Jeg tenker på deg.

Jeg ser deg gjennom den møkkede, ripete ruten på trikken. Du står med ryggen til og jakken henger tungt over skuldrene dine, som om du bærer flere kilo. Men, hendene dine er tomme og det er ingen bagasje å se. Utenom den du bærer inni deg, den er ganske synlig.

Jakken er sort og det står skrevet noe på ryggen. Den ser litt vintage ut tenker jeg og lener pannen mot ruten og lurer på hvor mye den hadde kostet i butikk. Du holder deg fast i busskuret og jeg kan se hvite, knokete fingre. Jeg kan se spisse kinnbein og grå hud. Du har sånn hudfarge som er populært å male veggen sin i nå tenker jeg og lurer på hvordan det vil føles å stryke fingrene over kinnet ditt. Kanskje det er overraskende mykt, eller kanskje det er slik som det ser ut som. Sandpapir.

Jeg lurer på hvem du er og hvem du er glad i. Også lurer jeg på om de du er glad i er glad i deg tilbake. Jeg lurer på om du kunne blitt glad i meg, og jeg vet jeg kunne blitt glad i deg. Kanskje du er helt alene her i verden med de tunge øyelokkene dine og den børen du bærer på. Jeg vil gråte fordi du gjør noe med hjertet mitt, jeg kniper øynene sammen, men det kommer ikke en eneste tåre. Kanskje jeg har blitt for selvsentrert til å føle empati undrer jeg. Det blinker et Instagramvarsel på telefonen og jeg håper det er enda en like.

Du er førti, kanskje femti. Eller er du tjue, det er vanskelig å se. Jeg stryker en hånd over pannen min når jeg ser håret falle ned i øynene dine. Hvem var du før du ble den du er nå. Hvem hadde du vært om det ikke hadde blitt sånn som dette? Hadde du sittet på trikken sammen med meg og sett på menneskene vi kjørte forbi? Jeg prøver å møte blikket ditt, for da skal jeg smile til deg tenker jeg. Jeg skal smile så mye at leppene sprekker og tenna faller ut. Men, du ser ingen steder og jeg lurer på hvor du befinner deg, selv om jeg er ganske sikker på at jeg ikke vil vite det.

Dørene lukker seg og jeg vet at jeg vil fortsette videre og at du vil bli stående. Jeg kommer til å tenke på deg i hele kveld. Jeg vil tenke på deg i morgen, og kanskje i overimorgen også. Men, så vil du forsvinne og bli som så mange andre, en jeg passert i løpet av livet.

Du så aldri meg, men jeg så deg klart og tydelig, selv så usynlig du antageligvis følte deg.

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *