Jeg ønsker bare at noen skal ville ha meg.

Jeg sitter ytterst på stolen, nesten sånn at den tipper, hele overkroppen er fremoverbøyd. Jeg drar fingertuppene over treverket, leter etter feil i overflaten, ujevnheter. Jeg tenker at den glatte overflaten er livet mitt og at ujevnhetene, de små ruglete dumpene i plata, de er meg. Jeg lener meg frem og plukker opp telefonen som ligger på bordet. Den er fortsatt varm i hånden min, lunken fra sist gang jeg sjekket.

Skjermen er fortsatt sort.

Noen går forbi og vinden fra forbipasseringen får håret mitt til å bevege seg og sette seg fast på den nysmurte leppepomade-leppene mine. Jeg drar fingrene gjennom håret og plasserer det bak øret, kjenner hårstråene gli vekk fra leppene. Bare ett hår henger igjen. Alene.. Akkurat som meg, tenker jeg.

Jeg siger dypere ned i Landkrona lenestol fra Ikea og plukker vekk et par nupper fra trekket som lander på skoen min. Kroppen slapper av og skuldrene synker ned, nesten som et sukk. I dag er det bare meg, en sliten lenestol, et gammelt trebord og en iPhone som er sort.

Jeg er ensom og i det siste har jeg følt litt ekstra på det. Så ekstra at det knyter seg i brystet, (på den siden der blodpumpa er, så det føles mer ekte at man har vondt i hjertet) og så ekstra at jeg tok meg selv i å gråte tre tårer på sengekanten her en kveld. Jeg savner noen å skrelle poteter med, noen å velge ut hvilket pålegg vi skal ha til frokosten på butikken med, noen å henge opp ytterjakken min i gangen med og noen å krype inn i armkroken til. Jeg har ikke følt på denne følelsen på lenge og det er vanskeligere å innrømme enn jeg skulle tro, men jeg savner en kjæreste.

Jeg tar en lang slurk fra kaffen. Den er lunken, like lunken som telefonen min. Jeg ser ut vinduet og lurer på om noen ser inn og tenker at det er synd på meg som sitter her alene.

Disse årene som har kommet og gått, men som jeg ikke vet helt hvor ble av har satt fotavtrykk på selvtillitten min. Etter flere dates der jeg har blitt benchet, ghostet og alle andre fancy ord som brukes i stedet for: “han vil ikke ha deg”, så har jeg blitt helt utslitt. Det føles som jeg har løpt et maraton med følelsene mine, et maraton der jeg ikke løper seirende i mål med begge hendene over hodet, men et maraton der jeg gang på gang kommer anpusten i mål, uten vill jubel, uten pokal, uten diplom. Ikke en gang en sjokolademedalje. Det er bare meg. Svett og jævlig.

Jeg er sliten. Sliten av å spille russisk rullett med følelsene mine. Sliten av å være hun som tenker at dating ikke skal være et spill og som sender den første meldingen. Jeg er sliten av å formulere og omformulere meldinger. Sliten av å overtenke og overanalysere før jeg trykker send. Så sitter jeg der, håpefull, klam på hendene og urolig i kroppen. Så starter denne ventingen, håpet om at telefonen skal lyse opp med en melding fra han. Håpet om at han vil møte meg igjen. Lyset endrer seg på telefonen og jeg kjenner den velkjente kriblingen i kroppen, men det var visst bare refleksjon av billys fra veien. Jeg skifter stilling i stolen, retter opp ryggen og dytter brystet frem slik mamma har lært meg. Sånn at jeg blir lengere, mer feminin, mer attraktiv, mer elegant. Kaffen har blitt kald, men telefonen er fortsatt lunken. Og du gjettet riktig.

Skjermen er fortsatt sort.

Nå er jeg lei og nå er det nok. Nå er det min tur til å få den første meldingen. Jeg gir ikke opp datinglivet, men jeg vil ikke ha forventinger eller forhåpninger lenger. Jeg skal ikke sitte og komponere en melding med høy puls og svette håndflater heller. For nå er det min tur. Det er min tur til å kjenne på følelsen et lite sekund – at noen vil ha meg.

I lyset fra gatelyktene kan jeg se det har begynt å regne litt. Urutinerte mennesker som meg selv som har glemt paraply løper mot trikken med jakken trukket over hodet, som om de er livredd for å bli truffet av de få dråpene som faller i kveld. Det er jo bare vann tenker jeg og tar meg selv litt i det. Det er vel også bare en melding. 

Jeg lener meg tilbake på stolen, nesten sånn at den tipper, hele overkroppen er bakoverlent. Jeg drar fingertuppene over stoffet på stolermet, leter etter feil i overflaten, ujevnheter. Jeg tenker at den glatte overflaten er livet mitt og at ujevnhetene, nuppene i trekket, de er meg.

Jeg lener meg frem og plukker opp telefonen som ligger på bordet foran meg. Den er fortsatt varm i hånden min, lunken fra sist gang jeg sjekket.

Skjermen er fortsatt sort.

 

Egoisten Ane

Jeg snakker mye om det å tørre å tro på seg selv. Jeg fokuserer på viktigheten av å tørre å snakke seg selv opp, være stolt av den man er og å være sin egen heiagjeng. Jeg tror man kan få til alt man vil så lenge man har lidenskap og sympati. Når det er sagt så tror jeg også like mye på viktigheten av selvinnsikt. Å være oppmerksom på alle sidene ved seg selv, til og med de man ikke er så stolt av. Er man klar over disse så kan man hele tiden utvikle seg i den retningen man ønsker og være et menneske andre orker å ta stilling til.

I dette innlegget vil jeg fokusere på noen av de sidene jeg ikke er stolt av, de sidene av meg som er dårlige og irriterende. Nå mener jeg såpass irriterende at det til og med irriterer meg selv.

Først og fremst elsker jeg å snakke om meg selv. De fleste setninger begynner med «jeg». Jeg vet, jeg føler, jeg tenker, jeg opplevde, jeg skal etc. Noen ganger prøver jeg virkelig å starte setningen annerledes, men innholdet ender som regel med ordet jeg eller meg uansett. Ofte tenker jeg: «Herregud. Nå snakker jeg bare om meg selv, eller, nå ble det sånn igjen – fokus på meg. Meg meg meg.» Heldigvis har jeg opprettet denne bloggen der jeg kan skrive om meg sjæl så mye jeg bare orker. Herregud, en hel nettside – bare om MEG. Så fantastisk. Alle må jo synes det er kjempeinteressant å høre om meg. MEG MEG MEG.

En annen ting er at jeg ler. De aller fleste ler og det er som regel bare positivt, men jeg er ekstrem. Jeg ler høyt og av alt. Ikke har jeg en søt feminin latter som jeg kan komme unna med heller, den er høy, grøtete og skingrende. Føler noen ganger at lyden av latteren min kan sammenliknes med noe veiarbeid eller anleggs-lyder. Eller som start-lyd under maraton eller noe. For noen ganger det bare èn høy lyd, ikke en full latter som triller og går av seg selv. Jeg ler ofte bare fordi det er en naturlig reaksjon, som å puste, ikke fordi det er noe jeg synes er nevneverdig morsomt. Sjukt unødvendig, kan jeg ikke bare hold kjeft liksom. Det verste er at jeg som regel ler mest av meg selv, fordi jeg synes jeg selv er så hysterisk morsom. Jeg er faktisk den morsomste jeg kjenner.

Noe av det aller mest irriterende ved meg er at jeg avbryter andre. Ofte. Hvis jeg føler de bruker for lang tid på en setning, så fullfører jeg det siste ordet. En forferdelig uvane. Frekt og jævlig, men jeg har bare ikke tid til å høre på at folk skal lete etter det riktige ordet de skal bruke. Jeg skal faktisk til frisøren min om to timer, jeg kan ikke sitte her i ti minutter og høre på at du skal lete deg frem til ordet «løkring». Ofte har jeg ikke helt forstått hva det blir snakket om heller, fordi jeg ikke har hørt ordentlig etter, fordi jeg gleder meg så fælt til å fortelle ting jeg vil si. Som sikkert er mye mer interessant enn det de andre snakker om. Dessuten har jeg brukt tiden de har snakket på til å formulere en veldig velartikulert setning, der ingen trenger å hjelpe meg med ordene.

Jeg er sta, det har jeg alltid vært. Jeg er påståelig, selv om jeg ikke alltid har rett. Det er utrolig usjarmerende og et personlighetstrekk jeg vil kvitte meg med fortere enn du klarer å tenke deg frem til ordet løkring. Dessuten blir jeg ofte sur hvis jeg tar feil, noe jeg ofte gjør. Da skylder jeg som regel på mye annet enn min egen stahet. Det irriterer meg at jeg skal være så flau over å si at jeg tar feil, eller at jeg har gjort noe dumt, for jeg sier mye feil og jeg gjør i alle fall mye dumt (som for eksempel å steke mat i den lyserosa dressen min og få fett over hele meg.)

Jeg skal alltid være i sentrum og et midtpunkt. Jeg skal alltid showe og jåsse og tar alltid mye plass. Noen ganger sier jeg til meg selv at det er faktisk greit å bare sitte i et hjørne og la andre ta styringen også. Jeg tror dessverre dette er medfødt, for jeg husker folk har himlet med øynene over “Ane in the spotlight” gjennom hele oppveksten. Jeg føler ofte litt på at at det forventes at jeg er den som skal dra i gang stemningen, eller en samtale også, men det går jo bra – for jeg elsker det jo!

Overanalysering og overtenking er noe jeg kunne tatt fagbrev i, ikke bare er det unødvendig, men fryktelig slitsomt også. Jeg har ofte en tendens til å føle meg tilsidesatt og utelatt, noe som selvfølgelig ikke alltid er tilfelle. Det kan være alt fra tonefall, kroppsspråk til setningsoppbygging. Jeg er ofte veldig skjør på dette området og blir fort lei meg og tror at folk ikke liker meg. Her har jeg mye å jobbe med, men det går gradvis fremover, jeg har lært meg å gi litt mer faen i akkurat dette, for det er ikke noe vits i å bruke energi på noe som er verdt å bruke energi på.

Jeg snakker mye. Herreguuuud så mye jeg snakker. Jeg snakker så mye at jeg ofte glemmer hva jeg startet å snakke om. Jeg er veldig flink til å distrahere meg selv i tillegg, så dette er en kombo som ikke alltid er så bra. Midt i en setning hvor jeg snakker om sjokolademelk (hvor temaet egentlig først var asfalt), så kan jeg se en fin hund og så rope «SE PÅ HUNDEN» og så kan jeg plutselig begynne å snakke om pels og poter i stedet. Heldigvis har jeg venner som både aksepterer dette, men som også setter meg på plass og sier ifra at Ane, nå må vi snakke om det vi faktisk startet å snakke om. Nemlig, asfalt.

Jeg har ingen grenser og selv om det kanskje kan virke litt befriende for andre der ute, er det ikke alltid like populært om jeg flekker ned trusa og viser frem rompehullet mitt og forteller om den gangen jeg hadde en hemoroide der, eller hvis jeg tenner på fisen min, eller roper runketitten, runketatten, runketittenteia på trikken bare for at de jeg har lyst. Jeg trenger ikke være såpass vulgær, eller detaljert alltid. Jeg bare klarer ikke holde meg, det blir nesten som en tic.

Jeg er egoistisk på veldig mange måter. La meg komme med et eksempel. Hvis jeg har funnet en bursdagsgave til en venninne som jeg synes er skikkelig kul, så vil jeg den skal være fra meg. Baaaaare meg. Hvis noen spør om de kan være med på gaven kan jeg bli stresset, for da får ikke jeg all æren av å ha funnet på en så kul gave (for selvfølgelig er det en sjukt bra gave – det er jo jeg som har plukket den ut tross alt).

Med hånden på hjertet så prøver jeg å bli flinkere. Jeg prøver å ikke avbryte så ofte, jeg prøver å lytte bedre, ikke le hysterisk av alt jeg hører, ikke tenke at det jeg skal si er så mye viktigere enn det andre skal fortelle og jeg prøver å ikke komme med tusen digresjoner eller fortellinger som hverken er interessante eller relevante. Jeg prøver å bli et bedre eksemplar av meg selv, ikke bare fordi andre skal orke å ha noe med meg å gjøre, men fordi jeg ønsker å være en bedre versjon av meg selv – for min egen del.

Hva burde du jobbe med?

 

Singel for alltid.

Jeg er skikkelig redd. Ikke sånn liksom redd, men på ekte redd. Jeg er så redd at jeg får frysninger når jeg tenker på det og de pistrete hårene på armene mine reiser seg. Jeg er nemlig skikkelig redd for å forelske meg. Jeg er redd for å få meg en kjæreste.

Å være singel er det jeg kan, det er det jeg er god på. Det har vært mitt fagfelt de siste fem årene. Woooow, det har faktisk nesten gått seks år. Jeg nevnte dette for en av kollegaene mine på jobb her om dagen (kollegaene mine er veldig interesserte i kjærlighetslivet mitt, litt rart er det jo egentlig, siden det er ikke-eksisterende) og hun fortalte meg om en dame som hadde vært singel i femten år, men hun fikk til slutt to hunder og en mann. «Det er håp Ane» sa hun, og jeg tenkte at femten år er jammen meg lenge, men også at disse seks årene har gått skremmende fort. Så så jeg for meg selv som en ensom eremitt som bodde i en hule på fjellet med to hunder og så ble jeg litt bekymret.

Kanskje det ikke tar meg femten år, men jeg er redd for å bli forelsket. Sånn hodestups forelsket at jeg glemmer meg selv. Glemmer hvem jeg er og hva jeg gjør. Jeg er redd for at jeg skal bli så oppslukt at alt annet ikke betyr noe, litt sånn som den ungdomsforelskelsen man en gang hadde. Husker du den? Får man den nå, selv om man har blitt en såkalt voksen? Jeg er redd for at han skal flytte inn. Jeg er redd for at jeg må rydde plass i mine skap og at han putter gutteklær i garderoben og ødelegger brettekantene mine. Hvor skal jeg gjøre av alle mine greier da? Bodene mine er jo fulle, logistikken går på ingen måte opp.

Jeg er redd for at jeg ikke lenger kan ligge på sofaen naken etter jobb med ostepopsmuler mellom magevalken mens jeg stirrer tomt ut i luften. Jeg er redd for å få bråke-bæsj i tarmen sånn at jeg må bruke kjempelang tid på do mens jeg kniper igjen prompehullet for å lage minst mulig lyd. Jeg er redd for at jeg ikke kan spise hva jeg vil, når jeg vil, men at jeg alltid må forholde meg til hva vi vil ha og når vi vil spise. Jeg er redd for at han vasker de hvite klærne mine med hans fargede så jeg får rare flekker på tingene mine. (Det får jeg jo egentlig uansett, fordi jeg er skikkelig dårlig til å sortere.) Jeg er redd for å ikke være alene når jeg vil være alene, men at jeg må ta stilling til noen andre.

Jeg er redd for å bli for komfortabel. Jeg er redd for at alle mine ønsker om å se verden, bli kjent med nye mennesker og kulturer forsvinner – fordi det går bra å bare være hjemme.  Jeg er redd for å aldri mer kunne være spontan. Bestille en reise på minuttet på grunn av en følelse i kroppen, dit jeg vil, når jeg vil, fordi jeg vil. Jeg er redd for å bli hun jeg er redd for å være: «jeg har det så bra med han, så da blir jeg bare her». Jeg er redd for at jeg ikke tørr å utfordre meg selv lenger. Jeg er redd for å vise han mine vaner og jeg er spesielt redd for å vise han mine uvaner, for de er det dessverre mange av. Jeg er redd for at han skal elske meg. Jeg er redd for at han skal ha forventninger og forhåpninger til meg. Jeg er redd for å ikke innfri. Jeg er redd for å skuffe han. Jeg er redd for at han skal fri til meg og at jeg må ta stilling til alt det her igjen – bare resten av livet.

Resten av livet….

Jeg er redd for at sier han vil ha barn. Jeg er redd for hva han sier når jeg forteller at jeg vil mest sannsynlig aldri få lyst på barn. Jeg er redd for å kaste bort årene hans. Jeg er redd for å kaste bort årene mine. Mest mine. For så egoistisk er jeg.

Jeg er redd for å havne i de forholdene jeg hører andre snakke om. Der man krangler og kjefter. Der man misforstår og er usikker. Der man irriterer seg mer enn å å være glad. Der man bare er oppgitt. Der det er sjalusi. Der det er utroskap. Der man er urimelig. Jeg vil ikke ha det sånn. Jeg vil jo bare ha det bra og jeg har det så bra alene. Er det noe som går skeis nå, så har jeg bare meg selv å skylde på. Jeg har jo ingen andre å forholde meg til.

Jeg dater veldig sjeldent. De som kjenner meg vet jo til at jeg hater dating. Det gjør meg usikker. Men, jeg er også redd for å finne en jeg liker, derfor skjuler jeg meg ofte blant overfladiske småting når jeg sjekker ut mulighetene mine der ute. Navnet hans passer ikke til mitt. Skjegget hans er for langt. Han hører på feil musikk. Herregud, liker han virkelig stangselleri? Han bruker for mye voks i håret, de buksene der var litt for høye gitt og listen bare fortsetter og fortsetter. Jeg har selvfølgelig skjønt at det ikke alltid er guttene som er problemet, men at jeg er redd for å slå meg til ro. Litt selvinnsikt har jeg, faktisk.

Når det er sagt, så er det er selvfølgelig dager jeg ønsker jeg hadde en kjæreste. Som søndager for eksempel, eller når jeg opplever noe som er sabla fint – da hadde det vært hyggelig å dele det med noen jeg er glad i. Sånn-glad-i-som-jeg-kan-kysse-på-munnen-glad-i, for jeg er jo glad i mange mennesker, men jeg vil ikke kysse alle på munnen.

Men, det jeg gleder meg til aller mest når jeg en gang får meg kjæreste, er bursdagene hans. Når jeg kan krype opp i sengen og vekke han med kaffe som enten er litt for sterk, eller alt for svak, med ballonger jeg har blåst til jeg nesten besvimer og en mislykket kake som han sier er kjempefin, bare for at jeg ikke skal bli lei meg. Det, det gleder jeg meg faktisk skikkelig til.

Kanskje det ikke blir så ille likevel.

 

Laus, usmakelig og oppmerksomhetssyk.

Hei kjære lesere. Forhåpentligvis har jeg fått et par nye følgere siden jeg startet å blogge og jeg vil gjerne introdusere meg selv for dere og fortelle dere litt om hvem jeg er, derav overskriften: laus, usmakelig og oppmerksomhetssyk.

L A U S

«Hun Ane, er ikke hun litt laus a?»

Jeg er visst laus fordi jeg har guttevenner. Dere skjønner jo at det ikke går an å ha venner fra det motsatte kjønn uten at de penetrerer meg først. Jeg har det litt som en hovedregel egentlig, en audition om du vil. Når jeg møter nye hannkjønn blåser jeg i den formelle håndhilsenen, jeg bare flekker av meg stillongsen og sklir ned i knestående og rauter etter kuk med en eneste gang.

Jeg ikke bare har én guttevenn, jeg har faktisk flere og selvfølgelig har jeg sex med dem alle sammen, gjerne alle på en gang, hva ellers har man venner for? Ikke for å dele morsomme opplevelser eller ha dype samtaler med i alle fall, det hadde vært ganske roflmao.

*

Å bli kjent med nye mennesker er det beste jeg vet, det har ikke noe å si om det er en han, eller en hun, eller en hen. Jeg har mange guttevenner, fordi jeg liker ting som gutter ofte liker og jeg ler ofte av det samme som gutter ler av. Jeg er stolt av å ha venner av ulike kjønn, og om det er det som er betegnelsen på laus, så finnes det ikke lausere enn meg.

U S M A K E L I G

Hvis jeg skal takke for maten så roper jeg «kuk i ræva og andre buskevekster” og så går jeg bare. Jeg bruker all energien min på å være så vulgær som mulig. Har jeg mulighet til å være en idiot, så er jeg gjerne det. Jeg sniker i køer, jeg viser fingeren til barnefamilier og spytter på gaten og snørrer på resturanter. Jeg gir faen i deg og dine følelser. Jeg flasher titsa så ofte jeg kan, spesielt hvis jeg blir invitert i familieselskaper, klør meg gjerne i skrittet på matbutikken og piller buser til den store gullmedalje.

*

Jeg har alltid snakket uten filter. Jeg tar i bruk ord som: ræv, runke og sæd om det føles riktig. Jeg har aldri vært redd for å bruke ord andre kanskje kvier seg for å bruke. Det er svært sjeldent jeg sier ekskrementer for eksempel, for når noe er dritt – så fortjener det å være akkurat det, dritt! Om det er usmakelig at jeg en og annen gang slipper en fis blant venner og roper «der buldra det godt i kjøttkaka», så er jeg vel det og det går bra for meg.

O P P M E R K S O M H E T S S Y K

Du ser meg som regel naken på et bord mens jeg jodler så hardt at tannkjøttet tørker ut og hovedpulsåra nesten eksploderer ut fra halsen min. Er det en mikrofon i nærheten, så tar jeg ofte sjansen og river den ut av hendene til de det måtte gjelde, uansett om det er  Tande-P eller faens oldemor og tar over showet.

Absolutt alle valg jeg tar, fra jeg våkner om morgenen til jeg legger meg om kvelden, handler om at jeg skal være i sentrum, at jeg skal være midtpunkt, at jeg skal bli sett og bli lagt merke til. Det handler bare om meg. Meg, meg, meg, meg. Jeg prøver å skate og surfe og jeg kjører snowboard bare fordi jeg vil ha oppmerksomhet, ikke fordi jeg liker det eller synes det er morsomt. Herregud, hvem gjør det? Idioter! Jeg ler av sånne mennesker som vil lære ting, bare fordi de har lyst til å bli gode til noe. Ha-ha-ha!

*

Noen ganger gjør jeg ting fordi jeg har lyst, fordi jeg har en følelse eller fordi det er noe jeg har lyst til å lære meg. Noen ganger er jeg bare spontan, andre ganger er jeg bare full av glede. Ofte jøgler jeg litt bare for å glede andre også. Er man virkelig oppmerksomhetssyk om man blir så glad at man bare bryte ut i ukontrollert dans? Er man oppmerksomhetssyk hvis man byr litt på seg selv og viser personlighet? Hvis svaret er ja, så er jeg absolutt det.

**

Men, fra spøk til alvor. Hadde jeg vært en gutt med alle disse tre beskrivelsene, så hadde jeg vært morsom, kul og rå. Som jente er jeg laus, usmakelig og oppmerksomhetssyk. Jeg er så lei av at jeg alltid må forklare eller forsvare meg selv, fordi jeg har venner av det motsatte kjønn, for at jeg sier det jeg tenker og føler, fordi jeg tenker og føler, fordi jeg ikke alltid sitter pertentlig med beina i kryss, fordi jeg ler høyt, fordi jeg liker å skape stemning, fordi jeg har lyst til å pushe meg selv og prøve nye ting, fordi jeg ikke er redd for å drite meg ut, fordi jeg har bein i nesa, fordi jeg ikke er redd for å være uten filter, fordi jeg er tøff, fordi jeg benytter meg av ytringsfriheten.

Jeg er så lei av å forsvare meg, bare fordi jeg er jente.

 

Kjærlighet.

Mitt favorittord, mitt favoritt emne. Min favoritt følelse. Jeg elsker kjærlighet, selv om jeg ikke er den derre romantikeren som drømmer om roseblader på gulvet og tusen tente telys formet som et hjerte. For det første er det ganske brannfarlig og for det andre blir det sjukt varmt. Believe me, jeg tente en pakke med telys på rommet mitt da jeg gikk på barneskolen fordi jeg var inne i pyro-perioden min. Flaks jeg ikke brant ned hele huset egentlig, men jeg holdt jo på å svette ihjæææl.

Men, jeg skal ikke snakke om brannsikkerhet, jeg skal skrive om kjærlighet. Jeg gikk i årets Pride Parade og jeg blir like rørt hver eneste gang. Hele Oslo er fylt med farger, kjærlighet og glede. Samtidig blir jeg så tankefull og tenker på alle de som står gatelangs og ønsker at de hadde gått i toget, men kanskje ikke tørr. Eller de som får hat fordi de bare elsker den det er naturlig å elske. Jeg synes også synd på de som ikke er åpne nok til å forstå at kjærlighet er mer enn mann og kvinne.

Det er 2018 og selv om årstall ikke burde ha noe å si – for kjærlighet har eksistert siden tidenes morgen, så burde vi ha kommet så langt at ingen skal føle seg utelukket.

For, alle har noen de er glad i. Alle har opplevd kjærlighet på ett eller annet vis, i en eller annen form. Du er kanskje glad i familien din, en kollega, en venn. Kanskje du til og med elsker noen. Kjæresten din for eksempel. Tenk om du plutselig fikk beskjed om at det var feil å være glad i, de du er glad i. Det hadde gjort ganske vondt, sant? Ganske ulogisk og rart også.

Er det noe verden trenger mer av, så er det jaggu meg kjærlighet. Det er så mye hat der ute, så mye sinne, usikkerhet og faenskap. Det er så mye tapt kjærlighet, tvungen “kjærlighet”, så mye kjærlighet som har gått ut på dato, så mye kjærlighet som bare gjør vondt. Fortjener ikke alle å ha det bra? Fortjener ikke alle å oppleve oppriktig kjærlighet og fortjener ikke alle å kunne elske den de vil? Du vil vel det for deg selv, eller? Er ikke kjærlighet en menneskerett?

Så til alle der ute. Aldri lytt til hva andres definisjon av kjærlighet er, for det er bare du som føler det du føler. Ingen andre, og heller ikke hvem du er glad i definerer ikke hvem du er. All kjærlighet er unik, så fuck fordommer og elsk mer!

 

Slepp meg ut

… Før jeg svetter ihjæl! Altså, jeg skal ikke klage, men her kommer jeg med en liten bit med fakta. Å ha pannelugg i denne varmen er en svettefest uten like. Det er så ille at jeg på det verste har trodd at jeg har havnet i en tidlig overgangsalder. Jeg har nevnt det for de fleste av venninnene mine og de beroliger meg med at: “neida Ane, ta det helt med ro, det er bare normalt å svette litt”. Vel, bortsett fra hun ene venninnen min da, som begynner å fortelle en historie om en jente i midten av tyveårene som kom i overgangsalderen. DU VET HVEM DU ER!

Jakke og shorts fra Topshop og overdel fra Urban Outfitters.


Til mitt forsvar så hadde jeg bare på denne jakken for bilde sin del for å få det komplette Steve Irwin-antrekket, så det er ikke derfor jeg svetter. Nemlig!

 

Lapoint surfcamp Costa Rica!

Det føles sprøtt å booke reise nå egentlig, nå som sola griller som verst i Oslo. Det steker altså så hardt at huden slår sprekker og herpessår vokser og gror rundt om kring i fjeset. Livet er herrrrlig, dere! Hurra for sommer og sol, liksom.

Men, jeg har noen helt sjuke cravings om dagen, så jeg måtte bare spontan-booke meg en reise. Om en uke er jeg på vei til Costa Rica for å surfe med Lapoint, og jeg lengter med hele kroppen. Jeg har ikke vært i vannet siden Australia og det er jo fire måneder siden allerede.

Jeg har aldri vært i Costa Rica før og skal til et sted som heter Santa Teresa. Jeg tar gjerne imot tips til hva man burde se, spise og denslags mens jeg er der. Gleder meg aller mest til å surfe igjen selvfølgelig. Jeg meldte meg på level 3, litt fordi jeg føler det er så lenge siden jeg har surfet og litt fordi det er et helt nytt sted. Men, mest fordi jeg fortsatt har mye å lære, jeg er jo ikke på langt nær noe som kan kalles en surfer enda – selv om mange kanskje tror det. Håper jeg får mye progresjon der og klarer å lese bølgene litt bedre.

Det blir fullt fokus og jeg håper denne gamle kroppen klarer å holde følge. Jeg falt en del på brett i vinter og slo albuen ganske heftig, så jeg håper ikke det påvirker padlingen sånn altfor mye. Nå er jeg jo ræva på å padle uansett, så det blir spennende. Haha!

Men, sjekk så fin campen er a dere! Her skal jeg gosse meg fælt. Blir sikkert en del oppdatering på Instagram mens jeg er der, kjenner jeg meg rett. Så følg med på @anegyll om dere vil. Det gjør ikkeno om dere ikke vil heller altså, det går bra. Bare så dere vet det.

 

Behind the scenes.

Dere vet den evige kampen etter å få det perfekte bildet? Eller, kanskje ikke det perfekte – men et som ser litt normalt ut. Jeg tror jeg skal begynne å legge ut litt behind the scenes-bilder. Jeg legger kanskje ut ett eller to bilder på Insta der jeg ser sånn halvveis anstendig ut, men på kamerarullen min er 90 bilder med FAIL! Verden er ikke så polert som den noen gang virker på internett, så jeg vil gjerne bidra med litt annet innhold fra tid til annet.

Vær så god. Her har du haiker´n, tannebissen, krumryggen og hake-hals.

 

Not Giving a F**K

Da jeg flyttet til Oslo trodde jeg at jeg skulle finne en eller annen endring i livet mitt som gjorde meg lykkelig. Jeg trodde Oslo var svaret på mine drømmer. Haha, ganske sjukt å melde, men sånn var det jo den gangen. Endelig kunne jeg utfolde meg selv, være den jeg ville være fullt ut. Corny. Fargerik.

Ane

Jeg vet ikke om det er Oslo jeg skal skylde på, eller noen andre. Eller bare meg selv. Kanskje en god miks. Men.

Jeg har mistet en del av meg selv. Med den biten borte, forsvant også respekten for meg selv. Jeg har latt meg selv bli snakket ned til, blitt overkjørt og jeg har vært for feig til å stå opp for meg selv. Jeg har tenkt at kanskje det bare er meg. Kanskje jeg fortjener å bli behandlet sånn. Jeg får bare bite det i meg. Jeg har vært hun som tenker at alle er forskjellige og alle har forskjellige måter å kommunisere og reagere på. Det mener jeg fortsatt, men jeg innser også at ingen skal måtte godta å bli tråkket på av den grunn. Det handler enkelt og greit om respekt for andre. Det handler om å respektere noen som er annerledes enn seg selv, som har andre meninger, følelser og ambisjoner i livet.

Det siste året nå har jeg blitt enda mer usikker. Som folk flest så haaater jeg å være usikker. Jeg som alltid har vært flink til å finne de riktige ordene, komme med raske fiffige tilbakemeldinger og strålt av lykkerus, har plutselig slitt med å sette sammen setninger. Så jeg holder oftere kjeft i stedet. Jeg bryter sjeldnere ut i dans, jeg blir fortere sliten og jeg er ikke like entusiastisk over ting lenger. Det skremmer meg, for alle de tingene jeg var så glad for å vise verden og stolt av at jeg hadde i meg av energi, føltes som noe jeg burde gjemme bort og holde skjult. Jeg som trodde Oslo, verdens beste by, skulle få meg til å blomstre. I stedet ble jeg deprimert, startet hos psykolog og gråt på bussen, på doen på jobb, på butikken og i armkrokene til venner. Jeg ble hun der som jeg aldri trodde jeg kunne bli, men jeg må ha vært hun der, for å kunne bli hun her:

Ane 2.0

Jeg kjøpte meg nylig en bok som heter The Life-Changing Magic of Not Giving a F**k. Tittelen bare lyste mot meg og jeg tenkte at nå Ane, nå skal du faen meg ta deg sammen. Dette betyr ikke at jeg skal bry meg mindre om de rundt meg, eller om meg selv. Tvert imot. Det handler om å se min egen verdi, hva jeg burde fokusere på som gjør meg glad og hvordan filtrere ut det negative og ikke la det gå så veldig inn på meg. Jeg skal finne tilbake til meg selv, for jeg vet jeg finnes igjen der inne et sted.

Men, når det er sagt så er jeg glad for at jeg alltid har vært følsom, empatisk og snill. Det skal jeg fortsette å være. Det er tre veldig store ting å si om seg selv, men som jeg føler jeg kan si med hodet hevet. Dessuten burde man være flinkere til å dra frem sine gode sider som man er stolt av og faktisk tillate seg å være stolt av de.

At jeg faktisk alltid «gives a f**k» er også positivt, det betyr at jeg selv er oppmerksom på hvordan jeg behandler og snakker til andre mennesker, og at jeg er inkluderende og real. Se der, der fikk jeg skviset inn enda et par adjektiver om meg selv som jeg er stolt av. Haha!

Så nå skal jeg jobbe med å gi slipp på det som har gitt meg knuter i nakken og respektere meg selv og min verdi. Dessuten, Oslo du er faktisk ganske fin når du varmer så godt som du gjør nå.

 

Kaos.

Da jeg kom hjem fra Bali og Australia var tanken å slå seg til to. Jeg skulle ikke fokusere på å reise, jeg skulle finne den indre roen og balansen jeg har ønsket så lenge. Jeg skulle begynne å meditere, bli god i yoga. Kanskje finne meg en mann. Etter jeg kom hjem fra Bali og Australia har jeg aldri vært så rastløs i kroppen. Jeg har ikke satt meg ned for å sette meg inn i meditasjon eller yoga. Jeg har ikke hatt tid til å finne den roen jeg lengter etter. Jeg har i alle fall ikke tid til noe mann. Men, jeg elsker det, den travle hverdagen og alt som foregår i livet mitt. Jeg vet ikke helt om jeg er lagd for indre ro, kanskje jeg bare må innfinne meg i at jeg bare er kaos.

Jeans fra Bik Bok (kommer snart), Body fra Bik Bok (her), Solbriller fra Chimi (her) og sneakers fra Urban (her)