Adoptivbarn

Ja, jeg er det og jeg kan ikke noe for det. Det ble bestemt av noen andre enn meg. Ordet har en besk ettersmak på tungen. For mange har ikke ordet noe særlig betydning, for meg har det alltid vært et synonym for uønsket.

Det finnes noen der ute helt på andre siden av verden som har båret meg i ni måneder. Denne personen ga meg et liv, men samtidig ikke. Hun plasserte meg på gaten da jeg var fire dager gammel og en forbipasserende fant meg og leverte meg på politistasjonen.

Da jeg kom til Norge var jeg veldig syk. Det stod skrevet at det var lungebetennelse, men det viste seg å være noe helt annet. Jeg ble en belastning for mine nye foreldre og det gikk hardt utover det som skulle bli en god start og et nytt liv. Jeg har alltid følt at jeg var skyld i den starten, som forårsaket mye vondt for de rundt meg. Jeg forstår jo nå, at det ikke var noe jeg kunne gjøre noe med.

PC200368

Adoptivbarn..

Jeg har aldri følt meg hjemme noe sted. Jeg har aldri funnet roen eller tilhørighet til noe. Jeg har et tomrom her inne som ikke kan fylles.

Jeg ser meg selv i speilet og jeg ser ikke den personen alle andre ser. Venninner viser bilder av andre asiatiske damer de mener jeg likner på. Jeg flirer, men ser ikke likheten, antageligvis fordi jeg ikke vil se den. De ser jo så veldig.. Asiatiske ut.

Jeg har alltid ønsket å se annerledes ut. Fra første gang noen kalte meg guling ønsket jeg å rive av meg fjeset og klistre på et nytt. Ha blondt hår og blå øyne. Være vakker og attraktiv. Hvordan ville jeg ha sett ut hvis mine foreldre fødte meg? Ville jeg hatt kjærester på ungdomsskolen? Ville jeg vært lengre? Ville jeg ha passet bedre inn? Ville jeg ha følt meg hel?

Adoptivbarn..

Jeg var sint og forbannet på foreldrene mine som hadde adoptert meg. Spesielt da vi fikk hjemmeoppgaver fra skolen som gikk på øyenfarger. “Dra hjem å se hvilke øyenfarger foreldrene dine har og sammenlign med dine egne”. Hvorfor ville de meg så vondt? Dra meg inn i denne verden kun for å føle meg utestengt, utelatt og annerledes? Jeg smelte med dører, gråt ned i puten og hatet alt og alle.

PC200366

Da jeg ble 18 fjernet jeg mitt koreanske mellomnavn. En del av meg forsvant og jeg var bare glad til. Ti kilo lettet fra skuldrene mine. Nå slapp jeg dumme etterlikninger når noen skulle prøve å uttale det eller lærere som absolutt måtte prøve å si det høyt når de leste opp navnene våre. Jeg pustet lettet ut og følte meg litt mer norsk. Jeg dro i øynene mine for å prøve å rette de ut.

Adoptivbarn..

Mamma ga meg en bunad. Et lite stykke Norge som hun selv var så stolt av. Hun hadde gledet seg til denne dagen når datteren hennes skulle kle seg i den. Jeg fikk meg ikke til å bruke den og den hang i skapet, lengst der inne i mørket. Gjemt bort og glemt. Jeg ville ikke provosere noen ved å vandre rundt i en nasjonaldrakt jeg ikke hørte hjemme i. Hvert år dro jeg på meg noe annet, men følte meg likevel utenfor når alle de andre hadde bunad. Når det ble tatt bilder ville jeg gå et annet sted, jeg ville ikke ødelegge for de andre. De var så vakre der de stod. Blonde, høye og i bunad. Som et glansbilde.

Jeg har en bror. Han er også adoptert fra samme by som meg. Seoul. Da jeg var yngre dyttet jeg ham fra meg. Han var jo også asiatisk, så annerledes ut og ble mobbet. Han var en daglig påminnelse av alt vi ikke var og alt jeg ønsket å bli. Min trygge storebror som trengte meg og jeg trengte han, og jeg bygget en mur mellom oss.

Adoptivbarn..

For et år siden begynte jeg såvidt å interessere meg for hvor jeg kommer fra. Jeg kontaktet adopsjonsbyrået men kom ingen vei. Det finnes ingen opplysninger om meg og jeg vil aldri finne ut av hvorfor mine biologiske foreldre ikke ville, eller kunne ha meg. Det får meg selvfølgelig til å tenke og det er mange spørsmål jeg ønsker besvart.

Hvem er de? Likner jeg på noen av dem? Streifer jeg tankegangen deres noengang? Har jeg søsken? Hvem ville jeg vært om jeg ikke hadde blitt adoptert? Hadde jeg ledd av de samme tingene som jeg gjør nå? Ville jeg vært meg, Ane? Eller hadde jeg vært noen helt andre? Ville jeg ha vært mindre redd for ikke å bli inkludert og uønsket om jeg ikke ble adoptert?

Adoptivbarn..

Sakte, men sikkert i en alder av 29 begynner jeg å omfavne den jeg er. Jeg kan si jeg er stolt av ting jeg har fått til og jeg er takknemlig for at mine foreldre tok meg inn i varmen og ga meg et liv, en barndom og en oppvekst. De formet meg til den jeg er i dag og om jeg skal si det selv, så ble jeg en ganske så ålreit jente.

Så til alle dere adoptivbarn der ute: blod er ikke alltid tykkere enn vann, men kjærlighet er!

Hvis du synes jeg fortjener det, så blir jeg ekstremt takknemlig hvis dere ønsker å stemme meg frem i finalen til Vixen Blog Awards. Stemmeknappene finner dere på høyre side. <3

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

12 Comments

  1. Kamilla Rydje

    Åh! Du setter ord på det jeg ikke selv har klart! Endelig!

    1. Stor klem fra meg!

  2. Vond og sterk lesning, Ane! Vakre, fine, smarte, modige, dyktige og vittige Ane! Utrolig trist at du har bært på slike vonde følelser, og det så altfor lenge. Håper du nå kan se hvilken unik og fantastisk dame du er!! ❤️

    1. Fineste Linn. Tusen takk for varme ord. Du er ei råbra dame. Gleder meg til å klemme deg igjen! <3

  3. Jeg er fra samme sted som deg og husker deg godt – kanskje nettopp fordi du så annerledes ut, på en positiv måte. Selv ønsket jeg meg mørkt hår og brune øyne på den tiden hehe. Poenget mitt er vel at svært mange er misfornøyde med seg selv og gjerne skulle ønske de var andre, men du er en av få som fremstår som et vakkert, unikt menneske som har lyktes med å vise deg for den du er. En som man kan gjenkjenne seg selv i. Du har humor og selvironi men kan være alvorlig da det er tid for det.. Du får selvfølgelig min stemme – velfortjent!

    1. Hei du, kjære ukjente kjente. Takk for en veldig hyggelig melding og tusen takk for stemme. Du har veldig rett i det du sier, mange ønsker å være noen de ikke er og på et tidspunkt i livet så tror jeg vi alle kan si vi har vært der. Jeg håper du også er fornøyd nå med den du er, for jeg er ganske så sikker på at det er en super person. Ha en god jul. Klem fra meg :)

  4. Ane,
    For meg er du et stort forbilde. Helt fra da jeg ble introdusert for deg (det var sikkert gjennom min søster når vi var på hytten), så har jeg synes du var så gøy! Du har alltid vært så full av moro og sprell, og jeg var så misunnelig. Du var kul, du var grei, du hadde humor, du hadde stil, og du så alltid så flott ut i alt du gikk i. Jeg lurte alltid på når du skulle komme tilbake og være med oss på hytten. Jeg husker jeg ble kjempeglad når du etter en del år kom tilbake og var med oss! Du hadde med deg Luna, som forresten var en av de søteste hundevesenene jeg noen gang har sett. Den Ane jeg kjenner har forlenget livet mitt med så mye god latter. Du hadde de sprøeste og vittigste påfunnene, det fantes ingen som deg! Ja, du var annerledes, men det var akkurat det som var så perfekt! Du gjorde ikke som andre, og det beundrer jeg.

    Jeg håper du fortsetter å omfavne den du er, fordi du er en herlig og unik person som fortjener masse godt! Hilser forresten fra min søster som sier, “hvis ikke du hadde blitt adoptert, så hadde det ikke vært noe hytte i sivet” :) Jeg vet ikke selv hva det vil si, men hun sier at det vil du.

    God jul og takk for det gamle! Håper vi ses en gang om ikke alt for lenge.

    1. Ååh Nina, tusen takk. Fy fela så hyggelig. Du skal vite jeg savner Hvaler og jeg lover å besøke dere igjen. Dere er jo alle velkomne hit til Bjølsen også, i min bitte lille leilighet. Haha.

      Hytte i sivet husker jeg veldig godt. Vi stjal tomme sigaresker av faren deres og puttet små drops i. Det var tider :)

      Håper dere alle får en god jul, hils søstre, tante og far fra meg.

      Varm juleklem <3

  5. Selv er jeg adoptert fra Kina, og har mange av de samme tankene og spørsmålene som deg. Det er så mye jeg aldri vil få svar på. Mange sier “Kan du ikke bare melde deg på Tore på sporet?”, de skjønner ikke at det ikke er noen ting å gå utifra, ikke noe dokument eller navn eller noe. Hvor skal man starte for å finne en kvinne ingen vet navnet på blant over en milliard mennesker? Mest sannsynlig lever hun ikke en gang. For meg har det å være adoptert vært assosiert med å være ønsket siden mamma og pappa ikke kunne få barn selv og derfor ønsket det såpass mye at de ventet og ventet for å få adoptere. Men til tross for at jeg var/er ønsket sliter jeg likevel med å føler at jeg passer inn, og er på “riktig” sted.
    Kunne skrevet så mye om dette, men skal runde av her, hehe. Uansett, fint å lese fra noen som er i samme situasjon<3

    1. Hei kjære Camilla. Takk for en sikkelig fin melding og en vinkling som fikk meg til å tenke litt annerledes. Det er godt å vite at vi er fler der ute og det er ikke alltid lett å finne sitt sted, sin komfortsone. Ha en kjempefin jul og jeg håper det nye året gir deg masse glede! Varme klemmer.

  6. Heisann! Jeg kom over innlegget ditt nå jeg. Kjempeflott skrevet! Er selv adopert og følt på mye av det samme, spesielt det med hvordan hadde jeg vært hvis jeg hadde blitt født av mine adoptivforeldre. Hadde jeg hatt flere kjærester da? Hadde jeg vært smartere? Hadde jeg følt jeg passet inn? Jeg ville heller ikke ha bunad. Asiater i bunad, hva faen? Men nå angrer jeg.
    Jeg følte at det fantes så få pene asiatere, jeg kom fra et lite sted og hadde ikke mange andre rundt meg med “mitt utseende”.. Men sosiale medier har faktisk hjulpet. Det er mange pene asiatere! Du er vakker!
    Jeg følte meg ønsket, siden mamma og pappa ikke kunne få barn. Jeg føler meg elsket. Jeg har hatt en fin barndom, men jeg føler likevel vi ikke kan snakke om alt. Vi har aldri snakket om adopsjon etc..

    Uansett, jeg har en guiltypleasure, det er Teen Mom (amerikansk serie), har du hørt om det? Det er første gang jeg har sett noe form for serie/tv/lest om adopsjon. Det ene paret “are placing their daughter for adoption”, de velger å si det slik enn “giving their daughter up for adoption”! De gjorde at jeg tenkte på adopsjon på en helt annen måte. Veldig fint å se historien deres. Catelynn og Tyler heter de. Verdt en titt! Jeg elsker dem, de er fantastiske. Jeg fantaserer om at mine birthparents er som dem..

    1. Hei Jenny. Tusen takk for en fin og rørende tekst. Det er mye tanker og mange spørsmål som settes igang når man virkelig tenker over hvor man kommer fra. Jeg skal absolutt ta en titt på serien, takk for tipset :) Mange klemmer fra meg!