Junglefever!

Hællemååne! Den siste måneden har jeg lengtet så fælt etter sol og varme at jeg ikke vet helt hvor jeg skal gjøre av meg. Derfor må jeg legge ut litt bilder der jeg får litt mer tropefølelse. Karret meg opp til Botanisk Hage sammen med favoritt fotografen min McKenzie! Det var varmt, klamt og vi svetta herfra til helvete. Det var akkurat som å være på Playa Del ettellerannet, ganske digg. Ja, helt til vekterne kom og kastet oss ut selvfølgelig, da var det ikke så digg lenger. Gleder meg til å gå i skjørt og kjoler og vise frem de arrete beina mine snart! Sjekk ut dette fine settet fra Bik Bok! Elskerrrrr.

Bluse fra Bik Bok (her) og skjørt fra Bik Bok (her).

Bluse fra Bik Bok (her) og skjørt fra Bik Bok (her). 

Bluse fra Bik Bok (her) og skjørt fra Bik Bok (her).

 

CHIMI

Det finnes et par ting her i livet jeg er svak for. Det er ytterjakker, kaker, pottis og solbriller. Ingen av delene gjør meg slank eller rik, men hvem trenger vel å være det. Ikke jeg tydeligvis. Hvis jeg skal ramse opp et par andre ting jeg er svak for så kan jeg nevne gutter som aldri tekster tilbake, all you can eat buffet og kokosboller.

Men, nå skal jeg faktisk ta for meg en av svakhetene mine, nemlig solbrillzz. Det er lite som gjør meg lykkeligere enn at solen er oftere på besøk, sånn at jeg kan sette på meg brillsa og stirre og glo på mennesker uten at de ser det. Hehehehe. Da jeg fikk meg vanlige hjælp-jeg-er-nesten-blind-briller for første gang var jo det ganske uvant, så det føltes som om jeg gikk med solbriller på. Husker jeg stirret på noen da, som selvfølgelig la merke til det, for brilleglassene var jo 100% gjennomsiktige. Så, derfor har jeg gått til anskaffelse av et par andre brills fra Chimi Eyewear! Nå kan jeg glo så mye jeg vil. O´glade jul sier bare jeg!

Chimi Eyewear i fargen Guava (her)

Jeg klikket meg også hjem de samme i fargen mango (her). Man kan jo aldri har for mye av en bra ting har jeg hørt rykter om.

 

LIFE HAPPENS PODKAST!

Hallåien på dåien da dere! Jeg er så sjuuukt glad, spent og stolt over å kunne fortelle dere at jeg er programleder i en splitter ny podkast! Jobben min er nå favoritthobbyen min, nemlig å snakke! Ganske sjukt, egentlig! Husker jeg satt på låven hjemme i Rendalen og lot som jeg hadde radioshow da jeg var liten. Den gang hadde jeg jo ingen gjester – selv om jeg lot som jeg intervjuet store kjendiser, som selvfølgelig var meg selv det også.

Denne Podkasten er en Bik Bok podkast og heter Life Happens. Sammen med min fantastiske kollega, Maria Rogersdotter (les bloggen hennes her) håper vi å nå ut og engasjere og inspirere dere der ute. Vi skal snakke med fantastiske kvinner som alle har opplevd noe, oppnådd noe og kommet seg gjennom noe. Det er tabubelagte temaer, det blir tårer, det blir latter. Det blir ekte, det er livet!

Det første avsnittet slapp vi i DAG! Crikey McCrick ass, det er ville tilstander. Litt smånervøse var vi jo såklart, vi er jo ingen radioverter liksom, men da føltes det ekstra trygt og godt at gjesten vår var min gode venninne Silje Lyngstad Noreng som startet opp Brow Rehab (her)!

Vi snakker om det å starte eget, være en karrierekvinne og alt det måtte innebære.

Du kan høre det første avsnittet på Spotify (her), eller iTunes (her). Håper du liker det!

 

Ane på date!

Etter at jeg har blitt bombardert med forespørsler fra flere av dere lesere så har jeg satt sammen et innlegg der jeg beskriver en date, minutt for minutt. Neida, det er faktisk ingen av dere som har kontaktet meg, hverken her, på Instagram eller Facebook – så det der fant jeg på sjæl. Uansett, jeg forteller dere historien lell.

For ikke mange ukene siden var jeg på min aller første date på over et år. Over et år sier du, hvordan i all verden føler du deg? Du ser kanskje for deg et skall av en kvinne i sin beste alder (!) som ligger på sofaen dag inn og dag ut og bare hveser etter kuk. Det er nesten litt sånn faktisk. Trist, men sant.

Rett før jeg skulle dra ble jeg så sabla nervøs at jeg ble skikkelig dårlig i magen. Det endte selvfølgelig med at jeg måtte snu i døra og jeg kom for sent. Kanskje det beste, det er vel litt kleint å være først på plass eller? Jeg vurderte flere ganger å bare kansellere. Som dere ser i filmen nederst her, så tenkte jeg å skylde på at jeg hadde falt på isen. Men, så kom jeg på at noen ganger når jeg ser refleksjonen av meg selv i Macen når jeg Netflixer, så blir jeg oppriktig trist og bekymra over eget liv – så da fortsatte jeg ferden mot date likevel.

Jeg kom frem til avtalt sted og nærmest krøp inn. Jeg følte at jeg lå over dørstokken og dro meg inn etter armene, mens resten av kroppen bare ville dra hjem. Hjem til sofa og Netflix. Jeg tror jeg så skrekkslagen ut der jeg stod, likbleik og redd som faen. Jeg følte meg som den tegningen der Svartedauen kravler opp trappa.

Eh, hallå?

Han var kjekk. Kjekkere enn på bildene sine. Søren. Jeg følte dampen stod opp fra turtlenecken min som et lokomotiv. Etter det snakket jeg antageligvis sammenhengende om meg selv i fire timer. Ikke vet jeg, hele kvelden er nesten bare en tåke. Nesten.

På et tidspunkt tok jeg meg selv i å ligge med hodet på bordplata. I de veldig lange to eller tre sekundene jeg lå der gikk livet litt i sakte film forbi og jeg tenkte at sånn her Ane, sånn gjør ikke vanlige folk på date. Sett deg opp, SETT DEG OPP! Etter det prøvde jeg den resterende tiden å febrilsk pusse bort en flekk på bordet som viste seg å være en kvist i treverket. Renere hadde nok ikke det bordet vært, noensinne.

Han hadde kjøpt en ingefærøl til meg, snill som han var. Men, når jeg blir stresset, ukomfortabel eller føler jeg ikke har kontroll over en situasjon så klarer jeg hverken å spise eller drikke. Så der satt jeg da, helt inntørka og siklet etter glasset jeg snurret rundt i hånden. Det hadde jammen meg vært godt med en liten slurk nå tenkte jeg mens jeg hørte at lyden av stemmen min som raspet seg vei gjennom luften. Hadde jeg prøvd å ta en slurk mens han satt der hadde jeg endt opp med å helle hele glasset over fjeset mitt. Det var en sjanse jeg valgte å ikke ta.

“Jeg skal bare en tur på toalettet” sa han og tok borti armen min. WUÆÆÆØØØÅÅÅH sa jeg og kjente at jeg ble varm helt opp til ørene. Jeg kasta i meg et par forfriskende dråper med ingefærøl mens han var borte og luftspeilingene jeg hadde begynt å se forsvant sakte men sikkert. Jeg fortalte han selvfølgelig om det etterpå, bare for å forsikre han om at joda, han var faktisk på date med en freak.

Jeg har et vagt minne om at jeg sa noe som “jeg tenker så mye på døden”, hvorpå jeg forklarte at jeg synes det var sjukt at alle menneskene på jorden ville dø. Oppløftende samtale, jeg kan virkelig det å snu enhver situasjon til det aller mest positive gitt. Etter det tror jeg at jeg sa mye greier for å fremme meg selv, det vanlige med andre ord.

Klokken hadde plutselig blitt veldig sent og lokalet var nesten tomt. Det var bare oss igjen og det var på tide å pakke snippsekken. Nå ville vi komme til det punktet i daten jeg virkelig hater, nemlig å skille veier. Jeg vet liksom ikke om det er innafor å kysse om jeg føler det har vært vellykket, eller om man skal gi en klem eller bare et høflig håndtrykk farvel.  Hadde kanskje vært kleinest det siste der, glad jeg ikke valgte det.

Vi tok følge en liten stund, det var hyggelig. Han fortalte om kameraten sin som ble antastet av en ladyboy på ferie, hvor jeg avbrøt han og ropte nervøst: “var det meg? EHHEHEE”. Så kom vi til trikkestoppet mitt og jeg kastet meg rundt halsen hans og sa noe om at det hadde vært sjukt hyggelig og så husker jeg ikke hva han svarte for da hadde jeg allerede løpt min vei fordi jeg var klein.

Vi har ikke møttes igjen.

 

Friyay!

Skjønner faktisk ikke helt at det er fredag allerede, hvor ble denne uken av egentlig? Eller, hvor ble de 31 siste årene av livet mitt av, er vel kanskje et riktigere spørsmål når jeg tenker meg om. Nå er jeg på vei ut døra for å reise til Gaustablikk med et knippe freidige damer, så det gleder jeg meg til. Dere får selvfølgelig full oppdatering i løpet av neste uke!

Tiden går så sjukt fort, når man kuuuuler´n med digge folk. Print det ut med en klein font og heng den quoten over senga di sier bare jeg.

Hade!


Patagonia genser (her)

Fila Disruptor sko (her)

Fila Disruptor sko (her) og Patagonia genser (her)

 

ØL, ØL, ØL PÅ AFTERSKI

Jeg har vært uten alkohol i godt over et år og før noen av dere legger igjen kommentarer og spør «nei guri meg, har det forandra livet ditt eller, kjenner du noen forskjell på kroppen din»? Så er svaret NEI, jeg er faktisk bare mer sliten, så bare la meg være i fred, åkei!

Men, jeg er ingen festbrems av den grunn, jeg holder koken og blir med på det som skjer. Det var jo tross alt påske og i og med at vi befant oss i Trysil, så ville det jo bety en ting: afterski. Dette blir jo et interessant sosialt eksperiment tenkte jeg og når jeg ser tilbake på det så vil jeg egentlig oppsummere det sånn her: Det er to timer av livet mitt jeg aldri vil få tilbake igjen.. Aldri.

Allerede i køen forstod jeg hvor energinivået mitt måtte ligge og jeg fistpumpa meg gjennom En pinne for Landet, og raia i da han gamlingen med mikrofon rauta «påske på låven» mens han vaklet rundt på gelenderet over en gjeng drita fulle attenåringer som luktet en blanding mellom jägermeister og klamydia.

Det så litt ut som et slag fra en av historiebøkene jeg bladde i på skolen. Det lå strødd mennesker på bakken som ropte etter hjelp, folk ramlet av bord og stoler, rev hverandre i håret og alle ropte uforståelige ord til hverandre. Jeg ble både dyttet overende, sølt øl på og albuet midt i fjeset på et tidspunkt. Jeg tror aldri jeg har følt meg så gammel som jeg gjorde da. Vel, bortsett fra da jeg var på konsert en gang og fikk vondt i korsryggen og måtte sette meg ned.

Midt under heftig headbanging session (jeg beklager altså, men jeg vet ikke hva man gjør på afterski), kommer det en tynn liten mopedbart bort til meg og piper ett eller annet i øret mitt. Jeg fikk med meg at han syntes jeg var søt og så spurte han om han kunne ta av meg brillene mine for å se nøyere på meg. Nei takk, prøvde jeg å si, men før jeg visste ordet av det var brillene borte og UV-strålene bare etset seg vei inn i øyeeplet mitt og fikk meg halvveis blind et par sekunder.

“Vakker” sa han mens jeg febrilsk prøvde å tørke tårene og få tilbake synet. Aldri følt meg mer nydelig tenkte jeg og tok på meg brillene igjen. “Kan jeg få et kyss”, spurte han. For det første er jeg som mange av dere allerede veldig ukomfortabel i settinger med det andre kjønn og det hjelper ikke når de stiller denne type spørsmål i tillegg. “Nei” hvisket jeg tilbake, hvor han da sier “Kom igjen da, det er jo 2018”. Vel, det hjelper på en måte ikke hvilket år det er gutten min, jeg kommer ikke til å kysse deg uansett.

Jeg misunner de fleste av venninnene mine som bare hveser og knipser bort denne type oppførsel. Jeg, jeg blir så fryktelig unnskyld-for-at-jeg-er-til. Jeg skal jo være så jævla hyggelig og jovial hele tiden, det er så sjukt irriterende. Så jeg lot han stå der da og danse med meg og til tider holdt han litt rundt meg også. Jeg signaliserte HJÆLP MEG til venninnene mine, som på et tidspunkt sikkert trodde jeg sa ENDELIG eller noe, for det var faen meg ingen hjelp å få derfra.

Etter et par andre gestikuleringer tok de hintet og dro meg med over til et annet sted. Nagijala kaller jeg det. For det var jammen meg ikke så mye bedre på den siden heller. Det var drager med øyevipper på tykkelse med den brødskiva jeg skar meg til frokost og det var tropper med attenåringer i fargerike rustninger som angrep hverandre. På ett eller annet tidspunkt hadde jeg på meg en rosa hjelm med sugerør og noe fluffy greier med glitter og lys som minnet meg om noe jeg kjøpte på TG i 2008.

Det var da jeg tenkte at det var på tide å komme seg hjem.

 

Fila Disruptor

Jeg bare ligger her på gulvet i trusa med de nye skoene mine jeg. En helt vanlig dag med andre ord. Noen ganger skulle jeg ønske det var et skjult kamera med meg hver dag, bare sånn at jeg kan se hvor dust jeg er noen ganger. Haha.

Uansett, fiksa meg et par nye kicks fra Urban igjen nå, for alle de hvite jeg har fra før av er grå. Tok de med på en testtur i helgen og jeg følte at skoene bare lyste opp som to lyskastere. Livredd for å møkke de til selvsagt, men totally worth it! (La dere merke til hvor international jeg var nå)?

Joda, jeg er klar over at beina mine er tørre som flatbrød og at jeg har hatt strømper som strammer rundt leggen.


Kicks fra Urban (annonselink ) // Fila Disruptor

Kicks fra Urban (annonselink ) // Fila Disruptor

Kicks fra Urban (annonselink ) // Fila Disruptor

 

Det jeg ikke liker ved dating er:

Egentlig alt faktisk. Jeg drar sjeldent på dates, det skjer kanskje en gang i året. Jeg hater det. Jeg blir usikker, stressa, fysisk utmattet og jeg føler det lukter maraton og garderobe av hele meg. Æsj!

Problemet med dette er jo for det første at det blir vanskeligere å møte noen og for det andre så blir jeg enda mer sær og jeg overanalyserer mer. Så, når jeg først drar på en date hvor jeg føler at jaså, her kanskje det er en liten gnist, så blir det overtenning ganske fort.

Du vet, det bare baller på seg med følelser. Jeg tror liksom jeg skal klare å holde meg avslappet og tilbakelent når det gjelder situasjonen, men plutselig sitter jeg der, krisemaksimerer og melder til alle venninnene mine. Ja, det blir litt som når du bare skal ha den ene varen på butikken, dropper handlevogna og ender opp med å bære deg ihjææææl fordi du bare har plukket vilt og hemningsløst fra alle hyllene. Sånn er det med meg, jeg holder meg ikke bare til èn følelse, alle skal med på lasset. Vær så god, velkommen ombord, ta dere til rette – her er det plass til alle! Gjerne samtidig.

Jeg tenker litt som så at jeg har jo ingenting å tape uansett, jeg kan jo bare være ærlig fra starten av. Så da mater jeg på med komplimenter og prøver i tillegg å servere et par historier om meg selv sånn at han skal se hvor snill og omtenksom jeg er og hvilket prakteksemplar han har vært på date med. Det kan jo hende jeg ikke får mulighet til å fortelle han det senere, så jeg får bare gjøre det med en gang. Så, han blir jo ganske fort metta. Det blir litt som når det serveres buffet og man kaster i seg maten, fordi man er redd for at de rettene du craver mest skal være borte innen du startet på runde to. Så sitter man bare igjen oppblåst, kvalm og jævlig.

Etter alle disse fasene så ender jeg som regel opp med å spice opp samtalen vi har med litt for mange morsomheter som dreper interessen relativt fort. Jeg tror jo selv at jeg er verdens morsomste person. Jeg ler hysterisk av mine egne vitser, da mener jeg ikke småfnising, det er tannkjøttflekking på høyt nivå! Jeg ser på mine egne Snap og Instastories flere ganger, fordi jeg synes jeg er fucking hilarious. Så drar jeg det alltid litt for langt da vet du, sånn at han sitter igjen med en eller annen slags form for allergisk reaksjon fordi jeg har krydra samtalene litt for mye. Ja, litt som når du kutter chilli og du bare gleder deg til å få piffet opp middagen din littegrann, også gnir du deg i øya og du ender opp halvveis blind resten av kvelden.

Så, kort oppsummert så hater jeg å date fordi jeg blir batshit crazy, usikker, sliten og ender opp med å være en eller annen slags form for utgave av meg selv jeg ikke liker. Ære være de som faktisk har holdt ut en hel date med meg uten å baile etter fem minutter. Det er sjeldent det blir mange dates på rad, for å si det sånn. Men, det går bra det også – for da slipper jeg å gå gjennom alt det der om og om igjen, for det er faen meg så slitsomt!

 

Denim lover.

Jeg er en sucker for denim, gjerne lag på lag også. Litt sånn Britney og Justin anno 2001. En av ulempene ved å være lav (bortsett fra at man alltid er i armhulehøyde på konserter, eller at høyere mennesker må squatte for å gi deg en klem), så sliter jeg også med å finne jeans med riktig beinlengde.  Jada, høres humoristisk ut og alt det der, men det er faktisk sant.

Jeg sverger til Bik Bok jeans. Det er så sjeldent jeg finner jeans til lave jenter som meg. De blir enten for lange, eller sitter feil på kroppen. Denne jeansen for eksempel er perfekt i beina, men så har jeg brettet den opp for å style den litt. Hurra for vår og mer denim uten digre jakker over.

Bildene er tatt av McKenzie. Hun er fotograf og dere kan følge henne her.

Jeans fra Bik Bok (annonselink ) // Mom Ripped Jean, jeansjakke fra Bik Bok // kommer snart

Jeans fra Bik Bok (annonselink ) // Mom Ripped Jean, jeansjakke fra Bik Bok // kommer snart

Jeans fra Bik Bok (annonselink ) // Mom Ripped Jean, jeansjakke fra Bik Bok // kommer snart

 

Spring fling.

Jeg elsker våren. Starten på noe nytt. Mer farger, mer lys, mer lykke. De to siste årene har jeg slitt en del med mørket og at vinteren er lang og kald. Lurer på om det er noe som har med alderen å gjøre, eller at jeg bare har blitt bitter og sur. Haha.

Sjekk ut poseringen på det siste bildet mitt a dere! Der prøver jeg å leke ung og kul, har sett de posere sånn på bilder. Sleit litt med å komme meg opp igjen etterpå, siden jeg sliter litt med ryggen, men jeg tror jeg snart kvalifiserer til et kult navn med Unge foran, om jeg fortsetter i riktig retning. Unge prolaps er kanskje det mest passende.

Sko fra Urban (annonselink ) // Nike, beanie fra Urban (annonselink ) // The Hundreds

Sko fra Urban (annonselink ) // Nike, beanie fra Urban (annonselink ) // The Hundreds

Sko fra Urban (annonselink ) // Nike, beanie fra Urban (annonselink ) // The Hundreds