Du er ikke bra nok

Det var slik det føltes, at jeg aldri var bra nok. Jeg kunne egentlig skrive en lapp og feste den til pannen der det stod: «ubrukelig». Hver gang telefonen ringte lukket jeg øynene, krysset fingrene og hjertet hoppet over et slag. Jeg ble like skuffet da svaret var det samme som alltid, nemlig nei.

Jeg trakk alltid det korteste strået, jeg var alltid nest best ved målstreken. Men, det å nesten være best har aldri vært bra nok for meg. Det var et slag i magen hver eneste gang og fortvilelsen ble enda større. Stemmene som unnskyldende fortalte at jobben dessverre gikk til noen andre. På et tidspunkt vurderte jeg å gi opp, det var jo ikke vits i å prøve, ingen ville ha meg uansett.

Jeg var ikke bra nok.

Jeg har alltid hatt en sterk vilje og jeg gir aldri opp. Da jeg var liten bestemte jeg meg for å bygge en snømann av gammel, råtten snø som smuldret opp bare jeg så på den. Jeg skulle bygge snømann og den skulle bli så sabla fin. Jeg vet ikke hvor lenge jeg stod der, svettet, trampet, kastet snø, grein og rullet forbannet rundt på bakken. Mamma stod i kjøkkenvinduet og lo, hun syntes tydeligvis dette var kjempefestlig. «KOM DEG UT HIT», så skal jeg vise deg festlig freste jeg. Etter flere timer stod snømannen der, skakk og stygg var den, men den stod. Hoven i ansiktet etter sinne og tårer tuslet jeg fornøyd inn i varmen.

Jeg fikk det til.

Det beste jeg vet er følelsen man får når man har nådd målet sitt. Da tenker jeg ikke å bare komme seg fra A til B uten motbakker, men det å virkelig ha kjempet seg frem, jobbet hardt og målbevisst for å få det til. Mestringsfølelsen. Den følelsen man får når man har fortjent noe, ikke bare litt, halvveis eller nesten, men virkelig, skikkelig, ordentlig fortjent det. Det finnes ikke noe som kan måle seg med den.

Så var den der, drømmejobben. Jobben jeg følte var ment for meg. Bik Bok. Jeg ble kalt inn til intervju og ble overbevist med èn gang. Jeg trakk ikke det lengste strået da heller og jeg kom ikke først over målstreken, men samtidig ga det meg mer motivasjon enn noen gang.

Jeg strammet knyttneven så knokene ble hvite, jeg rettet ryggen og sa til meg selv: «Ane, du får det til, du klarer det du vil, de målene du setter deg – de oppnår du, du må kjempe, jobbe hardt, du skal overbevise». Jeg bestemte meg der og da at på et eller annet tidspunkt, så skulle jeg jobbe i Bik Bok. Om det så var det siste jeg gjorde.

Jeg jobbet knallhardt. Det ble doble vakter, sene kvelder og jeg mailet så tastaturet løp varmt. Så fikk jeg jobben. Jeg ble butikksjef i Bik Bok. Jeg var overlykkelig, kjempestolt og nervøs. Bestevenninnen min var like glad, om ikke enda mer. Så kom bekymringene. Ville jeg svare til forventningene? Ville jeg klare meg? Så fikk jeg spørsmålet: «Hvilke hindringer vil du møte i jobben»? Svaret var lett; det finnes ingen hindringer, kun utfordringer og utfordringer kan jeg alltid håndtere. En utfordring er en mulighet til å forbedre og jobbe med meg selv. Så, jeg tok et dypt pust.

Dette fikser jeg.

Disse årene i Bik Bok har gått så fort, samtidig som om det føles som et helt liv. Det er jo dette jeg er ment til å gjøre. Jeg er hjemme. Nå flytter jeg til Oslo i tre måneder for å jobbe med det jeg har drømt om så lenge. Jeg får lov til å jobbe på hovedkontoret til Bik Bok. Jeg skal vise dem hva jeg er god for, de vil nok ikke angre. Vent, scratch that, de vil ikke angre. Det blir en ny start, en ny erfaring, en ny utfordring. Dette har jeg ønsket meg, dette har jeg jobbet for. Hardt.

Jeg fortjener det.

Tro på dere selv uansett om det ser mørkt ut. Bare hold ut, litt til.

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *