E N S O M .

30092015

Jeg sitter på bussen på vei hjem fra jobb, med hodet lent mot setet og José González på øret. Det er en helt vanlig dag og i morgen har jeg bursdag. Bursdag.. Ordet har en besk ettersmak på tungen.

Byens trær skifter farger og det samme gjør jeg.

Jeg tvinner øreproppene rundt pekefingeren og lukker øynene, prøver å overse den snikende følelsen som skyggelegger bussen. Eller, er det bare solen som har forsvunnet bak en bygning?

Nå vil jeg bare hjem, men bussen kjører saktere enn noensinne. Det svir i øynene, men jeg vil ikke tillate det. Ikke her, ikke enda. Jeg vil hjem. Kanskje sette meg i dusjen, eller grave ansiktet ned i dynen. Bussen tar en krapp sving og jeg må holde meg fast. Jeg åpner øynene og holder pusten.

Solen har ikke kommet tilbake.

00:00:

Jeg slukker lyset, lukker Macen og skrur av lyden på telefonen. Jeg føler fortsatt for å gråte og kniper øynene sammen. Ingenting, bare stillhet.

01102015

Jeg har bursdag.

08:00: Luften rundt dynen er ekstra kald, nesten litt tung. Den trykker meg lenger ned i madrassen og prøver å overtale meg til å bli. To kalde føtter på parketten. Det duse lyset fra persiennene avslører at dagen er grå.

Solen har fortsatt ikke vist seg.

Jeg pusser tenner. Jeg er tom.
Jeg grer håret. Jeg er tom.
Jeg går mot bussen og beina veier tjue kilo hver.
Husnøklene i kåpelommen brenner på låret.
Jeg setter meg på bussen og lukker øynene.

Tomt.

18:00: Jeg retter litt på duken som ikke har en eneste rynke. Stryker fingrene over det myke stoffet og venter på at noen skal si det første ordet. Det burde være meg, så jeg trekker pusten. Der er vi alle fire, en oppløst familie som samles kun for meg. De er glad i meg av hele sitt hjerte, men hodet mitt føler jeg at de er der fordi det er deres plikt. Jeg ser ut av vinduet og tenker at:

«Hvis det hadde vært sol, så hadde den vært på vei ned nå».

23:30: Jeg sitter foran Macen og kjenner det starte i hjerterota. Det er som flytende væske som brer seg under huden. Det er kaldt og det svir. Jeg flytter hånden over brystet og klemmer hardt. Kanskje det gir seg da, men det gjør ikke det. Jeg gir slipp, holder begge hendene foran ansiktet og lar meg rive med. Ja, jeg er ensom og det gjør vondt.

Det er så lett. Å være ensom er noe av det enkleste jeg vet. Spesielt når hverdagen plutselig endres til en dag som er forbundet med glede og forhåpninger. Jul, bursdager, nyttår. Selv om man er omringet av mennesker, så er fortsatt ensomheten sterkest. Men, det er ikke lov å si det høyt og det er akkurat derfor jeg roper det nå.

Drit i det da, fortell at du er ensom. Alle har følt det – alle er det på ett eller annet tidspunkt. Det er en følelse, akkurat som glede, forelskelse, fortvilelse og takknemlighet. Aldri skam deg over følelser, det er jo det som er ekte. Ensomheten kan være altoppslukende, men ikke la den sluke deg helt.

02012015

I morgen kommer Linn, og skylaget letter.

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

2 Comments

  1. Du skriver veldig bra tekster. Spennende å lese :)

    1. Tusen takk Anna <3