Bord til èn.

Nå har jeg reist litt alene, jeg har vært singel en god stund og opplevd litt hvordan det er å bare være meg. Jeg har spist mat alene, drukket kaffe på cafe alene og jeg har til og med tatt bussen helt alene. Dessverre er det ikke plass til enslige i dette samfunnet lenger. Da jeg var i Østerrike for en liten stund tilbake så var jeg også alene. Jeg var sulten og hadde lyst på middag, det hender seg jo at vi enslige får lyst på mat fra tid til annen vi også, som alle dere andre dødelige folk. Der lå jeg på hotellrommet, helt alene og bestemte meg for å gå for å spise på resturant. Så jeg tok på meg buksa og gikk ut. Ja, når man har bodd for seg selv en stund så blir man veldig glad i å være naken.. Hele tiden. Alltid. Overalt!

Jeg kom til resturanten og ventet på å få henvist bord. En lav fyr med høyt hårfeste og mopedbart luntet mot meg med seige steg. Bord til èn sa jeg og hele lokalet ble stille. En eldre dame mistet gaffelen sin, en annen holdt seg for munnen og gispet. Musikken sluttet å spille og hun lille på to år som satt å slikket på vinduet stirret på meg med forakt i øynene.

Så… Det kommer ingen fler? spør han og svelger så adamseplet hans duver opp og ned som en sprettball. Jeg hvisker at nei, det gjør nok ikke det. Så går vi gjennom resturanten sammen for å finne et passende bord til meg.. Enslige Ane. Jeg har aldri lagt merke til at skoene mine knirker før, men det gjør de visst. Jeg kjenner blikkene til alle de andre resturantgjestene brenne i ryggen. Noen hvisker ett eller annet i et hjørne, men jeg klarer ikke helt å oppfatte hva det er, annet enn at ordet “taper” utpeker seg.

Hvor vil du sitte, spør han når vi endelig kommer frem til et ledig hjørne av resturanten hvor det ikke befinner seg mennesker. Hva med der borte, piper jeg og peker på et hyggelig bord med myke stoler og tente stearinlys. Jeg kunne dessverre ikke sitte der siden det var et firer-bord og jeg var jo tross alt bare.. En. Det ene lyset i taket begynner å blinke idet han sier det og jeg ser at han vrir seg litt ukomfortabelt til siden. Han peker med nikotingule fingre på et par krakker ved baren og sier jeg kan sitte der. Jeg observerer at det sitter en person der fra før av, så det er nok der alle vi nitriste, enslige blir plassert. Jeg får blikk-kontakt med vedkommende og hun krymper seg sammen som om jeg skal gi henne en real omgang juling. Hun slurper i seg siste rest av suppen og glir nervøst av stolen og setter kursen mot døra. En ung mann på rundt tjuetre holder opp en serviett når hun passerer. Der har han skrevet “verden trenger ikke slik pakk som deg”. Den enslige løper gråtende ut i regnværet.

Jeg sliter med å komme meg opp på den høye barkrakken og kjenner samtidig at trusa har satt seg fast i rompesprekken et sted. Jeg tenker at det å putte hånda ned i buksa på en resturant når jeg er alene ikke vil ta seg så godt ut, så jeg sitter der stille og lider i stedet. Forhåpentligvis vil den gnage seg vei helt opp til hjertet og få slutt på denne grufulle opplevelsen tenker jeg mens jeg putter et par potetbåter i munnen.

Jeg klatrer ned fra stolen etter jeg har fullført måltidet og skal til å ta på meg jakken. En eldre mann begynner å gråte og to jenter løper hylende ut. Jeg forstår ikke helt hva som foregår før jeg møter blikket til kelneren. Han holder hendene mot ansiktet og med oppsperrede øyne er blikket hans festet i skrittet mitt. Dere skjønner, når jeg spiser – så spiser jeg mye. Det ender alltid med at jeg åpner bukseknappen og gjerne litt av smekken samtidig. Der står jeg ved singel-krakken med buksesmekken åpen og med en mage som ikke bare er oppblåst, men også tørr som et flatbrød. Helt alene. Noen skriker i det fjerne.

Jeg merker jeg blir litt forfjamset. Er det ikke sosialt akseptert at man er for seg selv lenger? Er det så revolusjonerende at man gjør ting helt mutters alene? Jeg vil rive av meg buksa midt i resturanten og skrike: JA, jeg er her for meg selv! Jeg dusjer alene, jeg pusser tennene alene, jeg tørker meg i skrittet etter jeg har vært på do.. ALENE! Jeg tok toget helt alene, jeg tok flyet hit alene, jeg sjekket inn på hotellet alene og jeg dro for å spise middag, helt freakin´alene!! Her står jeg, med buksa på halv tolv, med bustete hår og tørre buseflak sprettende ut av nesen når jeg puster, men vet dere hva? Jeg har overlevd det, jeg har klart å gjennomføre deler av livet mitt i en alder av tjueni. ALENE! For en fantastisk bragd. Applaus vær så snill! Jeg sier selvfølgelig ikke dette, men tar stille på meg jakken og lunter ut i den kalde høstkvelden i stedet. Alene.

Del gjerne blogginnlegget hvis du er enig, eller føler deg truffet.

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

1 Comment

  1. Ja. Takk.