Meninger

Etter det siste blogginnlegget har det dukket opp et par kommentarer. “Blir du ikke lei deg av hva de skriver” var det noen som spurte. Nei, hvorfor skulle jeg det? Teksten var ikke skrevet som en sjarmerende god-natt historie. Det var ikke ment som en romantisk novelle, eller en enestående roman. Nei, det var akkurat det det var. Et politisk ukorrekt, usjarmerende og ærlig innlegg. Værsågod, servert på sølvfat, det er bare å forsyne seg.

Noen ønsket vel en slags illsint reaksjon der jeg hamret løs på tastaturet i fullt raseri så tårer og fråde sprutet om hverandre. Kanskje noen ville se meg i fosterstilling på baderomsgulvet, eller at jeg skulle miste det helt. Jeg beklager å måtte skuffe dere, men denslags reaksjoner har ikke noe for seg. Jeg har valgt å offentliggjøre teksten, selvfølgelig må jeg stå for det. Om jeg kan si hva jeg vil, så skal andre selvsagt få ytre sine meninger også, rett skal være rett.

Dette innlegget ble til etter en kommentar så enkel som: “meninger”. Som om meninger var noe negativt og som burde holdes for seg selv. Det er sunt å ha meninger og det er viktig å ha meninger, spesielt viktig er det å ha forskjellige meninger.

For uten meninger hadde ikke kvinner hatt stemmerett. Uten meninger hadde ikke fedre fått mulighet til å være så involverte i barnas oppvekst. Uten meninger hadde vi ikke hatt den musikkhistorien eller kunsthistorien vi har i dag. Uten meninger hadde ikke barn som meg hatt mulighet til å få et godt liv. Uten meninger hadde vi ikke vært miljøbevisste eller samfunnsengasjerte. Og uten meninger hadde det ikke vært såpass akseptert å elske hverandre uavhengig av kjønn eller etnisitet.

Det verste jeg hører er: “du er bare èn person, hvorfor tror du at du utgjør en forskjell”? Hvordan hadde fremtiden vært for oss, for våre barn og barnebarn om alle tenkte slik? Å være likegyldig tar oss ingen steder. Likegyldighet har ikke gitt deg mulighet til ytringsfrihet. Det er derfor du kan sitte der bak tastaturet ditt og kommentere på mine blogginnlegg. Så, det skal jeg la deg gjøre og det håper jeg du fortsetter med.

Hvis jeg noen gang finner ut at jeg skal presse ut en liten jævel fra kroppen min, så skal jeg være dens største heiagjeng! Jeg skal stå på sidelinjen og raie så høyt at stemmen sprekker og hovedpulsåren står ut fra halsen og blafrer som en offentlig flaggdag. Jeg skal hylle pågangsmot, gode verdier og et sterkt engasjement.

Jeg skal gjøre mitt ytterste for at mitt barn skal fortsette den kampen forfedrene våre startet og for å vise at det de kjempet for og marsjerte mot som har gitt oss de rettighetene vi har i dag, ikke blir tatt for gitt.

Jeg skal være stolt av at den lille rakkerungen min, for at hun/han har bein i nesa og en tydelig stemme. Jeg skal være så jævlig stolt og jeg skal si det så ofte jeg kan.

Fy faen, så stolt jeg skal være.

Men, akkurat nå så er jeg ganske stolt av meg selv.

 

Pinglete, helvetes, jævla føkkboys for faen!

Hei jeg heter Ane og jeg er singel og utifra overskriften på dette blogginnlegget vil jeg nok være det en god stund til. Jeg har vært singel i litt over tre år og i løpet av disse årene har jeg Tindret, datet og small-talket meg gjennom det vi så fint kaller livet. Fellesnevneren for singel-livet mitt er føkkboys som fordufter som nysluppet fis i sommernatta. Føkkboys som velger den enkle utveien, nemlig å bare aldri svare mer.

Mmmh, nam. Føkkboys. Der står de på rad og rekke som saftige donuts med gylden glasur. Søte, fine i formen og fristende. Du vet de ikke er bra for deg, men du klarer ikke helt å motstå likevel. Kanskje bare èn bit, ikke mer, men plutselig har du slukt hele jævla dritten som den glupske faen du er. Så kommer den velkjente kvalmende følelsen, den som starter i magesekken og beveger seg opp i halsen.

Ja, så var det hyggelig så lenge det varte og jeg forstår jo godt at vi to ikke er noe særlig til match for fremtiden. Selv om Quasimodo ikke henger i kirkeklokkene så det ljomer etter, eller den jævla glass-skoen hverken passer deg eller meg, så betyr jo ikke det at du trenger å oppføre deg som en feig liten kødd av den grunn.

Jeg tror problemet ligger i at disse fislete guttene ikke takler damer som meg. Frittalende, høylytte og frempå. Damer som tar initiativ. Damer som kan slå seg selv på brystet, pælme nevene i bordet og som vet hva de vil. Damer med bein i nesa, damer som vil et sted og som ikke er redd for å si det høyt. Nei, det er bare ekte menn som kan håndtere oss.

Jeg er utadvendt og det beste jeg vet er å bli kjent med nye mennesker. Så det at jeg spør deg om vi skal møtes igjen betyr ikke at jeg har plukket ut blondene til brudekjolen min. Det betyr ikke at jeg har baktanker om dra av deg trusa og runke deg bak nærmeste prydbusk så fort du er innenfor rekkevidde, og det er ikke sånn at jeg vil brekke deg ned i knestående, pumpe deg tom for sædceller og inseminere de inn i min egen kropp når jeg spør om vi skal ses. Nei, det kan faktisk hende at jeg bare synes du virker morsom og at jeg vil bli bedre kjent med deg. Som en venn.

Så i stedet for å velge å bare ikke svare mer (det er en så taper ting å gjøre) eller late som jeg ikke eksisterer og fordufte som vannet jeg koker eggene mine i om morran, så kan du gro litt kjønnshår og få deg en ryggrad. Kan du ikke bare være en mann da? Du vet hva det er, ikkesant? De har ofte hull i sokkene, hår på kassa og træler på hendende. En mann tørr å stå stødig og se oss i øynene og si det som det er. En mann er en som behandler damer slik vi skal behandles. Og vi som er damer i 2017, vi tåler å høre at det ikke blir noe langstilkede roser, lange turer på stranden eller søte dikt hvisket inn i ørene våre. Faen heller, det er jeg heller ikke interessert i. Det jeg er interessert i derimot er å få den respekten jeg fortjener. Så til alle dere pinglete føkkboys der ute som ikke har vokst dere inn i rollen som en ekte mann enda: GROW THE FUCK UP!

Koz og klemz.

AE00A494-9E9F-455F-AD4A-32206B9168B9

 

Redd.

Nei, jeg er ikke redd for edderkopper eller ukjente mennesker i mørke bakgater. Jeg er ikke redd for høyder, jeg har ikke flyskrekk og jeg er ikke redd for tannlegen, men jeg er redd for ganske mye annet.

Jeg er redd for å glemme hvordan det føles å løpe barføtt i gresset når det første sommerregnet har truffet bakken. Jeg er redd for å glemme følelsen av å stikke ut tungen, smake på regndråpene og kjenne lukten av vått gress og jord og følelsen av bløtt tøy klistret mot varm hud.

Jeg er redd for å glemme lyden av bussen, eller lyden av kram snø under kalde skosåler. Jeg er redd for å glemme lyden av vinden rundt hushjørnene og de første fuglene som annonserer at våren har kommet.

Jeg er redd for å miste magien, fantasien og dagdrømmene. Jeg er redd for å miste barnet i meg, det som gjør meg leken, nyskjerrig og får meg til å bryte ut i ukontrollert dans, eller rope høyt av glede for alt det som ikke betyr noe spesielt. Kanskje ikke spesielt for deg, eller noen andre. Men for meg, akkurat der og da, så betyr det en hel verden.

Jeg er redd for å glemme hvor heldig jeg er. Jeg er redd for å glemme å sette pris på de rundt meg, det jeg har, det noen har kjempet for, det jeg står for. Jeg er redd for å glemme å stoppe opp, sette meg ned og være takknemlig. Jeg er redd for å ta alt for gitt.

Jeg er redd for å miste meg selv til stolthet. Jeg er redd for å bli en av de som later som, fordi det er flaut å si noe annet. Fordi det er flaut å være noe annet. Fordi det er tabu å være annerledes.

Jeg er redd for å forelske meg, binde meg, gifte meg. Redd for for alltid og evigheten.
Jeg er redd for å være ensom.

Jeg er redd for at jeg skal glemme å være god mot andre og få de til å føle seg bra. Redd for å ikke få de til å føle seg mottatt, sett, godtatt. Verdsatt.

Jeg er redd for å få barn. Jeg er redd for å føde og at vaginaen min skal eksplodere. Redd for å være bundet til noe resten av livet og for ansvaret som følger med. Redd for å ikke få det til.

Jeg er redd for å ikke bli likt.
Jeg er redd for å føle meg dum.
Jeg er redd for å være stygg.
Jeg er redd for at forfengeligheten min skal ta overhånd.

Jeg er redd for planeten vår og det vi gjør med den.

Jeg er redd for at mennesker vil glemme hvordan det er å føle, lytte, smake og se. Vil vi klare å bruke sansene og leve livet fullt ut, uten kamera, uten mobiltelefon, uten øreplugger?

Jeg er redd for at mennesker ikke tørr å se hverandre i øynene mer, eller ta hverandre i hendene, eller klemme hverandre så hardt at det gjør vondt, eller si at man er glad i noen, eller hviske at man er lykkelig. Eller innrømme at man er ulykkelig.

Jeg er redd for at jeg en dag ikke lenger er Ane. Hun som er interessert, nyskjerrig og undrende.

Hun som er fargene utenfor linjene i tegneboka.

 

Dating 2006 vs. dating 2016

Året er 2006, jeg har flisenappa øyenbryn og rosa pologenser. Eller, vent. Var dette kanskje da jeg var midt i heavy metal-perioden min og gikk med sorte saggebukser med reflekstråder? Ikke godt å vite, singel var jeg okke som. Ikke så merkelig egentlig, når jeg tenker meg om.

Jeg hadde lagt både russetid, reggis, tydeligvis 90% av øyenbrynene mine og et knippe dårlige holdninger bak meg og var klar for det livet hadde å by på. Nemlig mannfolk. Mannfolk med mørkt hår, mannfolk med lyst hår, mannfolk med bart, mannfolk med hår på kassa og mannfolk med smilerynker rundt øynene. Jeg var klar for å date. OM jeg var klar for å date.

Dessverre har jeg alltid blitt veldig usikker rundt menn. De er som babyer og katter, man vet liksom aldri helt hva de vil. Men, tilbake i 2006 fantes det ikke Tinder, det fantes ikke Happn. Da måtte man ut der, møte dem. Snakke med dem, møte blikk. Ekte kjemi, ikke bare sveipe høyre eller venstre. Vi var til stede sammen og fanget øyeblikk med øynene og ikke kameraet på telefonen. Et år senere fant jeg det jeg trodde var kjærligheten, noe det for så vidt var også. Den gangen.

Jeg hadde et opphold fra singellivet på hele syv år og det virket som hele internett var klar over min nye tilværelse da jeg endret Facebookstatusen min. “Adams matkasse for single, finn din perfekte match på Sukker.no, fyrverkeri på nyttårsaften for èn. Ja, dere skjønner tegninga. Det var som om jeg hadde ligget i dvale alle disse årene og alt var annerledes. Uansett hvor jeg går og hva jeg ser. På bussen, på trikken, på storskjerm, på reklameplakater, i aviser. Dating, ligging, apper, bilder, filmer. Midtlivskrisa mi trenger ikke mer av dette. Stopp dette sosiale medie-helvete, jeg vil av.

Året er 2016, jeg har pistrete hår etter år med bleking, vonde knær og trange jeans som gjør at jeg får vondt i underlivet. Eller vent, er det bare 30 års krisa? Ikke godt å vite, singel er jeg okke som. Ikke så merkelig egentlig, når jeg tenker meg om. Jeg dater toppen to ganger i løpet av et år, litt fordi denne dating-greia blir for mye for meg og litt fordi jeg ikke har tid. Nå går jeg inn i en dvale, med meg selv. For meg selv. Spent på hvordan verden ser ut når jeg våkner.

 

Hold de svette testiklene dine unna meg er du grei.

Det er lørdag og byen oser av høye heler og ståpikker fra helvete. Jeg er ute med damene, og vi er fullt opptatt med drinker og dansering. Det er oss, slik vi vil det skal være. Helt til du kommer glidende inn på dansegulvet. Ingen så deg komme, men der er du. Midt i danseringen vår med fråde rundt kjeften. Du viser frem noen velvalgte dansetrinn og jeg lurer på om dette er stilen din, eller om du er på randen av et epilepsianfall. Det er ikke godt å se forskjell.

Du smiler litt skjevt til meg, slik du har sett på film. Sånn du tror er sjarmerende, slik du har sett på Magic Mike. Det ser ikke bra ut.

Så raper du noe inn i øret mitt. En god blanding av gamle middagsrester, tannsten og sure sigarettstumper. Jeg tror du prøver å fortelle meg noe, men ordene dine ender opp som spyttklyser i øyet mitt i stedet. Jeg tørker de bort med håndbaken og søker fortvilet etter hjelp hos venninnene mine. De har forsvunnet på doss.

Du hopper frem og tilbake som en brunstig okse og prøver å stramme kroppen under en allerede for trang skjorte. Du rauter noe, men jeg hører fortsatt ingenting. Du blir for innpåsliten og det er like før jeg er redd for at du skal dra ned buksa og kjøre i gang med tidenes testikkelshow. Flappa, flappa, flappa. Jeg ser på klokken, den er 23:30 og det er vel snart på tide å dra hjem. Jeg dytter deg bort med hånden og piper “hold de svette testiklene dine unna meg er du grei”.

Men, neida. Du har andre planer.

Du klistrer deg fast til meg som et nyutsprunget herpessår som bare venter på å boble seg rundt i fjeset mitt og forpeste tilværelsen min til evig tid. Finnes det en krem for sånne som deg, undrer jeg. “brløgggggghhhrrrr” rølper du i øret mitt og stikker en finger i retning rompehullet mitt. “Varsko her” hyler jeg og dodger fingeren din, akkurat i tide.

“Jeg har faen ikke smurt de tørre leggene mine med bodylotion for det drittet her”, mumler jeg og prøver å kjempe meg mot utgangen. Jeg er i en jungel. En jungel av peniser som jeg bare må sverde ned med macheten min. Jeg hører deg bak meg, et slags parringsrop. Eller kanskje du kaster opp, det er neimen ikke lett å vite. Lyden forsvinner og jeg ser du har peilet deg inn på hun høye, blonde med store pupper. Jeg puster lettet ut. “Jeg bare går å henter meg litt vann”, sier jeg til venninnene mine og tar første trikken hjem.

Jeg er lei av deg. Du som tror du har all rett til å pese oss i øret og grinde oss opp og ned på dansegulvet, bare fordi vi har tatt på oss en kjole. Bare fordi vi har lebestift. Bare fordi vi drikker. Bare fordi vi er ute.

Bare fordi vi er jenter.

 

Kjære fuckboy

Ja, for jeg kaller deg det jeg hvis det er greit? Det er en så fin oppsummering av så mye og så mange.

Shit, jeg har så jævlig lyst på deg. Ikke fordi du er så sjarmerende, men det er noe med kjevepartiet ditt. Eller kanskje det var skuldrene, eller hendene, eller måten håret ditt ligger på. Eller, hva vet vel jeg, kanskje det er fordi du er mann og jeg bare vil kline litt.

Jeg kjenner deg igjen lang vei. Enten er det magefølelsen min, eller så er det den eimen av kjønnsorgan som følger deg når du går forbi. Det er ikke så vanskelig å forstå hvilken type du er, selv om du tror du skjuler det så godt. Du er så fornøyd med deg sjæl der du sitter og tror du lurer meg trill rundt. Fy søren, fy søren sørensen tenker du, så forelsket hun er i meg nå.

Men, jeg er ikke forelsket i deg. Jeg er forelsket i tanken om deg. Nei, kanskje ikke det engang. Bare tanken av noe, noen. Nærhet bare. Respekt kanskje. Et ord jeg ikke tror finnes i ditt vokabular. Du sier mye annet da, ting du tror jeg trenger å høre.

Og jeg liker måten du drar meg inntil deg og kaller meg baby. Et eget kallenavn, sånn at jeg kan føle meg skikkelig spesiell. Fy, så spesiell! Du kysser meg og dytter meg lekent ned i puten. En pute som er innsauset av gammal morro. Det lukter truser, tåfis og middagrester fra i går. Jeg tror det var noe med løk tenker jeg og inhalerer et støvkorn, eller kanskje det er et kjønnshår. Hvem vet.

Du sier: «du er deilig ass», mens du med den ene hånden stryker meg over håret og med den andre hånden liker femten bilder av halvnakne damer på Instagram mens du stille ejakulerer ned i buksebeinet ditt. En bukse som jeg trodde var vintage, men som bare viser seg var stiv og misfarget av gammalt cum.

Det er greit. Du kan få være den du er. Akkurat den du er, faktisk. En vandrende bombe fylt av kjønnssykdommer som bare venter på å eksplodere som en råtten dong i fjeset til den stakkars lille jenta som ser deg komme svevende ut av røykmaskinen på dansegulvet. «Der er han, Prince Charming, med vintage jeans og skjevt smil» rauter hun til venninnene sine. Kanskje hun er sårbar, kanskje hun faller lett. Eller kanskje det er lenge siden hun har pult, slik som meg.

Nå er det kanskje noen der ute som tror jeg er bitter og at jeg gråter mine salte tårer. Det går fint med meg og jeg er ikke det. Helt på ekte. Jeg er en stor jente i en liten kropp. Men, det er på tide at noen sier det høyt og at dere får en smekk på pungen. Jeg snakker jo ikke kun for meg selv, men jeg snakker for alle der ute som dere kommer til å valse over. Så, vær litt ålreit a. Er ikke det mye bedre?

Kjære fuckboy. Jeg ønsker deg kun det beste, og at du en dag gror store nok baller til å ta ansvar og si: «du, jeg tror ikke dette er en så god idè. Det var hyggelig, men det er ikke riktig». Da kanskje hadde jeg respektert de slappe, sæggete greiene du har mellom beina. Som regel er det ikke sånn, som regel bare slutter dere å svare. Det blir stille, helt stille. Kanskje jeg egentlig burde ringe noen, bare sånn at de kan sjekke at du lever tenker jeg, før jeg kommer på hvem du egentlig er. Kan du ikke gjøre oss alle en tjeneste? Vær en mann og ikke vær stolt av at du leker med andres følelser.

Du har så mye å lære og jeg trøster meg med det. Forhåpentligvis slipper du å tørke tårene til datteren din når de møter på en som deg. Forhåpentligvis.

Antageligvis,

ikke.

 

Rundlurt

Her om dagen ble jeg frastjålet vesken min. For alle dere damer der ute så vet dere hva det innebærer. Det er ikke bare en veske, det er jo hele livet ditt.

Jeg slurpet i meg en varm kopp kaffe på cafè da en ukjent mann kom bort til meg. Han sa han kjente meg igjen fra nett-serien jeg var med på, Kickstart og lurte på om vi kunne ta et bilde sammen. Jeg ble jo ekstremt smigret for at noen i det hele tatt kunne kjenne meg igjen, så jeg takket selvfølgelig ja.

gjens


Det tok fem sekunder. Fem sekunder av livet mitt og fem sekunder hvor jeg var uoppmerksom. Jeg snudde meg og alle verdisakene mine hadde forsvunnet. Bankkort, kamera, mobiltelefon og ikke minst 20 festivalbilletter  som skulle leveres på jobb. Du kan jo tenke deg panikken som spredte seg.

Jeg stormet ut av døren for å finne han jeg tok bilde med, for det måtte jo være han! Det som møtte meg var et kamera-team og en veldig fornøyd “tyv”. Hjertet dundret helt opp til øreflippene. Jeg er så ufattelig lettet over at det hele var en spøk, men jeg fikk meg en skikkelig støkk. Uansett hvor jeg befinner meg og selv om det føles som om jeg er i trygge omgivelser så kan dette skje.

Jeg anbefaler deg på det sterkeste å skaffe forsikring, den settes i gang med en gang du låser døren. Visste du foreksempel at reiseforsikring dekker tyveri selv om du ikke har reist lenger enn favorittkafeen? Uansett om du skal på kino, ut å reise, eller på butikken så er du dekket! Sikre deg selv, sikre tingene dine. Les mer om reiseforsikring på Gjensidige.no.

gjensidig

Men, jeg har også en skikkelig gladnyhet til dere midt oppi all stjele-prat! Dere har nå mulighet til å vinne reisegavekort! Hvordan du deltar er såå enkelt! Legg igjen en kommentar på Facebookfilmen med hvem du vil ha med deg på ferie og hvor. Det er viktig at dere kommenterer Facebookfilmen på Gjensidige sin side for å delta, og ikke her på min blogg.

Lykke til alle sammen! Hilsen hun som nå tviholder på vesken sin som en gammel tante.

 

Rotløs

Jeg er dugg på ruten, jeg er vind i håret og jeg er bløte fotspor på baderoms-gulv. Jeg finnes her, jeg er, men jeg forsvinner. Jeg finner ikke roen.

Jeg hører ikke hjemme noe sted.

Er jeg rotløs, rastløs, til tider motløs og tidvis håpløs fordi jeg det ikke var meningen at jeg skulle havne her? I dette livet, eller på denne planeten. Kanskje jeg skulle hatt femten øyne og en nese som var formet som en trompet og bodd i en galakse langt der ute og danset rundt på stjernestøv.

Kanskje jeg hadde følt meg hjemme da.

Noen dager går jeg barbeint. Jeg graver føttene ned i sanden, eller lar gresset kile meg litt ekstra mellom tærne. Kanskje jeg slår røtter etter hvert hvis jeg står lenge nok. Så, her kan jeg stå, akkurat her. I dette øyeblikket med lukkede øyne og bankende hjerte. Med varme hender mot kalde kinn og solen dansende på nesetippen.

Jeg er ikke hjemme da heller.

Andre dager setter jeg meg på et fly, og jeg flyr gjerne så langt jeg kan. Over skyene, inn i regnbuen og helt på andre siden av drømmene mine. Akkurat dit vil jeg og der trenger jeg å være. Der snubler jeg rundt med varme følelser bak solbrent hud, et hode fylt av kjærlighet og isbiter klirrende i glasset. Jeg er på andre siden av verden. Jeg er myk i kroppen og har lave skuldre.

Jeg er hjemme. Borte.

 

Du ekk`e bra for meg

Vi står ovenfor hverandre. Du med hendene i bukselommen og jeg med armene langs siden. Du drar meg inntil deg, så tett at nesetippen bøyes mot brystet ditt og jeg kjenner varmen av min egen pust mot huden din. Du er varm og trygg, og jeg blir svak i knærne, svak i hodet og svak i hjertet. Alt det jeg ikke vil være, alt det jeg ikke burde være. Ikke i nærheten av deg i alle fall.

Du ekk`e bra for meg. Du får meg til å smile med alle tennene. På bussen, i butikken og på vei til og fra jobb.

Jeg lukker øynene og later som jeg er en lyktestolpe. Da trenger jeg bare stå her og lyse mens du går forbi. Da slipper jeg å ta stilling til alt jeg føler, da slipper jeg å ta stilling til deg. Til oss. Ja, jeg tror jeg vil være en lyktestolpe. Kanskje ikke for alltid, men bare en liten stund.

Du ekk`e bra for meg. Du får meg til å bryte ut i ukontrollert dans, selv om det pøsregner og sokkene blir bløte.

Jeg åpner munnen og vil til å be deg om å bli. Eller kanskje jeg burde be deg om å dra. Men, jeg tror jeg har hull i bukselommene og at alle ordene har falt ut på veien. Jeg fomler rundt i lommene, men alt jeg finner er en krone og et tyggispapir. Kanskje det er likegreit at jeg ikke kan snakke, så sier jeg ikke noe jeg vil angre på.

Du ekk`e bra for meg. Du tvinner fingrene dine rundt mine og de passer så fint inn i hverandre. Det føles så riktig. Det føles så bra.

Du stryker hårstrå vekk fra ansiktet mitt og jeg kan ikke lenger gjemme meg bak mørke lokker. Jeg graver ansiktet mitt dypt ned i t-skjorten din i stedet og nyter hver sekund av følelsen du gir meg. Kanskje fordi disse sekundene er så bra, kanskje fordi jeg er redd det blir de siste. Kanskje fordi jeg vet det må gå over.

Du ekk`e bra for meg. Du får meg til å dagdrømme om noe som aldri kan bli. Som deg og meg for eksempel.

 

Kaos

Livet mitt har vært rimelig kaotisk i det siste og jeg vet ikke helt hvem jeg er, hva jeg gjør, hvorfor jeg gjør det, hva jeg føler, hva jeg burde føle og hva jeg absolutt ikke burde føle. Derfor er jeg og føler jeg alt på en gang. Det er som et eventyr og jeg føler jeg vandrer litt rundt i en drøm. For en lapskaus, for en suppe hverdagen min har blitt. For et måltid dette livet er. Jeg er bare sulten på mer, uansett hvordan det smaker.

P6040146P6010102P6170062P6010111P6160008P5030781