Behind the scenes.

Dere vet den evige kampen etter å få det perfekte bildet? Eller, kanskje ikke det perfekte – men et som ser litt normalt ut. Jeg tror jeg skal begynne å legge ut litt behind the scenes-bilder. Jeg legger kanskje ut ett eller to bilder på Insta der jeg ser sånn halvveis anstendig ut, men på kamerarullen min er 90 bilder med FAIL! Verden er ikke så polert som den noen gang virker på internett, så jeg vil gjerne bidra med litt annet innhold fra tid til annet.

Vær så god. Her har du haiker´n, tannebissen, krumryggen og hake-hals.

 

Not Giving a F**K

Da jeg flyttet til Oslo trodde jeg at jeg skulle finne en eller annen endring i livet mitt som gjorde meg lykkelig. Jeg trodde Oslo var svaret på mine drømmer. Haha, ganske sjukt å melde, men sånn var det jo den gangen. Endelig kunne jeg utfolde meg selv, være den jeg ville være fullt ut. Corny. Fargerik.

Ane

Jeg vet ikke om det er Oslo jeg skal skylde på, eller noen andre. Eller bare meg selv. Kanskje en god miks. Men.

Jeg har mistet en del av meg selv. Med den biten borte, forsvant også respekten for meg selv. Jeg har latt meg selv bli snakket ned til, blitt overkjørt og jeg har vært for feig til å stå opp for meg selv. Jeg har tenkt at kanskje det bare er meg. Kanskje jeg fortjener å bli behandlet sånn. Jeg får bare bite det i meg. Jeg har vært hun som tenker at alle er forskjellige og alle har forskjellige måter å kommunisere og reagere på. Det mener jeg fortsatt, men jeg innser også at ingen skal måtte godta å bli tråkket på av den grunn. Det handler enkelt og greit om respekt for andre. Det handler om å respektere noen som er annerledes enn seg selv, som har andre meninger, følelser og ambisjoner i livet.

Det siste året nå har jeg blitt enda mer usikker. Som folk flest så haaater jeg å være usikker. Jeg som alltid har vært flink til å finne de riktige ordene, komme med raske fiffige tilbakemeldinger og strålt av lykkerus, har plutselig slitt med å sette sammen setninger. Så jeg holder oftere kjeft i stedet. Jeg bryter sjeldnere ut i dans, jeg blir fortere sliten og jeg er ikke like entusiastisk over ting lenger. Det skremmer meg, for alle de tingene jeg var så glad for å vise verden og stolt av at jeg hadde i meg av energi, føltes som noe jeg burde gjemme bort og holde skjult. Jeg som trodde Oslo, verdens beste by, skulle få meg til å blomstre. I stedet ble jeg deprimert, startet hos psykolog og gråt på bussen, på doen på jobb, på butikken og i armkrokene til venner. Jeg ble hun der som jeg aldri trodde jeg kunne bli, men jeg må ha vært hun der, for å kunne bli hun her:

Ane 2.0

Jeg kjøpte meg nylig en bok som heter The Life-Changing Magic of Not Giving a F**k. Tittelen bare lyste mot meg og jeg tenkte at nå Ane, nå skal du faen meg ta deg sammen. Dette betyr ikke at jeg skal bry meg mindre om de rundt meg, eller om meg selv. Tvert imot. Det handler om å se min egen verdi, hva jeg burde fokusere på som gjør meg glad og hvordan filtrere ut det negative og ikke la det gå så veldig inn på meg. Jeg skal finne tilbake til meg selv, for jeg vet jeg finnes igjen der inne et sted.

Men, når det er sagt så er jeg glad for at jeg alltid har vært følsom, empatisk og snill. Det skal jeg fortsette å være. Det er tre veldig store ting å si om seg selv, men som jeg føler jeg kan si med hodet hevet. Dessuten burde man være flinkere til å dra frem sine gode sider som man er stolt av og faktisk tillate seg å være stolt av de.

At jeg faktisk alltid «gives a f**k» er også positivt, det betyr at jeg selv er oppmerksom på hvordan jeg behandler og snakker til andre mennesker, og at jeg er inkluderende og real. Se der, der fikk jeg skviset inn enda et par adjektiver om meg selv som jeg er stolt av. Haha!

Så nå skal jeg jobbe med å gi slipp på det som har gitt meg knuter i nakken og respektere meg selv og min verdi. Dessuten, Oslo du er faktisk ganske fin når du varmer så godt som du gjør nå.

 

Kaos.

Da jeg kom hjem fra Bali og Australia var tanken å slå seg til to. Jeg skulle ikke fokusere på å reise, jeg skulle finne den indre roen og balansen jeg har ønsket så lenge. Jeg skulle begynne å meditere, bli god i yoga. Kanskje finne meg en mann. Etter jeg kom hjem fra Bali og Australia har jeg aldri vært så rastløs i kroppen. Jeg har ikke satt meg ned for å sette meg inn i meditasjon eller yoga. Jeg har ikke hatt tid til å finne den roen jeg lengter etter. Jeg har i alle fall ikke tid til noe mann. Men, jeg elsker det, den travle hverdagen og alt som foregår i livet mitt. Jeg vet ikke helt om jeg er lagd for indre ro, kanskje jeg bare må innfinne meg i at jeg bare er kaos.

Jeans fra Bik Bok (kommer snart), Body fra Bik Bok (her), Solbriller fra Chimi (her) og sneakers fra Urban (her)

 

X2festivalen

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte, for det er så sjukt mye jeg har lyst til å fortelle. Jeg var så heldig å få være en av ambassadørene til X2festivalen i år. Volda ass, herreguuuud for et nydelig sted. Hadde ikke lyst til å reise hjem for det var så saaaabla vakkert.

Jeg reiste fra Oslo i et lite propellfly på torsdag ettermiddag og landet trygt (utrolig nok) etter et par heavy vindkast på flyplassen i Volda. Den flyturen der er ikke for folk som har flyskrekk, for å si det sånn. Under ett av de heftigste vindkastene så jeg utover fjorden i Volda, og tenkte at hvis vi styrter nå, så dør jeg omringet av vakker norsk natur, det går faktisk fint.

Men, vi landet trygt og der ble jeg plukket opp av min venninne Mona og tidenes hyggeligste fyr, Patrick. Kunne nesten skrevet et eget innlegg om han, for makan til kar skal du lete lenge etter! Han kjørte oss hit og dit, ventet, vartet oss opp og var bare sjukt bra. Alltid blid. Skulle ønske jeg kunne pakke han med meg til Oslo.

For dere som ikke helt vet hva X2festivalen går ut på, så er det en vintersportfestival med blant annet skating, Airboogie, dødsing, Randonee, konsertert, alt som er gøy egentlig. Så, X2 sendte meg opp til Sunnmørsalpane og jeg fikk prøve randonee for første gang. Det var sjuuukt gøy! Selv om jeg fikk et par skuffa snaps av snowboard-venner underveis, haha. Vi hadde med oss et par mannfolk som passet på at det gikk sånn nogenlunde trygt for seg. Fikk et par heftige fall i løpet av turen, til og med da jeg stod helt stille. Tror jeg får en liten filmsnutt å vise dere etterhvert.

Bilder: Kyrre Buxrud.

Men hjælpes meg, menneskene i Volda er grunn nok til å reise tilbake igjen. Du får det ikke mer jovialt enn det det de var der. Det var litt sånn «vi skal ha overraskelses-fest for en venninne som har bursdag, har dere lyst til å være med»? Vi var velkomne overalt og ble så godt tatt vare på.

Åh, jeg savner det allerede og skal 100% sikkert tilbake til Volda og X2-festivalen igjen, for det der er noe av det morsomste jeg har gjort på lenge.

 

Slepp meg ut før jeg svetter ihjæl.

Snoop Doggy Dogg ass, nå er jeg så lei av dette premenstruelle været. Det ene sekundet (les: alltid) vil jeg rive av meg alle klærne og løpe naken gjennom gatene, og det andre sekundet vil jeg bare grave meg et høl, fylle det med ull og dyner og bli der.

Misforstå meg rett, jeg er veldig glad i Norge og at vi har fire årstider å gosse vårs med. Det jeg ikke liker er når det er mellomperioder som dette, da blir jeg så forfjamset og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Tar på meg alt jeg eier og har fordi det snør ute når jeg skal på jobb, så blir det omtrent sommer   i løpet av dagen sånn at jeg blir sittende å puste og pese på bussen hjem. “slepp meg ut før jeg svetter ihjæl”. Dette blogginnlegget gir absolutt ingen mening, men jeg tenker å bli flinkere til å oppdatere på bloggolinis, så da får det bare bli sånn.

Beanie fra Urban (her)

Beanie fra Urban (her)

Beanie fra Urban (her) og Nikesko fra Urban (her)

 

Junglefever!

Hællemååne! Den siste måneden har jeg lengtet så fælt etter sol og varme at jeg ikke vet helt hvor jeg skal gjøre av meg. Derfor må jeg legge ut litt bilder der jeg får litt mer tropefølelse. Karret meg opp til Botanisk Hage sammen med favoritt fotografen min McKenzie! Det var varmt, klamt og vi svetta herfra til helvete. Det var akkurat som å være på Playa Del ettellerannet, ganske digg. Ja, helt til vekterne kom og kastet oss ut selvfølgelig, da var det ikke så digg lenger. Gleder meg til å gå i skjørt og kjoler og vise frem de arrete beina mine snart! Sjekk ut dette fine settet fra Bik Bok! Elskerrrrr.

Bluse fra Bik Bok (her) og skjørt fra Bik Bok (her).

Bluse fra Bik Bok (her) og skjørt fra Bik Bok (her). 

Bluse fra Bik Bok (her) og skjørt fra Bik Bok (her).

 

CHIMI

Det finnes et par ting her i livet jeg er svak for. Det er ytterjakker, kaker, pottis og solbriller. Ingen av delene gjør meg slank eller rik, men hvem trenger vel å være det. Ikke jeg tydeligvis. Hvis jeg skal ramse opp et par andre ting jeg er svak for så kan jeg nevne gutter som aldri tekster tilbake, all you can eat buffet og kokosboller.

Men, nå skal jeg faktisk ta for meg en av svakhetene mine, nemlig solbrillzz. Det er lite som gjør meg lykkeligere enn at solen er oftere på besøk, sånn at jeg kan sette på meg brillsa og stirre og glo på mennesker uten at de ser det. Hehehehe. Da jeg fikk meg vanlige hjælp-jeg-er-nesten-blind-briller for første gang var jo det ganske uvant, så det føltes som om jeg gikk med solbriller på. Husker jeg stirret på noen da, som selvfølgelig la merke til det, for brilleglassene var jo 100% gjennomsiktige. Så, derfor har jeg gått til anskaffelse av et par andre brills fra Chimi Eyewear! Nå kan jeg glo så mye jeg vil. O´glade jul sier bare jeg!

Chimi Eyewear i fargen Guava (her)

Jeg klikket meg også hjem de samme i fargen mango (her). Man kan jo aldri har for mye av en bra ting har jeg hørt rykter om.

 

LIFE HAPPENS PODKAST!

Hallåien på dåien da dere! Jeg er så sjuuukt glad, spent og stolt over å kunne fortelle dere at jeg er programleder i en splitter ny podkast! Jobben min er nå favoritthobbyen min, nemlig å snakke! Ganske sjukt, egentlig! Husker jeg satt på låven hjemme i Rendalen og lot som jeg hadde radioshow da jeg var liten. Den gang hadde jeg jo ingen gjester – selv om jeg lot som jeg intervjuet store kjendiser, som selvfølgelig var meg selv det også.

Denne Podkasten er en Bik Bok podkast og heter Life Happens. Sammen med min fantastiske kollega, Maria Rogersdotter (les bloggen hennes her) håper vi å nå ut og engasjere og inspirere dere der ute. Vi skal snakke med fantastiske kvinner som alle har opplevd noe, oppnådd noe og kommet seg gjennom noe. Det er tabubelagte temaer, det blir tårer, det blir latter. Det blir ekte, det er livet!

Det første avsnittet slapp vi i DAG! Crikey McCrick ass, det er ville tilstander. Litt smånervøse var vi jo såklart, vi er jo ingen radioverter liksom, men da føltes det ekstra trygt og godt at gjesten vår var min gode venninne Silje Lyngstad Noreng som startet opp Brow Rehab (her)!

Vi snakker om det å starte eget, være en karrierekvinne og alt det måtte innebære.

Du kan høre det første avsnittet på Spotify (her), eller iTunes (her). Håper du liker det!

 

Ane på date!

Etter at jeg har blitt bombardert med forespørsler fra flere av dere lesere så har jeg satt sammen et innlegg der jeg beskriver en date, minutt for minutt. Neida, det er faktisk ingen av dere som har kontaktet meg, hverken her, på Instagram eller Facebook – så det der fant jeg på sjæl. Uansett, jeg forteller dere historien lell.

For ikke mange ukene siden var jeg på min aller første date på over et år. Over et år sier du, hvordan i all verden føler du deg? Du ser kanskje for deg et skall av en kvinne i sin beste alder (!) som ligger på sofaen dag inn og dag ut og bare hveser etter kuk. Det er nesten litt sånn faktisk. Trist, men sant.

Rett før jeg skulle dra ble jeg så sabla nervøs at jeg ble skikkelig dårlig i magen. Det endte selvfølgelig med at jeg måtte snu i døra og jeg kom for sent. Kanskje det beste, det er vel litt kleint å være først på plass eller? Jeg vurderte flere ganger å bare kansellere. Som dere ser i filmen nederst her, så tenkte jeg å skylde på at jeg hadde falt på isen. Men, så kom jeg på at noen ganger når jeg ser refleksjonen av meg selv i Macen når jeg Netflixer, så blir jeg oppriktig trist og bekymra over eget liv – så da fortsatte jeg ferden mot date likevel.

Jeg kom frem til avtalt sted og nærmest krøp inn. Jeg følte at jeg lå over dørstokken og dro meg inn etter armene, mens resten av kroppen bare ville dra hjem. Hjem til sofa og Netflix. Jeg tror jeg så skrekkslagen ut der jeg stod, likbleik og redd som faen. Jeg følte meg som den tegningen der Svartedauen kravler opp trappa.

Eh, hallå?

Han var kjekk. Kjekkere enn på bildene sine. Søren. Jeg følte dampen stod opp fra turtlenecken min som et lokomotiv. Etter det snakket jeg antageligvis sammenhengende om meg selv i fire timer. Ikke vet jeg, hele kvelden er nesten bare en tåke. Nesten.

På et tidspunkt tok jeg meg selv i å ligge med hodet på bordplata. I de veldig lange to eller tre sekundene jeg lå der gikk livet litt i sakte film forbi og jeg tenkte at sånn her Ane, sånn gjør ikke vanlige folk på date. Sett deg opp, SETT DEG OPP! Etter det prøvde jeg den resterende tiden å febrilsk pusse bort en flekk på bordet som viste seg å være en kvist i treverket. Renere hadde nok ikke det bordet vært, noensinne.

Han hadde kjøpt en ingefærøl til meg, snill som han var. Men, når jeg blir stresset, ukomfortabel eller føler jeg ikke har kontroll over en situasjon så klarer jeg hverken å spise eller drikke. Så der satt jeg da, helt inntørka og siklet etter glasset jeg snurret rundt i hånden. Det hadde jammen meg vært godt med en liten slurk nå tenkte jeg mens jeg hørte at lyden av stemmen min som raspet seg vei gjennom luften. Hadde jeg prøvd å ta en slurk mens han satt der hadde jeg endt opp med å helle hele glasset over fjeset mitt. Det var en sjanse jeg valgte å ikke ta.

“Jeg skal bare en tur på toalettet” sa han og tok borti armen min. WUÆÆÆØØØÅÅÅH sa jeg og kjente at jeg ble varm helt opp til ørene. Jeg kasta i meg et par forfriskende dråper med ingefærøl mens han var borte og luftspeilingene jeg hadde begynt å se forsvant sakte men sikkert. Jeg fortalte han selvfølgelig om det etterpå, bare for å forsikre han om at joda, han var faktisk på date med en freak.

Jeg har et vagt minne om at jeg sa noe som “jeg tenker så mye på døden”, hvorpå jeg forklarte at jeg synes det var sjukt at alle menneskene på jorden ville dø. Oppløftende samtale, jeg kan virkelig det å snu enhver situasjon til det aller mest positive gitt. Etter det tror jeg at jeg sa mye greier for å fremme meg selv, det vanlige med andre ord.

Klokken hadde plutselig blitt veldig sent og lokalet var nesten tomt. Det var bare oss igjen og det var på tide å pakke snippsekken. Nå ville vi komme til det punktet i daten jeg virkelig hater, nemlig å skille veier. Jeg vet liksom ikke om det er innafor å kysse om jeg føler det har vært vellykket, eller om man skal gi en klem eller bare et høflig håndtrykk farvel.  Hadde kanskje vært kleinest det siste der, glad jeg ikke valgte det.

Vi tok følge en liten stund, det var hyggelig. Han fortalte om kameraten sin som ble antastet av en ladyboy på ferie, hvor jeg avbrøt han og ropte nervøst: “var det meg? EHHEHEE”. Så kom vi til trikkestoppet mitt og jeg kastet meg rundt halsen hans og sa noe om at det hadde vært sjukt hyggelig og så husker jeg ikke hva han svarte for da hadde jeg allerede løpt min vei fordi jeg var klein.

Vi har ikke møttes igjen.

 

Friyay!

Skjønner faktisk ikke helt at det er fredag allerede, hvor ble denne uken av egentlig? Eller, hvor ble de 31 siste årene av livet mitt av, er vel kanskje et riktigere spørsmål når jeg tenker meg om. Nå er jeg på vei ut døra for å reise til Gaustablikk med et knippe freidige damer, så det gleder jeg meg til. Dere får selvfølgelig full oppdatering i løpet av neste uke!

Tiden går så sjukt fort, når man kuuuuler´n med digge folk. Print det ut med en klein font og heng den quoten over senga di sier bare jeg.

Hade!


Patagonia genser (her)

Fila Disruptor sko (her)

Fila Disruptor sko (her) og Patagonia genser (her)