Singel og barnløs.

Jeg er 29 år gammel. Jeg er singel, jeg er barnløs. I venninnegjengen er jeg den eneste. Jeg er som en ensom zebra på savannen omringet av løver. Ja, det høres kanskje litt vel dramatisk ut, men å være den eneste single er ikke alltid like lett. Som fellesmiddager med vennegjengen for eksempel.

Der sitter jeg rundt middagsbordet, pirker litt i sausen med gaffelen og overhører diskusjoner om ulike farger som havner i bleia til enten prinsen eller prinsessen. Det blir født forferdelig mye kongelige i dette landet forresten. Selv har jeg dårlig kunnskap i dette området, annet enn fargen på min egen bæsj, men det blir ikke like godt mottatt. Tro meg, jeg har prøvd.

De sitter ovenfor meg. Han drar henne tett inntil seg og stryker henne på overarmen. Blikkene deres møtes og de smiler kjærlig til hverandre. Jeg lager bobler i glasset med leppene og later som jeg er en hval. Jeg lar hodet hvile på knyttneven mens jeg lurer på om desserten er laktosefri. Samme det egentlig, jeg spiser den uansett. Bleiepraten avtar og jeg vurderer å dra en røverhistorie fra sist bytur. Det klør litt i skrittet, så jeg lar være.

Jeg vet ikke om jeg vil ha barn, jeg er alt for egoistisk. «Det kommer det, Ane» sier de og skakker litt på hodet mens de smiler for å virke overbevisende og samtidig vise at de egentlig litt innerst inne synes litt synd på meg. Jeg himler med øynene og fnyser litt så snørrbobler sprekker rundt i fjeset mitt. Jeg har jo tross alt nok med meg selv surkler jeg og snyter meg.

Vi rydder vekk tallerkener og glass. Snart er det foringstid og jeg hører en stigende, intens lyd fra barnevognen på terassen. Vrælet bygger seg opp fra langt inne i magesekken et sted, før tårer spruter og knallrøde lepper skyter sikkel som fyrverkeri på nyttårsaften. Den kongelige må ha mat, og det asap zulu! Jeg vet det, snart kommer pattene veltende ut. En helt naturlig ting. Vel, i alle fall for de som har barn. Pulsen min øker og svettedråper pipler frem i pannen. Skal jeg reise meg og gå? Skal jeg bli sittende? Jeg fikler febrilsk med mobiltelefonen i håp om at noen har sendt meg en lang melding jeg burde svare veldig utfyllende på. Dessverre ikke.

Jeg forstår ikke helt hvor jeg skal feste blikket og ser heller opp i taket, noe som føles mest naturlig. Det gjør vondt i nakken. Kanskje hvis jeg stirrer lenge nok så faller taket ned i fjeset mitt så jeg slipper å forholde meg til situasjonen. Dessverre ikke. Ikke denne gangen heller.

Jeg tvinger meg selv til å se, jeg føler det er uhøflig å ikke se når hun sitter der med hele melkeruta til utstilling. Jeg stirrer rett på titsa hennes. Herregud for noen brystvorter, de er jo enorme! I full fortvilelse roper jeg: «se, der henger’n gitt» før den pinlige stillheten sakte men sikkert dreper meg innvendig. Nei, det er ikke alltid lett å være den ene i vennegjengen som synes alt det som er normalt er unormalt og ubehagelig.

Joda, selvfølgelig føler jeg meg også ensom. Selvfølgelig vil jeg også en vakker dag ha en kjæreste. Spesielt på søndager savner jeg en armkrok og et fang å klatre opp i. Men, så møter jeg alle dere der ute i forhold. Dere har alltid noe dere ikke er fornøyd med og finner trøst i å høre historier fra singel-livet mitt, bare for å mimre tilbake til hvordan det en gang var.

Jeg er 29 år gammel. Jeg er singel, jeg er barnløs og jeg elsker det!

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

2 Comments

  1. Hei Ane,

    Jeg tenker mye på deg. Blir lei meg når jeg leser hva du skriver, fordi jeg føler hvordan du har det. Og fordi jeg kjenner meg selv igjen i ordene du skriver. Fordi ordene dine speiler meg, viser at noen andre der ute har det litt som meg, selv om jeg sitter her alene.

    Kanskje fordi jeg føler jeg bare venter på at noe skal skje, at en fantastisk person skal komme inn i livet mitt, at ting skal bli annerledes. At noen ser meg. At noen ser at jeg lider og har det vondt. At noen har lyst til å være med meg allikevel.

    Det er vel kanskje det som er problemet, at jeg bare venter og venter og venter. Selv om jeg forsøker å ta litt aktive valg. Det har vært verre før. Men det har også vært bedre. Jeg antar jeg er blitt komfortabel i ensomheten, prøver å bli venn med den, å akseptere den. Hater den egentlig.

    Tok noen aktive valg for en stund siden, men har glemt hva slags forskjell det egentlig gjør nå som jeg har blitt vandt til forandringene. Jeg skal utfordre meg selv igjen. Kanskje bestille en enveis tur til et annet land, jobbe på en gård. Fuck it, jeg har jo ingenting å miste uansett.

    I mellomtiden venter jeg bare, mest på at jeg kan bli ferdig med dette kapittelet. Venter og venter og venter. Det dreper meg litt hver dag. Men jeg fortsetter å vente. På livet eller noe. Aner ikke en gang.

    Jeg er her. Leser ordene dine og føler meg ikke så ensom, når jeg gjør det.

    Jeg føler med deg. Du er så utrolig menneskelig at det gjør vondt.

    Og jeg ser deg, Ane.

    Sender deg all min varme.

  2. Hahhaha jeg måtte le litt. Viktig å ha litt galgenhumor. Jeg synes ikke 29 år, singel og barnløs, men jeg merker til og med selv hvor forventet det er. Jeg er 27 år, har samboer og hund. Alle spør meg om jeg har barn og hvis ikke kommer de med en spydig kommentar som: dere vil vel ha barn eller? .. Jeg synes vi mennesker må få ta den tiden vi trenger. Alle er forskjellige og som du sier.. Er forhold er mye jobbing!