Land Of Souls

For ikke lenge siden møtte jeg Lisa Uhlen. Lisa er skuespiller, hun er musiker og i dag dropper hun sin aller første låt. Ikke bare er hun skuespiller og musiker, hun er ambisiøs og hun gir litt fingeren til Janteloven, noe jeg synes er ganske magisk. Hun er spennende og fargerik.

Låta heter Land of Souls og man kan nok tolke den litt som man vil. Nå har jeg kanskje sett den fire ganger på rad fordi den vekker noe i meg. Et savn. Et savn jeg har glemt litt at jeg har.

Hør låta og sjekk ut musikkvideoen hennes her:

Den gamle damen sitter i stolen sin og tenker på da hun var ung og danset ballett. Hun husker hver bevegelse, hver følelse og hva det ga henne. Han som er til stede vet ikke dette, han er bare der og hun er bare gammel. Han vet ikke at hun har danset foran hundrevis av mennesker, på en scene med spisse tær og vill applaus ved siste piruett. Han spør ikke, fordi det ikke bryr ham. Hun er bare gammel og han skal bare gjøre en jobb. Det fikk meg til å tenke på bestefar..

Bestefar hadde blitt 98 år gammel i år.

Bestefar Kristian var distrè, hadde lange øyebryn og klappet meg så hardt på ryggen da han klemte meg at jeg var sikker på at noe brakk hver gang. Han hadde ru hender og jeg husker han hadde unødvendig lange hår på fingrene. Ja, ut av ørene også når jeg tenker meg om. Han var egentlig ganske hårete over alt, men han var slik en bestefar skulle se ut.

For meg har bestefar alltid vært bestefar. Da jeg holdt tale i begravelsen hans sa jeg «jeg trodde ikke besteforeldre hadde et liv før de fikk barnebarn, de var liksom bare satt her på jorden for å være besteforeldre». Lite visste jeg at bestefar Kristian hadde vært så betydningsfull for Norge under Andre Verdenskrig, og lite visste jeg om hvordan det hadde påvirket ham etterpå. Jeg brydde meg ikke. Brydde meg bare om meg selv. Heldigvis tok jeg meg sammen og interesserte meg før det var for sent. Jeg stilte spørsmål, kanskje litt for mange. Han var en ydmyk mann, bestefar Kristian, men han satte så pris på at jeg lyttet, selv om han ikke kunne forstå at hans historier kunne være av særlig interesse for en ung pike som meg. Så klemte han meg så det knaket i hele ryggen og lo høyt i øret mitt og stakk meg i fjeset med alle hårene som vokste ut fra ansiktet hans. Han var takknemlig med hele kroppen.

Det jeg vil frem til er at det er så mye mer til et menneske enn bare hud og skjelett. Alle har sin historie, en unik fortelling. Akkurat som deg, akkurat som meg. Kanskje hun du sitter ved siden av på bussen har hoppet fallskjerm over Grand Canyon? Kanskje han du går forbi på gaten har besteget Mount Everest? Kanskje hun i kaffe-køen på jobben din har danset ballett foran hundrevis av mennesker, på en scene med spisse tær og vill applaus ved siste piruett?

Det er så viktig å gi seg selv en pustepause, stoppe verden et øyeblikk og sette seg ned og si:

Hei.. Hvem er du egentlig, hva er din historie?

 

Fy faen, jeg er faktisk en psycho bitch!

Dette innlegget har jeg ønsket å skrive i kanskje ett år. Grunnen til at jeg har latt være er fordi jeg ønsket å ta vare på det lille jeg hadde igjen av verdigheten min. Men nå har jeg runda tredve, hva skal jeg med verdighet anyways?

Dette innlegget handler om dating og hvordan det fucker opp hodet mitt. Da mener jeg ikke sånn jaja, der mista hun det litt, det var dumt. Jeg snakker full blown, mental batshit crazy meltdown.

Jeg vil med sikkerhet være singel en god stund fremover, muligens resten av livet etter jeg har publisert dette innlegget. Men, det er kanskje like greit for da slipper jeg all denne angsten fra dating som dere nå skal få høre om. Ja, det er angst. Jeg snakker tungpustet, våken-netter, biting av negler og obsessions.

Jeg misunner alle de damene som rolig forteller om datinglivet sitt. Tar det litt som det kommer, heiser på skuldrene. Det ekke så farlig liksom, gidder ikke stresse med det. Nei, sånn er jeg også. Gidder ikke stresse med det liksom ler jeg nervøst mens jeg prøver å ha en naturlig, avslappet kroppsholdning. Så da står jeg der, med armene stivt ned langs kroppen og litt leamus i øyelokket. Der ja, naturlig. Inni meg er det en kamp. En storm uten like.

Livet mitt er så behagelig, trygt og balansert uten menn. Da har jeg det bra. Zen og sånn, du veit. Med en gang noe i det hele tatt kan bikke mot romantikk så klikker det mentalt for meg. Klikker, det er ingen overdrivelse. Det klikkerrrrrr.

Det starter gjerne litt rolig. Vi chatter litt, sender litt Snaps. Det vanlige. Så fortsetter det med at jeg legger ut masse på MyStorien bare sånn at han skal se at jeg er super interessant, har mange venner, er aktiv og sporty. Akkurat slik jeg har sett på Instagrammen hans at han liker. Så slenger jeg gjerne på et par selfies med den rette vinkelen, det rette lyset og et filter eller to. Det bruker jeg kanskje fem minutter på å ta. Hånden blir helt svett av å holde i telefonen, men samma det vel – selfie skal det bli og fy faen så vakker jeg skal være! Nydelig, rett og slett.

Så møtes vi og det er da helvete bryter løs… Det er som et monster våkner. Har du en kanin? ta den gjerne med på andre date og jeg koker og lemlester dritten ut av den med èn jævla gang!

“Skal vi ikke møtes på tirsdag da” sier en av venninnene mine også ljuger jeg litt og sier jeg kanskje har planer. Men, egentlig har jeg ikke det – jeg bare venter og håper på at han skal spørre om vi skal finne på noe. Jaså, blir du tredve år? Skal du gifte deg? Føder du sier du? I don´t fucking care, for jeg skal ha den dagen fri for en eventuell date, i tilfelle han skulle spørre, noe han mest sannsynlig ikke gjør!

Så sitter jeg der i stedet, alene hjemme og oppdaterer Messenger appen og ser om han er online eller ikke. Online ja, men å chatte med meg skal han i alle fall ikke. Han chatter sikkert med noen andre damer som er hakket vakrere enn meg, hakket mer interessant, hakket mindre psycho. Hjertet blir ømt. Magen blir tung. Hodet fylt av dritt. Så sender jeg melding til en venninne og har plutselig noe å finne på likevel.

Vi sitter i sofaen. Jeg er ukonsentrert. Håper han vil sende melding. Hvorfor sender han ikke melding? Burde han ikke ha sendt en melding? Jeg vil jo at han skal skrive at han elsker meg og sånn allerede, selv om vi har møttes bare to-tre ganger. Jeg legger ut x-antall kjempe uinteressante Snaps og scroller iherdig hvert minutt. “Hvem ser du etter som har sjekket Snapchat Storien din” piper det fra venninnen min. HAHA, ingen vel roper jeg inn i fjeset hennes så spyttklysene hagler, det er bare slik jeg gjør. Vi vet begge at jeg lyver.

Jeg sjekker Instagram og hva de jeg følger (les: han) foretar seg i løpet av kvelden. Jeg gjør som regel ikke det når det ikke er menn i livet mitt, da bryr jeg meg bare om meg sjæl og mine egne posts. Jeg ser han liker og følger andre damer og tenker: hva i HELVETETE. Det skal jo bare være meg i hele verden for han. Så blir jeg trist, forbanna og ensom og går på Tinder og sveiper i tre minutter for å føle meg bedre. Jeg føler meg ikke bedre. Ikke får jeg noen matches heller. Møkka-App!

Kanskje jeg skal sende han en melding da, sier jeg. Venninnen min trekker litt på skuldrene. “Hadde ikke jeg gjort” sier hun. Så da gjør jeg jo selvfølgelig det.

ONLINE FOR TRE MINUTTER SIDEN skriker jeg i et par oktaver for høyt. Jeg blir sliten av meg selv. Jeg komponerer en nøye planlagt melding i Notater og kopierer den over i meldings-loggen vår. Han står fortsatt som offline. Det føles litt trygt.

Nå har jeg sendt den rauter jeg og kaster fra meg telefonen så langt jeg kan. Overraskende hvor god kast-arm jeg har når det virkelig gjelder tenker jeg og lurer på hvorfor jeg var så dårlig i friidrett på ungdomsskolen. Hovedpulsåren står som et pulserende lem ut av halsen på meg og jeg blir varm og svett. Sånn varm at det føles som om det står damp opp fra genseren. Hjertet banker, eller har det slutta? Jeg er litt usikker egentlig.

HAN ER ONLINE!

HAN ER OFFLINE!

Han har åpnet meldingen, men ikke svart. Det mørkner i øynene mine. Den forbanna kølla kan bare prøve seg nå, joda – for jeg vet hvilken type han er hveser jeg så fråden står ut av kjeften.

Jeg sender meldinger til et par venninner, gjerne i Caps Lock, bare for å gjøre det enda mer dramatisk hvor jeg skriver at den jævla kuken er online, men velger å ikke svare på meldingen min. Online.. Offline. Online. Men ingen respons. Hvorfor ikke? Jeg fnyser høylytt så snørrboblene eksploderer rundt i fjeset.

Så svarer han og alt blir fint igjen. Solen titter frem bak skyene, Coldplay spiller ikke lenger triste sanger og folk begynner å bruke blinklys i rundkjøringer. Det ender med en ny date. Tror kanskje jeg tvinger den litt frem, men en date er en date. YES ASS: Score!

Jeg skal på date. Kanskje det er fjerde, eller femte date. Jeg husker ikke helt.
Jeg smører meg med body lotion. Jeg shaver armhulene og napper barten. Ja, hvorfor skal jeg ikke la den gamle, slitne filla få en liten overhaling også tenker jeg og lar det stå til. Man vet jo aldri, tenker jeg.

Jeg river ut alt jeg har i klesskapet. Jeg kan ikke være for casual. Og det burde heller ikke se ut som jeg har prøvd for hardt. Casual, men cool sier jeg til meg selv og drar frem noe jeg føler meg vel i. Eller, noe som ikke gjør at ræva mi ser flat ut og som viser litt hud. Bare ikke for mye hud. Kanskje bare halsen egentlig.

Jeg ser for meg daten, steg for steg.

Gleder meg til vi skal gå der, le litt av hverandres morsomheter og kanskje stopper han opp og tar hendene sine rundt fjeset mitt og kysser meg. Slik de gjør på film. Jeg blir varm av tanken. Smiler litt for meg selv og dagdrømmer enda mer. Mens jeg gjør dette er jeg samtidig inne på bestemoren til kompisen hans sin Facebookprofil. Så ut som han hadde det fett på Rhodos i 2003 da. Så fett skal vi få det også.

Så møtes vi. Jeg ler litt av hans morsomheter. Litt for høyt og med litt for mye tannkjøtt. Jeg stopper opp og håper han tar hendene rundt fjeset mitt og kysser meg. I stedet lager jeg en dinosaur-liknende lyd, blåser noe tørre flak ut av nesa og magien er borte. Ikkeno kyss denne gangen heller. All den shavinga og lotioninga for ingenting.

Så sender han meg melding og hjertet stopper opp. Det skytes fyrverkeri, strykekvartetten spiller opp til dans og sola skinner litt ekstra mye. Så svarer jeg.

Ivrig.

Så svarer han.

Likegyldig. Uinteressert.

Nå er han lei. Jeg var ikke bra nok. Jaja tenker jeg, da kan jeg sende ham en melding og si: gøy så lenge det varte, ha en god helg og BRENN I HELVETE. Men, så sender jeg i stedet et smilefjes.

Etter det blir det stille. For alltid. Akk ja, livet går videre tenker jeg, legger meg i fosterstilling og gråter meg selv i søvn.

 

Vi skulle jo være sammen, resten av livet.

For ikke lenge siden snakket jeg med en fyr jeg aldri har møtt før. Vi snakket om mitt absolutte favoritt tema, kjærlighet. Vond, vanskelig og tapt kjærlighet. Han satt ved siden av meg, i tusen knas.

Han hadde blitt dumpa av noen han trodde var sitt livs kjærlighet for et par måneder tilbake. «Hun var den rette for meg» sa han. «Vi skulle jo være sammen resten av livet». Jeg lener meg tilbake i sofaen med ansiktet i hånden og studerer han. Det er en sårhet i stemmen hans og jeg kjenner igjen følelsen.

Jeg trekker pusten. Dypt. Det tror jeg ikke på sier jeg høyt og tydelig. Overbevisende. Jeg tror ikke det bare finnes èn person for deg resten av livet. Det finnes èn rett til de forskjellige fasene i livet, men, det finnes ikke bare èn der ute. Det høres jo helt forferdelig trist ut. Hva om du aldri møter denne personen, skal du sitte der og gå glipp av alt det du kunne opplevd? Jeg ser han inn i øynene til han synes det blir ubehagelig og ser en annen vei. Han vet jeg har rett, jeg ser det på han.

Han er 33 år gammel og har gitt opp kjærligheten. Selv er jeg ingen stor romantiker. Jeg kaster ikke rundt meg med roseblader eller skriver kjærlighets erklæringer i telys, men jeg elsker kjærlighet. Tryggheten den gir, usikkerheten den bærer med seg og lidenskapen og lengselen den kommer med. Han hater det. Han hater alt ved det.

Han skal ikke ha dame lenger, han gidder ikke. Det er ikke noe vits i, det er bare henne. Det vil det være for alltid. Jeg får lyst til å ta tak i armene hans og riste fornuft inn i han, i stedet sitter jeg stille og lar han snakke. Han forteller om alt det han kunne gjort, alt det de kunne ha opplevd og alt det han kunne ha vært for henne. Som han ikke var. Jeg forteller han om alt det han kan gjøre, alt det han kan oppleve og at det han kan være. Som han allerede er.

Han har drukket et par øl og innrømmer at «nei, nå forteller jeg alt for mye». Han blir brydd og ukomfortabel av spørsmålene mine, jeg liker det. Jeg får han til å tenke, ikke bare sørge. Jeg tenker litt på meg selv også. Tror jeg på alt det jeg akkurat har sagt, eller har jeg gitt litt opp selv? Selvfølgelig ikke sier jeg til meg selv. Jeg er tross alt en realist.

Rommet blir fylt av andre og musikken skrus opp. Kroppsholdningen hans er tung, men jeg tror sinnet hans er litt lettere og jeg håper på en eller annen måte jeg har overbevist ham litt om at det fortsatt er kjærlighet der ute for han. Jeg vil dra han inntil meg og si at den ofte starter med en selv, og så vil jeg gi han en skikkelig klem. Men, så gjorde jeg ikke det likevel og nå angrer jeg.

Jeg skal gjøre det neste gang.

 

Magi og sånn

Hei, jeg heter Ane. I år blir jeg 31 år gammel og jeg tror på en verden full av magi. Du vet, sånn magi du ser i Disney filmer. Den følelsen, den finnes over alt. Du må bare lete litt ekstra jo eldre du blir. Jeg finner magi i for eksempel:

Når hendene våre streifes for første gang. Du vet, når det ikke er meningen, men kanskje litt likevel. Det kiler litt i magen. Ubehagelig. Fint. Som når man kjører berg og dalbane og du ikke helt vet hva du føler.

Når mykt gress kiler meg mellom tærne og stikker meg under føttene og luften rundt meg er frisk, og hjertet slår utenpå t-skjorten og du kan legge hånden på brystet og føle du lever. Dunk. Dunk.

Når jeg svømmer ute en sommernatt mens det regner. Saltvann på tungen og lette regndråper på nesetippen. Seige, tunge tak. Stillhet.

Når jeg sitter på trikken helt alene og bruker tiden min på å tenke på alt fra tilfeldigheter. Kjærlighet. Sorg. Ensomhet. Glede. Han. Hun. Meg. Deg. Lyden av trikkeskinnene og føttene som ikke når helt ned til gulvet.

Når jeg er usikker og lar meg selv kjenne litt ekstra på den følelsen.
Når jeg er trygg.

Når jeg fanger en bølge og alt annet står litt stille. Livet er litt på vent, mens jeg beveger meg fremover.

Når jeg føler alt på en gang. Ikke bare min egne følelser, men alle andres også. Overveldende. Melankolsk.

Når vinden tar fatt i håret mitt og jeg bare må lukke øynene og vente til det er forbi. Null kontroll, følelsen av å være fri. Danse med åpne armer. Midt på gaten. Uten mål og uten mening. Bare fordi jeg kan. Bare fordi jeg vil.

Når leppene dine treffer mine og ikke helt vil slippe taket og fingrene mine stryker over tre dager gamle skjeggstubber som risper meg på fingrene og jeg blir rød på haken.

Når jeg hører andre snakke om livet de har levd, menneskene de har møtt og følelsene de har følt. Den sårbarheten de viser. Den tilliten jeg får. De klemmene vi deler og den varmen som strømmer gjennom kroppen.

Når jeg kan få noen til å føle seg bra. Sett. Hørt.

Når jeg åpner en bok og den sluker meg fullstendig og jeg befinner meg bak tørket blekk på tykt papir. Når jeg lever i en verden litt utenfor min. I en hemmelig hage, hos en liten prins på en ensom planet eller på andre siden, i Nangijala.

Det finnes så mye magisk her i verden.

Som deg for eksempel.

 

Hamsterhjul og selvpining.

Det er litt selvpining det jeg holder på med tenker jeg og studerer meg selv i speilet. Ser huden eldre ut? Har øynene begynt å henge litt? Jeg drar meg selv i ansiktet og tenker at kanskje – hvis det bare var litt mer sånn, eller litt mer slik, så hadde du likt meg bedre. Eller kanskje det ikke er utseendet, men personligheten min tenker jeg, eller en kombinasjon. Så føler jeg meg enda mere ensom, skrur av lyset på badet og setter meg ned i sofaen og synes synd på meg selv. I morgen skal jeg slå ut med armene og svare “jeg har det alltid bra” hvis noen spør. Jeg gleder meg allerede og håper at klokken snart er leggetid.

Jeg har så lyst til å si at jeg liker deg. Jeg har lyst til å si at jeg tenker på deg. Ikke bare her, men overalt. På trikken, når jeg grer håret, når jeg knyter skolisser og noen ganger når jeg sier nei takk til kvittering på matbutikken til og med. Jeg har lyst til å juble når jeg ser deg og ønsker skikkelig at du skal stemme i. Men jeg tror ikke du er den typen som jubler så ofte. Eller kanskje du er det – du bare jubler ikke over meg.

Jeg vil fortelle deg om livet mitt og om tankene mine. Hva jeg føler, hva jeg ønsker og hva jeg drømmer om. Jeg drømmer mye, mest på dagtid. Litt om deg. Og så vil jeg stå på hendene og spørre om du vil stå på hendene sammen med meg. Jeg vil vise at jeg er en regnbue av farger, kanskje du vil låne noen? Jeg tror du er blå, kanskje litt grønn og noen ganger rosa på skikkelig fine dager. Jeg vil fortelle deg om det som gjør meg glad, som deg for eksempel. Og så ønsker jeg at du åpner deg opp og forteller meg om drømmene dine, men kanskje du ikke drømmer så mye. Eller, kanskje du gjør det – du bare drømmer ikke om meg.

Noe av det jeg misliker er at jeg mister ordene mine når du er i nærheten. Ordene mine er noe av det sterkeste jeg har. Jeg som er så verbal og har så mye på hjertet blir litt funksjonshemmet rundt deg og da ramler bare bokstavene ut og legger seg i tilfeldig rekkefølge. Da blir det bare støy og det tror jeg ikke du synes er særlig behagelig å høre på. Hvem synes vel det. Kanskje du – bare ikke med meg.

Det er så mange ting jeg si til deg, men som jeg ikke kan. For da skremmer jeg deg bort. Som for eksempel at jeg vil omfavne og klatre på deg når jeg ser deg, som om du var et tre og jeg en koalabjørn. Sånn at jeg holder deg varm og du holder meg trygg. Jeg vil ikke spørre deg om du tenker det samme, fordi jeg vet du ikke kan gi meg det jeg ønsker. Bekreftelse. Kanskje du er god på bekreftelser – bare ikke med meg.

Jeg lukker øynene og kryper inntil deg og puster deg i halsgropen. Du blir varm og vrir deg litt til siden og jeg vet du synes det er ubehagelig, men jeg blir skikkelig glad. Kroppskontakt. Varme. Trygghet og sånn. Jeg føler vi smelter litt inn i hverandre og håper at det er det som skal til for at du skal bli. Men, så blir det nok litt slitsomt for oss begge to tenker jeg og snur meg og vil du skal snu deg etter. Jeg vil at du skal klamre deg til meg slik jeg klamrer meg til deg. Men, det gjør du ikke, kanskje du bare ikke klamrer deg til andre. Eller kanskje du gjør det – men, du bare klamrer deg ikke til meg.

Du tapper meg for energi, og jeg blir usikker og svak. Du aner ikke hvor mye mot det står bak hver melding jeg har sendt deg. Du vet ikke hvor langt jeg faller når du er likegyldig. Det er langt. Jeg kan ikke fortelle deg at jeg blir skuffet og har grått på grunn av deg i til sammen fem minutter. Toppen fem. Kanskje fire. Men det er fire minutter med tårer jeg ikke får tilbake og kan bruke på andre ting. For meg er du bare èn, for deg er jeg en av mange. Jeg har så lyst til at du skal si at du liker meg, sånn skikkelig med hele hjertet ditt. Jeg vil du skal si jeg er alt annet enn tidsfordriv. Men, jeg tror ikke du er en sånn som sier slik. Eller.. Kanskje du sier det – bare ikke til meg.

Jeg ønsker å ta et steg unna deg, et steg i riktig retning. Men, så er jeg litt stuck her i dette hamsterhjulet sammen med deg og av en eller annen grunn tillater jeg meg selv å løpe rundt i ring. Jeg blir irritert på meg selv og irritert på deg. Mest på meg selv. Jeg liker deg. Tror jeg. Kanskje. Men det gjør bare vondt og jeg vet innerst inne at det er ikke sånn det skal føles, for kjærlighet skal føles godt. Så, da vet jeg ikke helt hva dette er. Ikke kjærlighet i alle fall.

Hjertet mitt er så varmt og fylt av mennesker som jeg er glad i. Og deg, du er der du også. Kanskje du ikke er den typen som fyller hjertet ditt så lett.

Eller kanskje du er det – du bare fyller det ikke med meg.

 

Tanker på bussen.

Fem dager i uken tar jeg bussen til og fra jobb. 26 minutter en vei. Det er 52 minutter hver dag det og 260 minutter på fem dager. Dette har jeg regnet ut på kalkulatoren min, for en med dyskalkuli klarer ikke det selv. Det er 260 minutter hvor jeg ser ut av vinduet og lar tankene fly. “Jeg skulle ønske jeg kunne være i hodet ditt en dag” har det gryntet fra en og annen opp gjennom tidene. Da hadde du blitt sliten, sier jeg og presiserer at hodet mitt er 70% hva-i-helvete, 20% 90-talls låter og 10% jaså-sier-du-det.

Jeg har ørepropper i ørene, men ingen musikk. Det er som oftest sånn.

Jeg setter meg ned ved siden av en med alt for stor jakke. En sånn jakke som brer seg over min side på setet og som gjør at jeg må klemme meg langt ut mot midtgangen. Jeg lener meg litt ekstra mye, bare for å gjøre en greie ut av at jakken hans er så jævla stor. HAH, der fikk han den tenker jeg og får en ryggsekk i fjeset.

Bestevenninnen min sender meg en melding og spør om vi skal FaceTime snart, etterfulgt av fire selfies der håret står til alle kanter. «Passer på mandag» svarer jeg og lurer på om noen vil savne meg om jeg blir påkjørt og drept i morgen. Så tar jeg et bilde av meg selv nedenifra, akkurat sånn at den tørre busa i nesa mi synes.

Sendt.

Refleksen løsner fra jakkelommen min og jeg prøver å feste sikkerhetsnålen på igjen, men det vil den ikke. Det er det sjeldent noe fester seg om dagen tenker jeg. Jo, bortsett fra den stramme salami-lukta på bussen etter at han med den store jakka åpnet matpakken sin da. Den festet seg. Sånne ting fester seg. Typisk tenker jeg og lurer på om jeg satte på Thomas Dybdahl eller Sivert Høyem for hunden min før jeg dro på jobb.

Det kommer en dame på bussen. Hun er grå nok i håret til å reise seg for, og hun er ung nok i kroppen til å bli fornærmet om jeg spør. Det er ikke igjen sitteplasser på bussen, så jeg lukker øynene og later som jeg sover for å unngå en situasjon der jeg føler jeg må reise meg. Sånn, ferdig med det. Det er jo bare å lukke øynene, så trenger man ikke ta stilling til ting. Jeg tenker litt på han jeg tror jeg liker og kniper øynene sammen. Men, han er der fortsatt. Salamilukt og han liksom. Sånn er det.

Plutselig sitter jeg på bussen på vei hjem igjen..

Jeg tar en titt på klokken på telefonen og gleder meg til jeg er hjemme, for da skal jeg øve på å le på forskjellige måter. Det bestemte jeg meg for i går. Jeg har alltid ønsket meg en litt mer feminin latter, akkurat nå er den i overkant voldsom – litt på sånn Dan Børge Akerø nivå.

Jeg får en melding av han jeg liker. Han jeg tror jeg liker. Eller liker jeg bare tanken av at han skal like meg? Jeg bryr meg ikke så veldig rauter jeg til venninnene mine, litt for høyt og fort til at det er troverdig. Skal jeg svare på den med en gang, slik jeg vil – eller skal jeg vente en time – slik alle andre alltid sier jeg skal? Jeg blir sliten av sånne spill og svarer med en gang. Jeg håper han skal like meg litt mer enn jeg liker han til slutt og ser for meg at vi danser sammen ute i regnet, og så tenker jeg at han er spesiell. Så tenker jeg på når busskortet mitt går ut, hva jeg skal ha til middag, om jeg har nok dopapir og om jeg må vaske klær i dag eller i morgen og om jeg skal vanne plantene mine eller bare la de tørke inn og dø som vanlig og så tenker jeg på hvorfor man begynte å pynte hjemmene sine med planter i det hele tatt. Ja, så kanskje han er bare en av de vanlige tankene mine likevel, og ikke så viktig.

Jeg er ikke så sikker. Ganske usikker faktisk.

Tyra Banks er sikkert ikke usikker tenker jeg. Damer med lange bein er nok ikke det, konkluderer jeg med og føler meg enda lavere, med enda kortere bein. Jeg hører kantene på bussen knirke når vi svinger til høyre og jeg lurer på hvor mange turer bussjåføren må kjøre frem og tilbake på samme strekning før han får ta seg lunsjpause. Han fyren på bussen som alltid har tre valker i nakken og cowboyhatt sukker tungt foran meg og gynger opp og ned i setet. Jeg lurer på hvor han bor og om han har huset fylt opp av cowboy-effekter. Kanskje han liker brune bønner tenker jeg. Jo, det gjør han nok. Han ser ut som en som liker brune bønner.

Plutselig er bussturen over og jeg trasker ut i iskald vinterluft med TLC – Waterfalls på hjernen.

I morgen er det 52 nye minutter på bussen.

 

Jeg tenker på deg.

Jeg ser deg gjennom den møkkede, ripete ruten på trikken. Du står med ryggen til og jakken henger tungt over skuldrene dine, som om du bærer flere kilo. Men, hendene dine er tomme og det er ingen bagasje å se. Utenom den du bærer inni deg, den er ganske synlig.

Jakken er sort og det står skrevet noe på ryggen. Den ser litt vintage ut tenker jeg og lener pannen mot ruten og lurer på hvor mye den hadde kostet i butikk. Du holder deg fast i busskuret og jeg kan se hvite, knokete fingre. Jeg kan se spisse kinnbein og grå hud. Du har sånn hudfarge som er populært å male veggen sin i nå tenker jeg og lurer på hvordan det vil føles å stryke fingrene over kinnet ditt. Kanskje det er overraskende mykt, eller kanskje det er slik som det ser ut som. Sandpapir.

Jeg lurer på hvem du er og hvem du er glad i. Også lurer jeg på om de du er glad i er glad i deg tilbake. Jeg lurer på om du kunne blitt glad i meg, og jeg vet jeg kunne blitt glad i deg. Kanskje du er helt alene her i verden med de tunge øyelokkene dine og den børen du bærer på. Jeg vil gråte fordi du gjør noe med hjertet mitt, jeg kniper øynene sammen, men det kommer ikke en eneste tåre. Kanskje jeg har blitt for selvsentrert til å føle empati undrer jeg. Det blinker et Instagramvarsel på telefonen og jeg håper det er enda en like.

Du er førti, kanskje femti. Eller er du tjue, det er vanskelig å se. Jeg stryker en hånd over pannen min når jeg ser håret falle ned i øynene dine. Hvem var du før du ble den du er nå. Hvem hadde du vært om det ikke hadde blitt sånn som dette? Hadde du sittet på trikken sammen med meg og sett på menneskene vi kjørte forbi? Jeg prøver å møte blikket ditt, for da skal jeg smile til deg tenker jeg. Jeg skal smile så mye at leppene sprekker og tenna faller ut. Men, du ser ingen steder og jeg lurer på hvor du befinner deg, selv om jeg er ganske sikker på at jeg ikke vil vite det.

Dørene lukker seg og jeg vet at jeg vil fortsette videre og at du vil bli stående. Jeg kommer til å tenke på deg i hele kveld. Jeg vil tenke på deg i morgen, og kanskje i overimorgen også. Men, så vil du forsvinne og bli som så mange andre, en jeg passert i løpet av livet.

Du så aldri meg, men jeg så deg klart og tydelig, selv så usynlig du antageligvis følte deg.

 

Meninger

Etter det siste blogginnlegget har det dukket opp et par kommentarer. “Blir du ikke lei deg av hva de skriver” var det noen som spurte. Nei, hvorfor skulle jeg det? Teksten var ikke skrevet som en sjarmerende god-natt historie. Det var ikke ment som en romantisk novelle, eller en enestående roman. Nei, det var akkurat det det var. Et politisk ukorrekt, usjarmerende og ærlig innlegg. Værsågod, servert på sølvfat, det er bare å forsyne seg.

Noen ønsket vel en slags illsint reaksjon der jeg hamret løs på tastaturet i fullt raseri så tårer og fråde sprutet om hverandre. Kanskje noen ville se meg i fosterstilling på baderomsgulvet, eller at jeg skulle miste det helt. Jeg beklager å måtte skuffe dere, men denslags reaksjoner har ikke noe for seg. Jeg har valgt å offentliggjøre teksten, selvfølgelig må jeg stå for det. Om jeg kan si hva jeg vil, så skal andre selvsagt få ytre sine meninger også, rett skal være rett.

Dette innlegget ble til etter en kommentar så enkel som: “meninger”. Som om meninger var noe negativt og som burde holdes for seg selv. Det er sunt å ha meninger og det er viktig å ha meninger, spesielt viktig er det å ha forskjellige meninger.

For uten meninger hadde ikke kvinner hatt stemmerett. Uten meninger hadde ikke fedre fått mulighet til å være så involverte i barnas oppvekst. Uten meninger hadde vi ikke hatt den musikkhistorien eller kunsthistorien vi har i dag. Uten meninger hadde ikke barn som meg hatt mulighet til å få et godt liv. Uten meninger hadde vi ikke vært miljøbevisste eller samfunnsengasjerte. Og uten meninger hadde det ikke vært såpass akseptert å elske hverandre uavhengig av kjønn eller etnisitet.

Det verste jeg hører er: “du er bare èn person, hvorfor tror du at du utgjør en forskjell”? Hvordan hadde fremtiden vært for oss, for våre barn og barnebarn om alle tenkte slik? Å være likegyldig tar oss ingen steder. Likegyldighet har ikke gitt deg mulighet til ytringsfrihet. Det er derfor du kan sitte der bak tastaturet ditt og kommentere på mine blogginnlegg. Så, det skal jeg la deg gjøre og det håper jeg du fortsetter med.

Hvis jeg noen gang finner ut at jeg skal presse ut en liten jævel fra kroppen min, så skal jeg være dens største heiagjeng! Jeg skal stå på sidelinjen og raie så høyt at stemmen sprekker og hovedpulsåren står ut fra halsen og blafrer som en offentlig flaggdag. Jeg skal hylle pågangsmot, gode verdier og et sterkt engasjement.

Jeg skal gjøre mitt ytterste for at mitt barn skal fortsette den kampen forfedrene våre startet og for å vise at det de kjempet for og marsjerte mot som har gitt oss de rettighetene vi har i dag, ikke blir tatt for gitt.

Jeg skal være stolt av at den lille rakkerungen min, for at hun/han har bein i nesa og en tydelig stemme. Jeg skal være så jævlig stolt og jeg skal si det så ofte jeg kan.

Fy faen, så stolt jeg skal være.

Men, akkurat nå så er jeg ganske stolt av meg selv.

 

Pinglete, helvetes, jævla føkkboys for faen!

Hei jeg heter Ane og jeg er singel og utifra overskriften på dette blogginnlegget vil jeg nok være det en god stund til. Jeg har vært singel i litt over tre år og i løpet av disse årene har jeg Tindret, datet og small-talket meg gjennom det vi så fint kaller livet. Fellesnevneren for singel-livet mitt er føkkboys som fordufter som nysluppet fis i sommernatta. Føkkboys som velger den enkle utveien, nemlig å bare aldri svare mer.

Mmmh, nam. Føkkboys. Der står de på rad og rekke som saftige donuts med gylden glasur. Søte, fine i formen og fristende. Du vet de ikke er bra for deg, men du klarer ikke helt å motstå likevel. Kanskje bare èn bit, ikke mer, men plutselig har du slukt hele jævla dritten som den glupske faen du er. Så kommer den velkjente kvalmende følelsen, den som starter i magesekken og beveger seg opp i halsen.

Ja, så var det hyggelig så lenge det varte og jeg forstår jo godt at vi to ikke er noe særlig til match for fremtiden. Selv om Quasimodo ikke henger i kirkeklokkene så det ljomer etter, eller den jævla glass-skoen hverken passer deg eller meg, så betyr jo ikke det at du trenger å oppføre deg som en feig liten kødd av den grunn.

Jeg tror problemet ligger i at disse fislete guttene ikke takler damer som meg. Frittalende, høylytte og frempå. Damer som tar initiativ. Damer som kan slå seg selv på brystet, pælme nevene i bordet og som vet hva de vil. Damer med bein i nesa, damer som vil et sted og som ikke er redd for å si det høyt. Nei, det er bare ekte menn som kan håndtere oss.

Jeg er utadvendt og det beste jeg vet er å bli kjent med nye mennesker. Så det at jeg spør deg om vi skal møtes igjen betyr ikke at jeg har plukket ut blondene til brudekjolen min. Det betyr ikke at jeg har baktanker om dra av deg trusa og runke deg bak nærmeste prydbusk så fort du er innenfor rekkevidde, og det er ikke sånn at jeg vil brekke deg ned i knestående, pumpe deg tom for sædceller og inseminere de inn i min egen kropp når jeg spør om vi skal ses. Nei, det kan faktisk hende at jeg bare synes du virker morsom og at jeg vil bli bedre kjent med deg. Som en venn.

Så i stedet for å velge å bare ikke svare mer (det er en så taper ting å gjøre) eller late som jeg ikke eksisterer og fordufte som vannet jeg koker eggene mine i om morran, så kan du gro litt kjønnshår og få deg en ryggrad. Kan du ikke bare være en mann da? Du vet hva det er, ikkesant? De har ofte hull i sokkene, hår på kassa og træler på hendende. En mann tørr å stå stødig og se oss i øynene og si det som det er. En mann er en som behandler damer slik vi skal behandles. Og vi som er damer i 2017, vi tåler å høre at det ikke blir noe langstilkede roser, lange turer på stranden eller søte dikt hvisket inn i ørene våre. Faen heller, det er jeg heller ikke interessert i. Det jeg er interessert i derimot er å få den respekten jeg fortjener. Så til alle dere pinglete føkkboys der ute som ikke har vokst dere inn i rollen som en ekte mann enda: GROW THE FUCK UP!

Koz og klemz.

AE00A494-9E9F-455F-AD4A-32206B9168B9

 

Redd.

Nei, jeg er ikke redd for edderkopper eller ukjente mennesker i mørke bakgater. Jeg er ikke redd for høyder, jeg har ikke flyskrekk og jeg er ikke redd for tannlegen, men jeg er redd for ganske mye annet.

Jeg er redd for å glemme hvordan det føles å løpe barføtt i gresset når det første sommerregnet har truffet bakken. Jeg er redd for å glemme følelsen av å stikke ut tungen, smake på regndråpene og kjenne lukten av vått gress og jord og følelsen av bløtt tøy klistret mot varm hud.

Jeg er redd for å glemme lyden av bussen, eller lyden av kram snø under kalde skosåler. Jeg er redd for å glemme lyden av vinden rundt hushjørnene og de første fuglene som annonserer at våren har kommet.

Jeg er redd for å miste magien, fantasien og dagdrømmene. Jeg er redd for å miste barnet i meg, det som gjør meg leken, nyskjerrig og får meg til å bryte ut i ukontrollert dans, eller rope høyt av glede for alt det som ikke betyr noe spesielt. Kanskje ikke spesielt for deg, eller noen andre. Men for meg, akkurat der og da, så betyr det en hel verden.

Jeg er redd for å glemme hvor heldig jeg er. Jeg er redd for å glemme å sette pris på de rundt meg, det jeg har, det noen har kjempet for, det jeg står for. Jeg er redd for å glemme å stoppe opp, sette meg ned og være takknemlig. Jeg er redd for å ta alt for gitt.

Jeg er redd for å miste meg selv til stolthet. Jeg er redd for å bli en av de som later som, fordi det er flaut å si noe annet. Fordi det er flaut å være noe annet. Fordi det er tabu å være annerledes.

Jeg er redd for å forelske meg, binde meg, gifte meg. Redd for for alltid og evigheten.
Jeg er redd for å være ensom.

Jeg er redd for at jeg skal glemme å være god mot andre og få de til å føle seg bra. Redd for å ikke få de til å føle seg mottatt, sett, godtatt. Verdsatt.

Jeg er redd for å få barn. Jeg er redd for å føde og at vaginaen min skal eksplodere. Redd for å være bundet til noe resten av livet og for ansvaret som følger med. Redd for å ikke få det til.

Jeg er redd for å ikke bli likt.
Jeg er redd for å føle meg dum.
Jeg er redd for å være stygg.
Jeg er redd for at forfengeligheten min skal ta overhånd.

Jeg er redd for planeten vår og det vi gjør med den.

Jeg er redd for at mennesker vil glemme hvordan det er å føle, lytte, smake og se. Vil vi klare å bruke sansene og leve livet fullt ut, uten kamera, uten mobiltelefon, uten øreplugger?

Jeg er redd for at mennesker ikke tørr å se hverandre i øynene mer, eller ta hverandre i hendene, eller klemme hverandre så hardt at det gjør vondt, eller si at man er glad i noen, eller hviske at man er lykkelig. Eller innrømme at man er ulykkelig.

Jeg er redd for at jeg en dag ikke lenger er Ane. Hun som er interessert, nyskjerrig og undrende.

Hun som er fargene utenfor linjene i tegneboka.