Med hele hjertet utenfor.

God morgen sier jeg til deg i speilet, jeg begynner å bli vant til å se deg der nå. Du er jo en del av meg, så det er ikke så merkelig. Jeg er også vant til at du ikke svarer. Men jeg føler du er der, jeg nikker og smiler før jeg putter en stor skje med Corn Flakes i munnen.

Noen ganger er vi uvenner. Ikke sånn «du er en dust»-uvenner, men du er min aller verste fiende-uvenner. Da er du kun en tung bør å bære. Da bare henger du der som en sekk. Jeg får treige føtter som subber i bakken og du, du veier minst femti kilo mer. Du føles som en tordensky med tunge regndråper og du gir meg støt gjennom hele kroppen. Da vil jeg rive deg av og be deg om å reise så langt bort som mulig. Kanskje enda lenger enn det også.

Jeg åpner døren med skjelvende hender og knytter nevene. Jeg er sort i øynene, hvit rundt knokene, tørr i munnen og klam i hendene. Og du, du bare er. Sier ingenting, men hvis jeg kjenner litt etter veier du kanskje enda en kilo mer. Jeg sier ting jeg ikke mener. Ting jeg aldri kan ta tilbake, uansett hvor sterke armer jeg har.

Så angrer jeg og ber om tilgivelse. Jeg omfavner deg, slik jeg alltid gjør. Vi sier ingenting, men jeg føler deg og jeg vet du føler meg.

Noen ganger forstår jeg deg ikke og det føles som vi bor på to forskjellige planeter. Du hvisker små ord i øret mitt, ord jeg vil forstå men ikke klarer tyde. Så overkjører du meg helt og jeg ligger igjen et sted på asfalten knust i flere biter. Men, jeg er ikke alene, du ligger der du også. Enda mer skada enn meg.

Og noen ganger er du det beste jeg vet. Som oftest er du det. Du fyller meg med noe jeg ikke kan forklare, selv ikke om jeg bruker alle bokstavene i alfabetet. Jeg blir overveldet og takknemlig av alt du lar meg føle og jeg blir overrasket over at det er mulig. Du lar meg falle så dypt og inderlig ned i noe som nærmest er umulig å svømme opp fra, men når det føles så bra, så kan jeg like så godt bare drukne i det.

For en underlig liten pike, hvisker de rundt hushjørnene når vinden står på som verst. Der går hun rundt, med hjertet festet utenfor. Så uforsvarlig, så sårbart. Selv har de pakket sine egne inn bak tunge kåper og slitte glidelåser. De sier de ikke vil høre på hva det har å si, og de vil ikke utsette det for unødvendig slitasje. Det må skjermes, ikke eksponeres slik jeg holder på. Jeg føler vi synker, begge to. Det treffer oss der de vil det skal treffe, midt i hjertet. Likevel går jeg med deg utenfor. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil.

Jeg vil føle ti ganger så sterkt som andre. Alt jeg føler er magisk, akkurat på grunn av det. Fallhøyden er høyere, men jeg angrer ikke et sekund. Jeg har fått utdelt et helt og fullt hjerte, hvorfor skal jeg bare bruke deler av det?

Ikke vær redd Hjertet, du skal få leve slik du har gjort hele livet. Jeg lar deg få være akkurat her,

utenfor.

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

1 Comment

  1. Ingrid Dyb

    wow for et utrolig bra innlegg! kjempebra skrevet!