Hun er så jævla støgg, en skikkelig bitch!

Jeg ser det overalt, jeg hører det over alt. I parken, på bussen, kafeen. Mennesker som dømmer og som alltid må si noe negativt om andres personlighet, handlinger eller utseende.

Jeg tar meg selv i å synes synd på disse menneskene. Nei, jeg synes ikke synd på hun med en tilsynelatende stor nese, eller han med skjeve tenner eller hun som snorker når hun ler. Jeg synes synd på alle de som alltid finner feil og mangler ved andre.

Det må være ufattelig slitsomt å alltid sette spørsmålstegn, og å alltid være usikker og redd. Det må være tungt å alltid rynke på nesen og gi blikk når noen oppfører seg utenfor det du mener er normalen. Det må være energitappende å alltid må gi uttrykk for at noen er dumme, eller ser annerledes ut. Det må være tøft å bære så mye hat og vemmelse i seg. 

Jeg får disse blikkene jeg også. Jeg får de når jeg kaster hodet bakover, blotter ti centimeter tannkjøtt og ler med hestelatteren min så det jamrer i husveggene og sikkelet står som en fontene ut av kjeften min. Jeg får de når jeg gir han fyren som alle synes lukter rart en high five mens vi roper en corny strofe fra ett eller annet dataspill, og jeg blåser snørrbobler ut av nesen som sprekker som fyrverkeri utover fjeset mitt. Jeg får det når jeg roper: «Heisann sveisann» til sjåføren når jeg går på bussen, og når jeg bryter ut i ukontrollert dans bare fordi jeg er glad. Jeg får dømmende blikk, fordi jeg uttrykker glede. Det for meg er også helt sprøtt.

Jeg overhørte deg. Jeg sitter der blant en jentegjeng og vrikker litt ukomfortabelt på meg. Du sa hun er en bitch, men du kjenner henne ikke. Du kjenner til en handling hun har gjort som har påvirket deg eller noen du er glad i. Har ikke du også gjort noe en gang tilbake i tiden du ikke er stolt av? Noe du angrer på og som har såret andre. Det er så lett å peke på andre, er det ikke? Jeg ser bort, ønsker ikke ta del i en samtale der noen som ikke er tilstede blir diskutert. Hva med deg sjæl, sier jeg til slutt og får disse blikkene igjen. Jeg må jo selvsagt være enig i alt som blir sagt, så utenksomt av meg. 

Vær litt åpne til sinns da dere, se det gode i mennesket, se det som gir dem personlighet. Ingen er perfekte. Slettes ikke jeg, men heller ikke du. 

Det at hun snorker når hun ler gir henne særpreg og personlighet. At nesen er litt skakk, det gjør vel ingenting? Det skader ingen. At han ikke har et sted å bo, men ligger i en sovepose på bakken – må du virkelig spytte der han er? De rømmer fra et land som ligger i ruiner, men hadde ikke du gjort det samme?

Hva om det plutselig ble deg? Hva om det var broren eller søsteren din? Er det greit å mobbe, være dømmende, nedverdigende og smålig da? Eller, er det der grensen går, når det du gjør mot andre plutselig rammer deg selv eller noen du er glad i? Disse menneskene du snakker om, latterliggjør eller peker på, de er noen. De har noen som er glad i seg. De har en person som deg.

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *