IKKE FALL FOR HAN.

Jeg visste det med en gang jeg så deg, at det aldri kan bli oss. Kanskje det gjorde meg litt mindre nervøs og kanskje det gjorde meg litt mer selvsikker. Jeg lukket øynene og trakk inn pusten.

Avslappet.

Jeg stakk ti små tær ned i skoene og kjente småsteinene knuse under føttene. Vinden tok et godt tak rundt håret mitt og kastet det rundt før det ga opp kampen og la seg rolig ned på skuldrene igjen. Jeg kunne føle at du akkurat hadde stått der, det var en elektrisitet i luften og jeg kjente det på kroppen.

Tilstede.

Du var så vanskelig å lese, noe jeg syntes var ekstremt fascinerende. Du smilte med hele fjeset og selv om du overbeviste mange med din tilsynelatende avslappende personlighet, så så jeg noe annet i øynene dine. Noe underlig og uoppklart. Jeg møtte blikket ditt og det stakk litt i magen. Du var som et lite eventyr og jeg gledet meg til å utforske mer.

Interessert.

Det var stjerneklart og mørket lå som et teppe rundt husveggene. Det dysset alt til ro, utenom oss. Du satt der innenfor rekkevidde og jeg lurte på hvordan det ville føles å stryke fingrene over ryggtavlen din. Jeg så skulderbladene røre litt på seg under den tynne t-skjorten din som bar preg av dårlige stryke-kunnskaper og et nokså kaotisk klesskap. Jeg prøvde å løfte armen for å røre ved deg, men hendene var tunge som bly. Jeg ville si noe, noe jeg trodde jeg følte dypt der inne. Jeg mumlet noe uforståelig og gikk heller for å legge meg. Jeg etterlot deg der ute helt alene. Jeg hørte kurvstolen knirke bak meg da du reiste deg og gikk.

Usikker.

Det ble oss to, selv om det ikke var det heller. Jeg lot meg rive med og kjente at hjertet slo et ekstra slag da du så på meg. Du satte deg nærmere for hver gang og det gjorde jeg også. Jeg smugkikket på deg da jeg trodde du ikke så, men rødmet litt hver gang jeg ble avslørt. Du la hånden på låret mitt og jeg ble varm innvending. Varsellampene blinket, men jeg ga litt faen.

Betatt.

Så skjedde det som ikke skulle skje. Jeg prøvde å overbevise meg gang på gang at jeg ikke skulle la meg falle. Jeg falt heller ikke helt, bare snublet litt på veien. Jeg prøvde å stable meg på beina, men de sviktet under meg. Jeg fant balansen og prøvde å ta meg sammen. Hvorfor ville jeg ha noe jeg visste jeg ikke kunne beholde, og hvorfor føltes det ut som om du var akkurat det jeg trengte? Jeg prøvde å virke behersket og uinteressert selv om alt innvendig ropte navnet ditt.

Stresset.

Plutselig var det ikke oss lenger. Det føltes som om vi var på hver vår side av jorden. Jeg strakk meg etter deg, men angret like etter. Jeg knyttet neven og stakk den ned i bukselommen. Jeg tvang meg selv til å glemme deg. Nå er du kun et vagt minne, men jeg lurer på om jeg streifer tankegangen din, for det hender seg du streifer min.

Alene.

Psst. Du kan fortsatt stemme meg frem til finalen i Vixen Blog Awards hvis du synes jeg fortjener det. Stemmeknappene finner du på høyre side.

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *