Menn er det verste jeg vet

«Du er så selvsikker», hører jeg de sier til meg. Ja, jeg er i alle fall sikker på hvem jeg er som person, hvem jeg ønsker å være og hva jeg står for, men det er mye jeg er usikker på.

Men, menn er det verste jeg vet, for jeg forstår ikke alltid hvordan jeg skal oppføre meg. Ansiktet blir varmt og jeg tenker for meg selv: «kanskje de ikke legger merke til det», samtidig som jeg er fullstendig klar over at fjeset mitt ser ut som en atomkraftverk som er i ferd med å eksplodere.

Det har alltid vært sånn, denne forferdelige usikkerheten når det kommer til mannfolk. Jeg kan ikke helt sette fingeren på hvorfor, det er bare sånn det er. Jeg kan hverken flørte, eller forstå at andre flørter med meg. Jeg blir svett i håndflatene bare av å tenke på det.

Et vanlig «hei, hva er det du driver med» kan få halsen min til å tørke inn, nakken til å stivne og blikket som vanligvis stirrer rett inn i sjela di, flakker plutselig rundt. Åkei da, kanskje ikke inn i sjela di, men jeg er glad i blikk-kontakt. Da gjemmer jeg ofte ansiktet bak de pistrene av no hår jeg fortsatt har igjen på hodet, mens jeg forsiktig piller meg litt i nesen for å se om det henger noen tørre buserester igjen ytterst på neseboret.

Noen ganger blir jeg litt overrumplet. (For et fint ord, egentlig), hvis det kommer menn spradende inn i butikken når jeg minst venter det. Da blir jeg enda mer ukomfortabel. Da passer jeg på å virke litt ekstra opptatt, selv om jeg vet jeg blir gjennomskuet når jeg har flyttet på den samme pennen på forskjellige punkter på disken, femten ganger i løpet av et halvt minutt.

Menn er det verste jeg vet, fordi det gjør meg usikker. Jeg forstår ikke alltid hva de vil. Jeg liker klare og tydelige beskjeder, og hvis det blir trasking rundt grøten blir jeg bare usikker. Vil de være vennen min? Bare snakke? Ser de for seg noe annet, for da blir jeg vettskremt. Hvis det mot formodning skulle være en som prøver seg, så blir jeg så ukomfortabel at jeg går min vei. «Nei, ellers takk» sier jeg pent, eller så bare forsvinner jeg.

For en stund tilbake var jeg på Geilo, og det var en som kommenterte dansemoovsa mine. Det skjønner jeg godt, for ikke bare er jeg totalt tonedøv, men jeg eier ikke rytme heller. Jeg ser ut som en trestokk som felles. Varsko her, folkens!!

Det var veldig hyggelig å snakke med ham, helt til han plutselig la en hånd på ryggen min og begynte å stryke. Panikken spredte seg med en gang. Jeg følte så mye på kort tid.. Det var alt fra : HVA, tar han på meg? Hva skjer nå? Hvorfor gjør han dette? Har jeg noe på ryggen han skal fjerne? Til: HURRA, jeg er singel! Dette var hyggelig! Han var jo kanskje litt kjekk. Så gryntet jeg stille at jeg skulle finne meg et glass vann, og så snek jeg meg tilbake til rommet, la meg og prompet høylytt under dyna. Da var det deilig å være alene.

Menn er det verste jeg vet, fordi alt rundt er så ukomfortabelt. Alle har meninger, alle tror noe, men ingen spør. Det høres rart ut at jeg som er såpass utadvendt synes menn er så ukomfortabelt, det forstår jeg. Kanskje noen tror jeg drar med meg en mann hver kveld hjem fra byen, bare fordi jeg virker sikker på meg selv. Kanskje de ser for seg at jeg ligger på alle fire og rauter etter menn hver lørdag, eller åler meg opp og ned på dansegulvet mens jeg sleiker meg selv rundt kjeften med push-up BH´n trykket godt opp under hakepartiet.

Men, jeg våkner som regel opp ved siden av puppene til Kamilla, eller hjemme alene pesende etter et glass vann mens jeg jamrer etter bacon. Floker i håret, en ånde som kunne tatt liv av en hel landsby og gjerne litt sånn øyegugg godt plassert på kinnet et sted. Under dyna lukter det utsvetta øl og mannefis, og på puta ser man restene av inntørka sikkel.

Jaja, det er vel kanskje ikke så rart jeg fortsatt er singel, når jeg tenker meg om.

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *