F I N N E S D U F O R T S A T T ?

24122014

Jeg sitter på en pinnestol og foran meg har jeg et skrukkete ark med inntørkede kaffeflekker. Jeg vrir meg ukomfortabelt til siden. Pinnestoler er ikke kjent for å være behagelige, men jeg tror den jeg sitter på var designet for å være ekstra vond. I bakgrunnen hører jeg lyden av en dame som klorer litt på en gitar og skriker et par velvalgte ord om tapt kjærlighet. Jeg får det ikke helt med meg, men kjenner at det klør litt i øregangene.

Noen går forbi, det rasler i en plastikkpose. Rommet er fylt av en stram lukt, en blanding mellom urin, weed og svette. Jeg gnir meg i øynene og overhører diskusjoner, latter og fortvilet jammer. Det slamres i dører og subbes i føtter. Jeg piller meg litt på nesetippen.

Det er da ser jeg henne. Hun kommer mot meg, litt usikker i starten, men mer selvsikker når hun får øyekontakt. Hun er ung, ikke mye eldre enn tjueto. Hun har noe over seg, en underlig tristhet som gjør henne så ufattelig vakker. Hun holder i noe hvitt, løfter det opp og sier usjenert at det er oppkast i posen. Det var liksom ikke så lurt å spise masse ribbe, pølse og medisterkaker når hun ikke hadde spist noe på to dager. Vi finner en søppelkasse og julen legges igjen et sted mellom snørrpapir og kanyler.

Damen med gitaren har sluttet å jamre om falske forhåpninger og sitter nå med nikotingule fingre og patter på en røyk. De tørre leppene hennes blåser digre skyer ut i lokalet og jeg ser for meg hvordan det er å sovne på en av de.

“Fy faen, han pisser på madrassen”, er det noen som roper. Det blir oppstyr i sovesalen. Den unge jenta lener seg mot veggen, uanfektet og med armene i kors. Hun fanger meg og holder meg fast med dype ord og glitrende øyne. Jeg stiller krevende og vanskelige spørsmål, men hun svarer. Hun deler historier fra et utslitt hjerte, åpne sår og ønsker om livet.

Hun forteller om en god oppvekst, men en krangel førte til at hun ble kastet ut hjemmefra. Fikk seg kjæreste, han var utro. Fikk en ny kjæreste, han var utro. Fant en ny, han var sprøyte-narkoman. Da var det gjort.

Jeg vil ha hjelp sa hun, og jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare. Hun hadde prøvd å oppsøke det selv, men hun var ikke så langt på kjøret enda at hun i det hele tatt ble vurdert. Jeg knytter nevene bak ryggen og kjenner rødmen stiger i kinnene mens sinnet bygger seg opp i kroppen. Hun er unaturlig rolig.

Hun er så vakker med øyne blanke som diamanter. Hvor lenge vil de skinne sånn tenker jeg og rommet blir plutselig kaldt. Jeg får frysninger og stryker en hånd over armen for å varme meg selv. Jeg vet jo svaret så alt for godt.

“Ikke dra før jeg får sagt hadet” hvisker hun og klemmer hånden min før hun forsvinner inn i mengden. Det er det eneste jeg tenker på resten av kvelden.

Damen har pakket ned gitaren for lengst. Jeg lurer på hva hun gjør og ser for meg at hun sitter på bussen med gitaren på fanget. Der tenker hun ut nye tekster om verdiløse menn, svik og fortapte sjeler. De fremfører hun nok neste jul.

Jeg leter etter henne. Det svir i øynene av det tette skylaget av røyk som har lagt seg som et teppe over rommet. Jeg deler ut klemmer og håndtrykk langs veien. Hører på dikt og historier om verdensrommet. Visste du forresten at aliens skapte jorden spør en fyr med piggsveis og syrevaska tights før han putter en hel medisterkake i munnen. Nei, det var ny informasjon svarer jeg og ser for meg han med aluminiumshatt på hodet. Jeg fniser litt, og han ler også, uten helt å forstå hvorfor. Men, hyggelig er det.

Så ser jeg henne, lent over bordet. Hun har forsvunnet inn i noe jeg ikke helt forstår. Blikkene våre møtes. Jeg grer fingrene gjennom håret og setter kursen mot henne. Hun lyser litt opp, som om hun kjenner igjen en gammel venn. En venn hun har glemt et sted på veien, i et kryss der hun også mistet seg selv. Det har bare gått en time, men for henne har det passert flere år. Så forsvinner hun igjen og jeg klemmer skulderen hennes med hånden min og vet at det vi hadde ikke finnes mer. Ikke akkurat nå, ikke mer i kveld.

Så går jeg ut i den kalde vinterluften, blant damer i kåper og menn med slips. En jente i høye hæler og kort kjole blir støttet av vennene sine over brosteinene, så forsvinner de også. En andpusten mann løper forbi meg, snur seg og roper: “god jul a”.  Jeg åpner munnen for å svare, men det kommer ingenting.

Jeg tenker på deg fortsatt. Finnes du der ute? Er øynene dine fortsatt diamanter, eller har de blitt noe helt annet? Jeg håper jeg ser deg igjen, jeg kommer til å lete og jeg glemmer deg aldri.

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *