Ensomhet

De står overalt i hele lokalet, spredt rundt omkring som skyer på himmelen. Det summer i øret, og et lite lag med forventninger ligger luften. Jeg glir gjennom rommet som en skygge, en tanke. Et stille pust. Jeg går forbi et speil og ser rett inn i mørkebrune øyne. «Jeg er» tenker jeg. Jeg er fysisk til stede i dette rommet. Jeg er et menneske, kjøtt og blod og hele den pakka. Jeg snur meg rundt og ser på de andre.

Men, de ser ikke meg.  Jeg er transparent.

De fleste har følt det, ensomheten. Man finnes, men likevel ikke. Innvendig er jeg alt. Kan de ikke se det? Jeg står der midt på gulvet og er ild, vann og jord. Men alt de ser er bare luft.

Skylaget tetter seg, og jeg hikster etter pusten.

Jeg lukker øynene og åpner de sakte. Jeg er i en osteklokke og alle andre er der ute. To og to, eller fler, men aldri alene. Ikke slik som meg. Nå forstår jeg hvorfor de ikke ser meg, de kan jo ikke det når jeg er sperret her inne. Jeg slår på glasset med knyttede never. Jeg prøver å rope, men alt som kommer er dugg på glasset. Er jeg fanget her inne for alltid? I denne altoppslukende ensomheten.

Jeg ligger i vannet. Midt der ute ligger jeg, kliss naken. Håret klistrer seg til pannen og jeg lar fingertuppene bryte overflaten. Dråpene lager ringer i vannet, helt til de også forsvinner. Det er stille, det er rolig. Jeg er alene, men ikke ensom. 

Jeg kommer opp fra dypet. Sparker fra med beina, og svømmer opp med tunge, seige tak. Jeg bryter vannflaten og trekker pusten. 

Vil de legge merke til meg om jeg forsvinner og blir borte tenker jeg. De ser meg ikke, jeg utgjør ikke en forskjell. Jeg er et vindkast som streifer deg såvidt, bare såpass at du blir oppmerksom, men så er det over og glemt. Vil de bli lei seg, vil de gråte? Hvor lang tid vil det ta før noen oppdager at jeg er borte? Kanskje jeg bare skal forsvinne, da kan de angre på at de ikke så meg.

Jeg pirker på et lite sår på fingeren og løfter blikket såvidt. Jeg ser de der borte med røde lepper og store smil. Vi er bekjente. Det gnistrer i kroppen, ser de meg? Vil de møte blikket mitt, smile eller til og med vinke meg bort? Jeg møter et par isblå øyne. De ser meg, hviler litt ekstra i mine, men anerkjenner ikke. Hjertet faller femten etasjer og veien ned til skoene er plutselig lang. Det er så underlig at ensomheten er sterkest når man er sammen med andre. 

Den er overalt. Ensomheten altså. Den er i sirkelen av ytterjakker, ryggplater og bakhoder som du ser inn i. Den er i raske skosåler som klaprer avgårde i hurtig tempo, mens dine er tunge som bly. Den er i sammenflettede fingre fulle av begjær. Den er på lepper og tunger som smekker i en samtale du ikke er invitert inn i. Den er i øyne som aldri møter dine. Og er det ikke merkelig at ensomheten selv, aldri er alene? Den drar alltid med seg et par til, som blant annet sjalusi, sårbarhet og forlegenhet.

Jeg vil løfte en hånd, slik man gjør i skoletimen og spørre om jeg kan få være med i samtalen. Men, det er ikke sånn det fungerer. Jeg blir stiv, hva om noen ser jeg blir holdt utenfor? Jeg prøver å se avslappet ut, men finner ikke riktig stilling. Plutselig vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av armene, selv om jeg har hatt de så lenge jeg har levd. Det er ukomfortabelt å ha de hengende på siden, eller i kryss over brystet. Kanskje jeg bare kan gå å amputere de av, tenker jeg. Så går jeg og legger meg, og ingen legger merke til det.

Så var det var nok.

Jeg knuste glasset og laget hull i skyene. Banet meg vei gjennom tunge, hvite lag. Tørket skjelvende, svette hender på bukselommene, tok et selvsikkert steg, rakte frem en stødig hånd og sa skarpt og tydelig: «HEI, jeg er Ane».

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *