banks er sikkert ikke usikker tenker jeg. Damer med lange bein er nok ikke det, konkluderer jeg med og føler meg enda lavere, med enda kortere bein. Jeg hører kantene på bussen knirke når vi svinger til høyre og jeg lurer på hvor mange turer bussjåføren må kjøre frem og tilbake på samme strekning før han får ta seg lunsjpause. Han fyren på bussen som alltid har tre valker i nakken og cowboyhatt sukker tungt foran meg og gynger opp og ned i setet. Jeg lurer på hvor han bor og om han har huset fylt opp av cowboy-effekter. Kanskje han liker brune bønner tenker jeg. Jo, det gjør han nok. Han ser ut som en som liker brune bønner.

Plutselig er bussturen over og jeg trasker ut i iskald vinterluft med TLC – Waterfalls på hjernen.

I morgen er det 52 nye minutter på bussen.

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

6 Comments

  1. Blir alltid så glad hver gang jeg ser på Snapchat at ett nytt innlegg er ute på bloggen din! Trenger denne dosen med ærlighet, og tenker ofte at det er viktig å dele sånne øyeblikk. Så igjen Ane, takk for din blogg.

    1. Stine, tusen takk! Det er et under at noen gidder å lese alt det merkelige jeg skriver, men jeg setter ufattelig stor pris på det. <3 Varme klemmer fra meg, som alltid blir så glad for dine tilbakemeldinger.

  2. ooooo luuuuv is in the air <3

  3. Jeg elsker å lese innleggene dine. De er så ekte og rå. Fortsett med det!

    1. Tusen takk Anna! Like ekte og rå som deg :)