Voks opp!

Jeg sitter ytterst på brygga og dingler med beina. Luften rundt meg er kald mot huden og jeg trekker beina til meg for å holde varmen. Jeg er tjueni, tredve føles som slutten. Min største frykt er å bli voksen, og jeg tror noe av meg har blitt det allerede. For før var jeg jo ikke redd.

Jeg tror jeg har mistet meg selv.

Hvor det skjedde vet jeg ikke riktig. Kanskje i en sving eller i et veikryss. Jeg lurer på hvordan jeg ser ut der jeg står, hjelpesløs med lua i hånda. Jeg håper jeg pakket nok til reisen og at jeg har gode sko. Det tar nok en stund å komme seg tilbake. Jeg vil fnise av bildene jeg får i hodet, men nå er jeg jo tross alt snart tredve så jeg tar meg sammen i siste liten. Jeg sukker heller i stedet, slik voksne oftest gjør. Jeg får en flis i tåa samtidig. Enda en bekymring.

Enda mere voksen.

Jeg pleide å være en drømmer, en som kunne lukke øynene og plutselig være i en annen verden. Jeg kunne kikke ut av vinduet og se fugler fly forbi og tenke at de hadde det travelt, for de måtte komme seg på jobb. Kanskje en av dem glemte favorittslipset sitt og måtte forte seg hjem før neste buss gikk. Jeg kunne se blomster og se for meg en hel verden blant bladene. Jeg kunne se regnbuer i platåskoene mine som jeg hadde fargelagt med glitterneglekakk. Jeg kunne se små stjerner regne over meg og kile meg på tærne. De fikk meg til å le. Så jeg lo. Helt alene. Høyt. Jeg kunne strekke armene i været og juble av glede mens jeg lot føttene danse, fordi det føltes riktig. Fordi jeg var lykkelig. Fordi jeg kunne drømme. Fordi fantasien var så ekte.

Fordi jeg fortsatt var et barn.

“Du kommer ingen steder kun med drømmer, hvis du vil bli noe her i livet så må du høre på oss voksne, vi har tross alt levd en stund”. Stramme lepper og tørre pekefingre overalt hvor jeg stod. Jeg lot armene falle ned langs siden. “Alt jeg vil være er å bare meg selv”, hvisket jeg. Er ikke det nok? Ingen hørte det, eller så lot de være å høre. Det har jeg lært, voksne velger ut hva de vil høre og ikke. Munnen ble tørr og ordene tørket ut. Jeg tok ut rastaflettene fra håret, og så jeg glemte alt om å fantasere og å dagdrømme. Det var ikke for sånne som oss lenger.

Sånne voksne.

De pekte på naboene og slurpet i seg kaffe og lagde lyder når de var ferdige med å svelge, slike lyder kun voksne lager. Naboene skulle bli leger, advokater og en av dem hadde til og med reist utenlands for å bli ingeniør. Hva var mine planer for fremtiden da? Hva ville jeg bli nå som jeg var stor? “Så lenge jeg har det bra, spiller det ingen rolle” pep jeg, men de valgte å ikke høre det heller. Så jeg sa jeg ville vokse opp og bli voksen i stedet. “Javisst” mumlet de tilfreds og klappet meg på ryggen.

Det finnes ikke regnbuer lenger, og heller ikke stjerner som kiler meg på tærne. Jeg kikker ut av vinduet og ser fugler fly forbi. Jeg drikker en skvett av kaffekoppen min og lager voksenlyder med tungen. Jeg har høye skuldre og lave sko.

Jeg er tjueni år gammel.

Jeg sitter ytterst på brygga og dingler med beina. Tærne når såvidt overflaten og lager små ringer i vannet. De forsvinner et sted, men jeg vet ikke hvor. Jeg forstår at jeg må være voksen, men jeg trenger ikke vokse opp av den grunn. Jeg kan godt bare bli her, et sted midt i mellom.

Det kiler litt i fingrene og hvis jeg tenker nøye etter kjenner jeg igjen følelsen. Jeg lukker øynene og sklir ned en regnbue, mer fargerik enn noensinne. Magien finnes fortsatt.

Jeg vil aldri slutte å drømme.

IMG_0673

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

6 Comments

  1. Fantastisk fint innlegg!

    1. TUSEN takk Hanne <3

  2. ❤️❤️❤️ 30 ekke så voksent assaa! Det å kjøpe leilighet er mer voksent, og det har du gjort, så alt det andre er bare piece of cake

    1. Haha. Du er så gooood!

  3. Åh, dette var fint!
    Det er så himla skummelt å bli voksen. Jeg sitter her i en 100% stilling i fast jobb, bil, leilighet og samboer. Føler meg altfor seriøs og utenpå altfor voksen. Inni føler jeg meg som et lite barn som fremdeles famler etter en vei å gå. Peter Pan. Jeg vil ikke bli voksen.

    1. Tusen takk, fine deg! Det er mega-skummelt å bli voksen. I feel you! Jeg er uansett veldig sikker på at alt kommer til å løse seg, uansett :)