To år etter deg.

Året.

Det lå et tykt skylag rundt leiligheten den dagen og det var tungt å trekke pusten. Et hjem som ellers var fylt med så mye var nå tomt. Jeg ville åpne munnen, men alt forsvant i et stille sukk. Han så ned og unnlot å møte blikket mitt. Han hadde gitt opp å håpe, jeg merket det på hele han og nå ga han slipp på meg.

Uten å se seg tilbake lukket han døren og forsvant. Igjen stod jeg tung, trist og i tusen knas. Jeg ville rive opp døren og be ham komme tilbake slik at jeg kunne krype opp i fanget hans og holde rundt ham en siste gang. Legge nesen min i halsgropen hans og kjenne tryggheten og varmen. Kjenne myke lepper mot pannen og høre han hviske “du er jenta mi”. Bare en gang til. I stedet stod jeg alene på stuegulvet med nakne tær mot kald parkett. Hjertet hamret som aldri før, samtidig som jeg var livløs. Jeg hadde lett etter han hele livet, men vi mistet hverandre den dagen.  Kroppen var tung av sorg.

Ett år.

Det var meg. For første gang, bare meg. Noen dager var fantastiske og jeg levde. Andre dager ville jeg plukke opp telefonen og ringe. Savnet jeg han, eller savnet jeg bare følelsen av han? Hvor lenge ville han huske meg og hvor lenge ville han huske det vi hadde? Kanskje ett år, kanskje to. Kanskje jeg allerede var glemt, kanskje han allerede elsket noen andre. Jeg lagde grimaser i dusjen, holdt rundt meg selv og lot tårene falle tungt bare av tanken.

Det var så mange spørsmål og jeg var så usikker. Ville jeg finne en så stor kjærlighet igjen? Han som lærte meg å være god mot meg selv og god mot andre. Han som viste omsorg for alle som var glad i meg, fordi han visste hvor viktig det var. Jeg skrev meldinger og mailer, men slettet de før jeg trykket på send. Jeg kysset gutter, men det føltes ikke riktig.

To år.

Først nå begynner jeg å føle meg komfortabel med å bare være meg. Jeg forstår viktigheten av å være alene og å gjøre ting kun for meg selv. Jeg må lære det og jeg må like det. Jeg ser frem til å bli kjent med meg selv og jeg gleder meg til alt jeg skal oppleve. Alene og sammen med andre.

Men, han er fortsatt den jeg snakker om når jeg forteller historier om kjærlighet, eller graver dypt i et minne som nesten er glemt. Han finnes der fortsatt og vil alltid være der, slik alle mennesker jeg har elsket vil. En del av meg, pulserende i blodet, levende i hjertet. Han finnes i hverdagen min og han gir meg fortsatt tårer i øynene og et stikk i hjertet. Det blir aldri helt bra, men det har blitt så mye, mye bedre.

Tre år..

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

2 Comments

  1. Du setter ord på følelser jeg aldri vil føle. Kjempe bra skrevet! og så bra at du begynner å finne deg selv igjen :)

  2. Berit Fougner

    Nydelig, Ane…